Å lese barnevernsstatistikk har de senere årene vært som å lese en kriminalroman der man vet hvem morderen er; det er ikke noen overraskelser på lur.
Publisert 10 februar 2012
2012 er året der norsk barnevern kommer til å endre seg. Det kan vi anta ut fra alle de forskningsrapporter og andre dokumenter som er bebudet. Et titall er på trappene i løpet av året. En av de det har vært knyttet størst spenning til, var utredningen fra ekspertutvalget som skulle vurdere det såkalte «biologiske prinsipp». Prinsippet slår fast at barn skal vokse opp hos foreldrene, hvis mulig. Det er en av norsk barneverns mest grunnleggende byggesteiner. Spørsmålet er om bruken av det har gått for langt i vår tid. Utvalgets svar kom i form av en NOU denne uka; det ønsker å dempe prinsippets styrke der det kan stå i motsetning til «barnets beste». Og det hele skal kulminere i en stortingsmelding om barnevernet om et års tid.
I august i fjor kunne vi lese at antallet barnevernbarn øker, nok en gang. Statistisk sentralbyrå publiserte den ferskeste statistikken, og kommenterte den på sine nettsider: «Nær 3.300 fleire barn mottok tiltak i løpet av 2010 sammenlignet med året før. Dette er den største veksten i barn med tiltak vi har sett siden den nye barnevernloven kom i 1993». Økningen er på 7,1 prosent, og året før var den 5,3. Det er særlig antall undersøkelsessaker som øker dramatisk. Å lese barnevernsstatistikk har de senere årene vært som å lese en kriminalroman der man vet hvem morderen er; det er ikke noen overraskelser på lur.
Samtidig vet vi at barnevernet som tjenesteapparat ikke vokser i takt med mengden oppgaver det skal løse. Det siste tiåret har antall årsverk i barnevernstjenesten økt med 700, fra 2.700 til 3.500. Barnevernpanelet sa i sin rapport fra september 2011 at «Panelet mener at det ikke er lovgrunnlaget som er hovedproblemet for barnevernet, men tjenestens manglende mulighet for å etterleve loven. Loven setter standarder som ikke kan oppfylles med dagens ressurser, særlig gjelder dette den kommunale tjenesten». To bilder danner seg på netthinnen; hvordan barnevernet faktisk er, og hvordan det burde ha vært dersom ressurssituasjonen hadde gjenspeilet den virkeligheten barnevernet opererer innenfor. Sannsynligvis vil mange dessuten være enig i at kompetansenivået i barnevernet fremdeles ikke er høyt nok.
I januar fikk vi forskningsevalueringen om institusjonene i barnevernet. Den peker blant annet på at tilbudene ikke er differensierte nok. Det kan se ut til at det i tiden som kommer blir viktig å dele inn problemene barn opplever, utsettes for og representerer mer fininnstilt enn vi har gjort tidligere. I dag ser vi en tendens til en tredeling av barnevernets innsats hvis vi skal fokusere på type hjelpebehov.
Den gruppen som barnevernet i den første etterkrigstiden i aller størst grad var ment å skulle ta seg av, var de som ble utsatt for omsorgssvikt. Dette var de barna som på grunn av ulike typer handlinger fra sine foreldres side, ikke hadde en god nok oppvekstsituasjon i egen familie. Tiltakene som har vært satt inn har enten vært forebyggende, for å bedre disse funksjonene i familien, eller å ta barnet ut og gi det en bedre omsorgssituasjon, i hovedsak i et godt fosterhjem. Dette området har alltid vært oppfattet som en kjernevirksomhet innen barnevernet.
I den barnevernloven vi fikk i 1993 var det en annen gruppe barn som ble mer synlig; de barna (eller først og fremst ungdommene) som viste negativ atferd. Denne loven innførte muligheten for å tvangsplassere ungdommene i behandlingsinstitusjoner i inntil to år. Senere har vi også implementert amerikanske behandlingsmetoder som har vært rettet mot disse ungdommene. Disse metodene har bygd på at ungdommene skulle bo i sin egen familie mens behandlingen pågår. I denne delen av barnevernets virksomhet har det vært sentralt å kunne tilby effektive metoder. Derfor har man søkt evidensbaserte tilnærminger, der det har vært mulig å måle effekt av behandlingen. Denne type behandling er som regel av kort varighet.
I de senere årene har vi sett en sterk økning av en tredje type barnevernproblemer. Ny norsk forskning viser at det er tydelig sammenheng mellom fattigdom og problemfylte oppvekster. Barnevernklienter finnes i alle samfunnslag, men de lavere lagene er sterkt overrepresentert. Dette har ført til at begrepet velfredsbarnevernet er kommet på «alles» lepper. Vi har også i de senere årene sett at de sosiale og økonomiske forskjellene i landet vårt øker. Dette har skapt grunnlaget for at fattigdomsbegrepet på nytt er inne i dagligspråket til hjelpetjenester som barnevernet. Men det har også ført tjenestene ut i et dilemma; er det fattigdommen eller de sosiale problemene den leder til som skal behandles? Det første er ikke et særlig barneverntema, det andre er det. Det er betimelig å spørre om kommunenes barneverntjenester er rett hjelpeinstans for fattigdomsbekjempelse. Kan det være at denne gruppen heller skal hjelpes av treffsikre, generelle ordninger, framfor at de skal bli klienter?
