At det er et forvaltningsorgan som fatter vedtak, som griper inn i den enkeltes rettigehter og plikter gjør at de kommer inn under EMK art.6 nr. 1. Men FY-nemda fyller ikke kriteriene for et «tribunal» og er derfor i strid med EMK art.6!
Fylkesnemnda har som oppgave først og fremst å fatte vedtak etter lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Disse vedtakene dreier seg bl.a. om barneverntjenesten skal overta omsorgen for et barn, samværsspørsmål og fratakelse av foreldreansvar med eventuelt samtykke til adopsjon.
Videre fatter fylkesnemnda vedtak om tiltak for barn med atferdsvansker. Fylkesnemnda fatter også vedtak om tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere herunder gravide rusmisbrukere etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., samt for Oslo og Akershus sitt vedkommende, tvangsvedtak etter lov av 5. august 1994 nr. 55 om smittevern. I tillegg ble fylkesnemndene for sosiale saker fra 1. januar 1999 klageorgan for visse vedtak om bruk av tvang eller makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Dette følger av sosialtjenesteloven § 6A-8.
Slik så fylkesnemnda i Trondheim ut i 1950, slik ser de ut i dag.
Fylkesnemnda avsier vidtgående vedtak som så utvilsomt berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er garantert under EMK artikkel 6 nr 1.
EMK artikkel 6 sier:
“In the determination of his civil rights and obligations …, everyone is entitled to a fair … hearing … by an independent and impartial tribunal …”
Spørsmålet er om fylkesnemnda er “tribunal” etter EMK art 6?
Til dette er det å si at fylkesnemnda, som utvilsomt er administrative forvaltningsorganer, ikke fyller kravene til å være et “tribunal” og dermed er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1.
Selv i de enkleste straffesaker, er rettssikkerhetsgarantiene adskillig bedre enn i alvorlige barnevernssaker.
I barnevernssaker mangler man fullstendig regler for innhenting av informasjon.
Omtrent slik er jeg blitt fortalt hvordan saksbehandlingen foregår:
• Den enkelte barnevernsarbeider avgjør fritt om samtaler med impliserte tas over telefon eller ved personlig fremmøte.
• I stor grad benyttes telefon.
• Den avhørte foreholdes ingen rettigheter og heller ikke mulige konsekvenser av saken.
• Ofte nevnes det ikke engang at de opplysninger som gis, blir skrevet ned og brukt i saken. Man får ikke lest opp hva saksbehandler skriver ned, og opplysningene blir ofte nedskrevet uten at det stilles et eneste kontrollspørsmål.
• Den informasjon som innhentes, nedskrives på en måte som synes å være av sterk subjektiv karakter, preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning.
• Informasjonen blir også i stor grad sortert, ut fra hva den enkelte saksbehandler anser for å være relevant.
Som følge av at systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt etter EMK artikkel 6. nr 1, kan skriftlige «vitneutsagn» blir brukt ukritisk.
Det saksbehandler skriver ned, blir ofte et viktig bevis i seg selv. I barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger.
Anonyme meldinger vil ofte være umulig å forsvare seg mot.
Den europeiske menneskerettsdomstol har gjentatte ganger sagt at vil det er ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte.
Rune Fardal
(Kilde: M. Reikerås)
Leave a Reply