Glassjenta viser vei til nødvendige forvaltningsreformer i Norge

Aftenbladet har med solid journalistikk avdekket uholdbar forvaltningspraksis og lovbrudd innen både norsk barnevern, ungdomspsykiatri og politi. Ryddejobben må startes i Stortinget.

av IDA HYDLE, LARS B. KRISTOFERSEN FORSKERE, NOVA

Politiets brutale behandling innledningsvis, og barnevernets påståtte manglende etterlevelse av opplysningsplikt overfor politiet om traumer, er lovstridig. I tillegg spør vi: Hvor var helsestasjonen, barnehagen og skolen i Glassjentas oppvekst?

Glassjenta er historien om en 15 år gammel jente som gjennom oppveksten er blitt forsømt, ikke bare av nære foresatte, men av de offentlige hjelperne som skal ta vare på barn som lider overlast. Det er helsestasjonen, barnevernet, skolen – og barnevernsinstitusjoner, politi, legevakt, sykehusavdelinger og barne- og ungdomspsykiatri. Mange har sviktet. Det gjelder både offentlige og private instanser.

Omfattende problem, godt dokumentert

Som forskere kan vi dokumentere at det slett ikke bare gjelder Glassjenta. Vårt forskningsinstitutt har gjentatte ganger, på oppdrag fra sentral norsk barnevernforvaltning, dokumentert feil og mangler på alle nivåer; kommunalt, fylkeskommunalt og statlig. Dette tyder på en systemsvikt som er overordnet den enkelte barnevernspedagog, helsearbeider, politi eller lærer. Feil innen tjenestene, mangelfull faglig kompetanse og mangelfullt samarbeid med andre tjenester er også dokumentert gjennom de seinere år av både Helsetilsynet, Riksrevisjonen og Flatø-utvalget.

Utgangspunktet vårt er FNs konvensjon for barns rettigheter, som er overordnet norsk lovverk. Mange barn og unge i krise forteller den samme historien som Glassjenta. De har bare ikke hatt oppmerksomme journalister, som i Aftenbladet, som har fortalt om barnets lidelser i møte med fagfolk ansatt i offentlige og noen private hjelpetjenester. Vi har fått innsikt i ansattes fortvilte og forgjeves forsøk på å få til samarbeid om disse barna, på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå – mellom barnevern, psykiatri, rusinstitusjon, skole og Nav. Og vi har rapportert tilbake til Justis- og beredskaps-, Helse og omsorgs-, Kunnskaps- og Barne, familie og likestillingsdepartementet.

Vi anslår at Glassjenta har erfart brudd på FNs barnekonvensjons artikler 1, 2, 3, 6, 12, 37 og 40. Det er også et spørsmål om artikkel 19 har blitt fulgt, kravet til offentlig ansatte om å melde overgrep mot barn. Skadete barn og deres nære hjelpere rammes av tunnelsyn innen fagområder, lov- og regelverk, organisering og budsjettering av tjenester. Dette lettes ikke av intern uenighet mellom departementer, regioner, fylkeskommuner og kommuner om ansvarsfordeling, typer tiltak, tidsbruk, organisering og budsjetter.

I Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008) krevde myndighetene blant annet at tjenestene knyttet opp mot psykisk helsevern for voksne og barn skulle samarbeide sømløst. Norges forskningsråd utlyste et evalueringsprogram. Forskningsrapportene ved utgangen av perioden viser en viss bedring, men fortsatt mangelfullt og overhodet ikke «sømløst» samarbeid.

Gjentatte ganger avdekkes dårlig samarbeid mellom skole, politi og ulike helse- og sosialtjenester ved alvorlig vold og mishandling/omsorgssvikt. Ingen blir stilt til ansvar, og regjeringspolitikere toer sine hender og vil foreløpig ikke foreta en lovgjennomgang eller lovrevisjon. Det er tre år siden NOVA leverte rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis» til de fire ansvarlige departementene.

Behov for en havarikommisjon

Hva kan gjøres? Mye må til:

1. Det har i senere tid vært etterlyst en havarikommisjon for barnevernet. Barnelovutvalget utreder dette nå. Vi mener at vi har en instans som vil kunne utvikles til å bli en slik kommisjon i Norge. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse ble etablert i 2014, som følge av at Norge ratifiserte tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon 2013. Forebyggingsenheten har adgang til å besøke alle steder hvor personer er fratatt sin frihet, for å forebygge tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Besøkene kan skje både med og uten forhåndsvarsel.Forebyggingsenheten består av et seks personer med ulik fagbakgrunn. Det er altfor omfattende å undersøke alle institusjoner med tvangstiltak (barnevern, psykisk helse, fengsler) for en slik gruppe. Men kunne den utvides til også omfatte en havarikommisjon som trår til på akutt varsel og meddeler offentligheten resultatene og systematiserer erfaringene? Slik kan man få en oversikt over hva som skal til for å sette offentlige og private barneverninstitusjoner i stand til å oppfylle Barnekonvensjonens krav. Og rette fokus på rett myndighet: Stortinget!
   
   Og så, for at det skal bli mulig for fagfolk å samarbeide på en fornuftig måte:
2. Politi, barnvernsansatte, personell innen helse, barne- og ungdomspsykiatrien og rusbehandling må få bedre opplæring i å behandle traumatiserte barn og unge – og dette må inn i alle relevante utdanninger.
3. En stor mengde lov- og regelverk må forenkles og sees i sammenheng innen helse, justis, barnevern, opplæring, sosial omsorg osv.
4. De ulike hjelpetjenestenes regioninndeling må samordnes.
5. Barn som trenger hjelp, trenger ofte hjelpen på tvers av budsjettgrenser mellom kommune, fylke og stat. Dette må det ryddes i.

Ryddejobben må starte i Stortinget, deretter i departementene, slik at direktorater, fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner får orden på selve grunnlaget for å hjelpe barn som lider.

KILDE: Aftenbladet

Comments

comments