Et sentralt spørsmål er knyttet til organiseringen av tiltakene for utsatte barn og unge. Kanskje tiden er kommet for å tenke nytt om hva slags hjelp de ulike gruppene kan trenge. De faglige målsettingene i behandlingsbarnevernet og velferdsbarnevernet kan i noen grad stå i motsetning til målsettingene i det tradisjonelle barnevernet. Dette kommer i søkelyset når man skal vurdere hvor sterkt det biologiske prinsippet skal stå i den enkelte barnevernsak.
Dessuten krever kanskje de tre oppgavene jeg har nevnt for ulike faglige innsatser til at de alle skal løses i det samme tjenesteapparatet. Særlig ser vi at en rendyrket evidensorientering, som i Norge særlig er implementert i behandlingsbarnevernet, vil være paradoksal i de to andre områdene.
Det er også fristende å gjøre seg noen refleksjoner over hva tilstøtende områder som psykiatri og Nav kan bidra med. Vi vet fra utallige utredninger at tjenestene som har ansvar for utsatte barn og ungdommer ikke evner å samarbeide om oppgavene. Og vi vet at minst to av de nevnte barnevernoppgavene, behandling for atferdsproblemer og fattigdomsproblematikk, ville kunne avlastes av disse to naboene til et barnevern med for bred oppgavemeny.
Nå har utenlandsk media begynt å interessere seg for skandalene og galskapen i barnevernet her til lands. Som Stakset skriver var det en reportasjeserie i adressavisen om grov offentlig omsorgsvikt. Barn som utsettes for overgrep under barnevernets omsorg er en problemstilling som ikke interesserer myndighetene og barnevernet. Adressavisens serie bekrefter dette inntrykket da det i flere av tilfellene ble kjent at barnevernet visste om overgrepene uten å foreta seg noe. Jeg tror ikke forholdene er blitt stort bedre siden barne og skolehjem skandalene på 50-60 tallet der ansatte pedofile og andre overgripere hadde tilnærmet fritt spillerom til å bedrive terroren sin.
Jeg synes å ha lest at ca 12 000 nye barn årlig havner under barnevernets omsorg, dette må da være i meste laget for et så lite land som Norge? Det kan være all grunn til å undersøke rettsikkerheten i saker som har med omsorgsovertagelse å gjøre, men foreløpig har vel kun FRP av partiene på Stortinget vært kritisk til barnevernet.
Selvfølgelig skal ikke barn utsettes for omsorgsvikt hverken av det offentlige eller foreldre. Hvordan kan feks barnevernet forsvare å splitte søsken?
Og hvorfor er tilsynet med fosterhjem og institusjoner fremdeles så mangelfull ja ofte gjennomføres ikke tilsyn slik loven pålegger.
Om det er fattigdom som er problemet må man jo undre seg over en politikk som gjør at velstående mennesker tilføres en halv milloin kroner skattefritt årlig for å ta hånd om et barn.
Frode Hansen
Den biologiske grensesteinen
Statsråd Audun Lysbakken har nok en gang satt ned en komite som skulle vurdere det «biologiske prinsipp» innenfor barnevernet. Psykolog Magne Raundalen har vært styrer for denne komiteen. Det har resultert i at «det biologiske prinsipp» skal vike for «utviklingsfremmende hensyn.»
Mennesket er imidlertid et kjærlighetsvesen,og ikke et produkt av framskrittet. Audun Lysbakken og Magne Raundalen har glemt hvor de kommer fra, men kanskje kan morsdagen førstkommende søndag gi dem en mulighet til å huske på hvem de selv er, og hvem deres mamma er.
Til tross for at Audun Lysbakken og Magne Raundalen har studert iherdig noen år, er båndet til foreldene forhåpentligvis sterkere enn diplomen. Hvorfor vil ikke de to unne dagens barn å vokse opp med sine biologiske mødre og fedre? Livet innebærer både soldager og regndager, og dersom noen familier trenger oppmuntring, støtte eller hjelp til å takle problemer, hvorfor vil dere å ta fra dem denne hjelpen?
I Adresseavisen har vi lest at stort antall barnevernsbarn har blitt utsatt for seksuelle overgrep mens de var i fosterhjem. Derfor er det svært betenkelig at statsråden nå ønsker å vike fra det biologiske prinsipp» ettersom det innebærer en fortrenging av incestforbudet som danner utgangspunket for vår kultur. Barn i fosterhjem er, slik vi har sett i adresseavisens reportasjer, spesielt utsatt for seksuelle overgrep fordi incestforbudet er tatt bort. Det skjer ved at statsråden fjerner barnet fra sin biologiske familie hvor det har sin tilhørighet.
Det er også et klart brudd på FNs barnekonvensjon som handler om vern av barnets biologiske, sosiale, kulturelle og sjelelige identitet.
Heidi Stakseth