Fylkesnemnd, rett og rettssikkerhet

En bærende ide i denne artikkelserien er at problemene barnevernets virksomhet fører med seg ikke nødvendigvis skyldes udugelige foreldre, men heller kan identifiseres som produkter av barnevernets egen sviktende kompetanse, vurderingsevne og holdninger. Manglende respekt for den biologiske kjernefamilie gjenfinnes på alle plan, likeledes mangelfull evne og vilje til å dokumentere hvordan og hvorfor barnevernets prioriteringer er til barnets beste. Mediene er systemvennlige og stiller ikke spørsmål ved rett og forvaltningspraksis, langt mindre systembetingelser som saksadgang og prøvelsesrett. Det mangler metodisk etterprøvbar kunnskap. Ankemulighetene i rettsapparatet er begrenset i nyrevidert lov.

Opplysninger uten gjenstand for innsyn  

Det finnes nok av enkeltskjebner blant foreldre og barn som tyder på at barnevernets inngrep og overgrep ikke har vært til deres beste. Summerer vi opp denne erfaringen kan vi i kombinasjon med nærlesning av barnevernernes egen faglitteratur identifisere en del holdninger og respektløshet blant toneangivende fagfolk. I denne artikkelen tar vi for oss sider ved prosessene i Fy-nemnd og rettsapparat. For oversiktens skyld gjentar vi noen enkle forhold om hva slike saker dreier seg om. Tvistegjenstander er som regel spørsmål om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring av omsorg (bvl §§ 4-12 eller 4-21), samværsrett for foreldre og besteforeldre (bvl § 4-19) og fratakelse av  restkompetansen under foreldreansvaret (bvl § 4-20) i tilfeller av ønske om adopsjon fra myndighetenes side.

Tvistetemaer er oftest omsorgsevne i vid forstand og mer spesifikt evne til å se barnas behov. Måten slike temaer, f. eks også samarbeidsevne med barnevernet, blir formulert på, gir oftest uttrykk for store forskjeller i styrkeforholdet mellom partene. Det er barnevernet som bestemmer om en sak skal reises for Fy-nemnda i førsteinstans og hvilke tvistegjenstander som skal prøves. Saksforberedelse og prioritert utredning i forkant av sak for Fy-nemnda viser store forskjeller i styrkeforholdet. Barnevernet kan sitte på ”opplysninger” slik de hevder, uten at disse blir gjenstand for innsyn. Forvaltningsloven og sosialtjenesteloven regulerer barnevernets arbeid før det eventuelt blir sak. Når en sak kommer til Fy-nemnda kan mange av premissene være lagt, også plasseringen av barn i henhold til akuttvedtak.

Kan sile info hos systemtro partsrepresentanter

Overprøving av slike vedtak skjer ikke ved at Fyn-nemnd og domstol behandler partene på like vilkår. Foreldrenes rett til advokat begrenses av barnevernets egne hensyn til å skjule vesentlig informasjon. Foreldre som står i fare for å miste sine barn, som kanskje under lengre tid har levd under trusselen om omsorgsovertakelse, har ikke uten videre rett til å være representert av advokat på det offentliges bekostning. Betaler de sine egne advokater kan barnevernet sile informasjon avhengig av hvor systemtro foreldrenes partsrepresentanter viser seg. Tiden er en viktig faktor, særlig i saker hvor barna allerede er tatt og plassert i fosterhjem eller beredskapshjem. Mulighet til å fremlegge alternativ saksopplysning og beviser som går imot barnevernets fremstilling blir oftest sterkt begrenset. Rettssikkerhet er ingen selvfølge.

