Jeg har et par kommentarer til denne diskusjonen (om barnevernet):
1. Meningsløst å se på/diskutere barnevernet som en ting/enhet/entydig praksis. Derfor heller ikke mulig å være for eller mot barnebarnet. Det som må diskuteres er SYSTEMET dvs rammebetingelser, beslutningsprosesser, innholdet i opplæring, klage muligheter, metoder for kvalitetssikring, rettsvernet til dem som utsettes for dårlig/uforsvarlig saksbehandling med mere. Den som går inn i dette kan bare komme til en konklusjon:
Slik systemet idag fungerer i praksis er det så uforsvarlig at det må skrotes og bygges opp helt på nytt fra bunnen av.
Dvs det må tenkes helt nytt mht hvordan familier som sliter og barn som utsettes for alvorlig omsorgssvikt kan hjelpes! Stikkord er: mindre tvang – mer samarbeid både innen hjelpeapparatet og i barnets og familiens omgivelser. Samfunnet har overlatt alt for mye ansvar og for vanskelige oppgaver til en enkelt etat/faggruppe og utrustet dem med alt for stor makt og krav om å alene å ta ansvar for samfunnets gull dvs barna.
Det alt for mange barn og voksne utsettes for kan ikke forsvares av noe menneske på jord, uansett hvor glad man er i barnevernet.
Jeg vet også at Norge trenger et skikkelig Barnevern – hvor foreldre som strever og barn som har det vondt verdsettes og respekteres. Dessverre langt dit.
2. Politikere i alle partier har glemt/ikke forstått at respekt for velferdsstaten forutsetter at brukernes erfaringer spesielt de dårlige må brukes til løpende forbedringer. De må tas imot med takk – ikke benektes og latterliggjøres. Alle partier – ikke minst Ap – har for lengst forlatt sitt forbrukerpolitiske engasjement. Det skjedde etter at lovgivning/rettigheter for brukere av private tjenester kom på plass. Da det ble snakk om/behov for styrking av rettighetene til brukere av offentlige velferdstjenester rettet mot såkalte svakere grupper, slik som Barnevernet , NAV systemet, psykiatrien, rusmisbrukere har man nok vært redd for å tråkke
ansatte/fagorganiserte på tærne (sterke velgergrupper) .
3. Ingen politiske partier er meg bekjent interessert i hvordan menneskerettighetene til brukere av offentlige velferdstjenester ivaretas. De har lagt seg flate for læren til makt jurister i Justisdepartementet og hos Regjeringsadvokaten som påstår med tyngde at det avgjørende er lovers innhold. Det er notorisk feil. Det avgjørende er handlingene/ menneske behandlingen. Selv har jeg i minst 10 år fungert som en uformell klageinstans med henhold til Menneskerettighetsbrudd. Ingen offentlig organ ivaretar oppgaven. Helt umulig å få noen som helst dialog/kommunikasjon med myndigheter/politikere om dette.
Leave a Reply