Skjevhet i styrkeforholdet med barnevernet som den opplagt sterkeste part i tvist mellom foreldre og det offentlige, har betydning for hvordan forutinntattheten preger saksforberedelse og tilretteleggelse. Rettens profesjonelle aktører later ikke til å ta dette forhold i betraktning, f. eks med tanke på å kompensere når foreldre ber om uavhengige sakkyndige og vil fremlegge sine egne beviser. Studerer man faglitteraturen som omtaler forvaltningsavgjørelser og rettslige prosesser er dette perspektivet totalt fraværende. Det er som om man tar for gitt at når barnevernet griper inn er det alltid berettiget. Denne grunnholdningen virker ødeleggende på prosessene og undergraver tilliten til rettssikkerheten. En av gjengangerne i barnevern- og barnefordelingssakene som nå bygger opp sin akademiske posisjon som doktorgradsstipendiat med ”fra konflikt til forsoning” som mantra, er sakkyndig psykolog Knut Rønbeck.

– Tvang til underkastelse

I en artikkel fra Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr 3/2007, kalt ”Megling i barnevernsaker for tingretten. Presentasjon av resultatene fra et forsøkprosjekt” (s186-195) skriver Rønbeck sammen med et par dommere fra Indre Follo tingrett om fortreffelighetene med sine meklingsfremstøt  for å få den svake part til å inngå avtale med barnevernet slik at saken kan heves. I teknisk forstand er det ikke her snakk om forlik, slik forutsetningsvis likeverdige parter i barnefordelingssaker kan inngå på et hvilket som helst stadium i prosessen, men tvang til underkastelse når foreldre har innsett at de må gi seg for overmakten. Psykolog Knut Rønbecks holdninger er et studium verdt. Til skrekk og advarsel gjengir vi noen sekvenser fra artikkelen som selvsagt presenterer funnene som ensidig vellykkede, men ikke sier noe om hvilket press foreldrene har vært utsatt for.

”Vår argumentasjon tar sitt utgangspunkt i at det er vesentlig for barn å få vokse opp under trygge og forutsigbare forhold, og at de barna det her er snakk om, har opplevd det motsatte, hvilket er årsaken til at de er tatt under offentlig omsorg”. Slik undergraver den sakkyndige som nå skal opptre som mekler mellom partene, sin uavhengighet ved å konkludere med hensyn til sentrale tvistetemaer og vurdering av bevismidler. Merk også at det argumenteres for holdninger, ikke presenteres funn. Videre uttrykkes det slik bekymring: ”Slike prosesser representerer dessuten en betydelig påkjenning og slitasje for fosterforeldre som må gjennom repeterende utredninger og ofte må møte som vitner i retten”. Som forsker må imidlertid stipendiaten se en sak fra flere sider:

– Foreldre vet ikke sitt eget beste… 

”I tillegg er disse sakene vanligvis også en stor belastning for biologiske foreldre ved at deres tilkortkommenhet og inkompetanse utbroderes i en rettslig prosess”. Dette gjennomgående nedlatende synet på biologiske foreldre preger artikkelen; en ovenfra-og-nedad holdning som sier at foreldre ikke vet sitt eget beste, langt mindre hva som er bra for barna. Rønbeck tester ikke sine hypoteser på metodisk forskervis, slik han forsøker å gi inntrykk av. Alternative forklaringer får ikke plass i artikkelen som er full av selvforsikringer og selvmotsigelser. Foreldrenes opplevelser av krenkelser nevnes flere ganger, både som årsak og motiv til prosessene, som nødvendighet fra barnevernet, og som hinder for samarbeidsløsninger.

Like forbannet forutsetter Rønbeck at Follo-modellen som han selv har utviklet og forskuttert vellykketheten av, gjennom sine innsnevringer og brutale administrering med ris bak speilet hvis ikke foreldrene underkaster seg fagfolkene ”representerer en invitasjon til et respektfullt samarbeid mellom foreldre og barnevern, og (hold dere fast kjære lesere) gi foreldrene tilbake selvrespekt”. Relevansen av erfaringer fra barnefordelingssaker dokumenteres aldri. Heller ikke på hvilken måte sakstypene kan sammenlignes for likheter og forskjeller, eller med tanke på rettsmidler, saksadgang og prøvelsesrett. Slik flerdobles feilene. Stipendiat Knut Rønbeck skal etter planen forsvare sin doktorgrad om kort tid. Da bør han få pes fra foreldre som har erfart hva krenkelser satt i system innebærer for effekten av rettsprosesser.
Ole Texmo

Comments

comments