Flere rapporter forteller om alarmerende funn i barnevernet. De er sjokkerende lesning, men samtidig gir de kunnskap som kan gjøre barnevernet bedre. Dersom man er åpen for å lese rapportene slik.
Av Thea Totland, advokat Barneadvokatene Geir Kjell Andersland, tidligere fylkesnemndsleder
Det er etter hvert kjent hvor barnevernet, fylkesnemndene og domstolene noen ganger trår feil. Det er de siste månedene flere ganger påpekt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), av Helsetilsynet og i granskinger av barnevernssaker i Bergen og Samnanger kommune.
Vår rapport fra granskingen av tre barnevernssaker i Samnanger kommune ble behandlet av kommunestyret for noen dager siden. Funnene sjokkerte politikerne, som har gitt de berørte barna og deres foreldre en uforbeholden unnskyldning og økonomisk oppreisning på til sammen 1,7 millioner kroner. Penger kan selvsagt ikke erstatte ødelagt barndom og familieliv, men Samnanger kommunes håndtering av sakene kan være et forbilde for andre kommuner. Den er uansett et eksempel på at også det offentlige kan erkjenne feil, si unnskyld og forsøke å gjøre opp for seg.
Samnanger er åpen for å gå enda lenger: Det vurderes nå om kommunen skal saksøke tidligere ansatte som har vært ansvarlige for barnevernssakene. Sakene fra Samnanger er dessverre ikke enestående. Vi har nær kjennskap til mange lignende saker, der barnevernet har brutt loven, vært lite etterrettelige og behandlet foreldre og barn respektløst. Dermed får funnene i Samnanger større betydning enn en enkeltsak fra en liten kommune: Den viser allmenne utfordringer i barnevernet, problemer det er mulig å gjøre noe med.
Noen eksempler:
- Vi fant en gjennomgående mangel på dokumentasjon av barnevernets faglige vurderinger. Det var ikke gjennomført reelle samtaler med noen av barna, i hvert fall lå det ingen referater eller annet som kunne dokumentere at barna var hørt og tatt hensyn til.
- Hjelpetiltakene for barna og familiene fremsto ikke planmessig, men hadde et tilfeldig ad hoc-preg.
- Alle ti barna i de tre familiene vokste opp atskilt fra sine søsken, uten at det var tilstrekkelig vurdert om det var best for barna var å vokse opp uten søsknene. Barna fortalte oss at mangelen på søskenkontakt var ekstra sår. Ingen av barna ble plassert i nær familie eller andre kjente omgivelser. FNs barnekomité har kritisert Norge for at det ikke i tilstrekkelig grad sørges for at søsken kan vokse opp sammen.
- Barn med fremmedkulturell bakgrunn ble plassert i norske fosterhjem uten at de fikk morsmålsundervisning. Resultatet ble tapt kulturell tilhørighet og glemt språk, slik at samtaler med moren nå må gå gjennom tolk. Dette er i strid med barns grunnleggende rett til å kjenne sitt språk, sin identitet og sine kulturelle røtter, men dessverre en del av norsk barnevernpraksis.
- I to av sakene vi gransket utviklet det seg et vanskelig samarbeid mellom barnevernet og familiene, noe som kom i veien for en profesjonell vurdering av hva som var best for barna. En av sakene handlet reelt sett om fattigdom, men utartet til omsorgsovertakelse, fordi forholdet mellom far og barnevernet gikk surt. Dette ser vi også ofte i andre saker, der barnevernet blir blindet av prestisje.
Å overta omsorgen for barn med tvang er noe av det mest inngripende myndigheter kan gjøre. Derfor stilles det strenge krav til saksbehandlingen. Det er foruroligende at verken fylkesnemnda eller domstolene så noen av de feil og mangler vi avdekket i vår gransking. Det er alvorlig nok at barnevernets saksbehandling har alvorlige feil, men minst like ille når heller ikke kontrollmekanismene fungerer. Nå blir utfordringen å bruke konklusjonene fra de ferske granskingene og EMD-dommene på en konstruktiv måte, slik at resultatet blir et bedre og tryggere barnevern.
Ett av svarene fra myndighetene er bedre kompetanse og høyere utdanning til de som holder barns og foreldres skjebner i sine hender. Barnevernutdanningen skal bli en masterutdanning. Men godt barnevern er noe mer enn litt lenger utdanning for personalet og prosedyrer beskrevet i en veileder. Det er i høyeste grad et spørsmål om holdninger og motivasjon. I politiet foretas personlig egnethetsvurdering ved opptak til studiet og ved ansettelser. Barnevernets arbeid er like inngripende, men der har man ikke vært særlig opptatt av personalets egnethet. Det er tatt til orde for at man etter endt barnevernutdanning er avhengig av en lisens for å kunne jobbe i barnevernet, slik f. eks leger og advokater har for sine yrker. Lisenser kan inndras om man viser seg uegnet. Dette er etter vår mening mulige forbedringsområder som bør vurderes.
Vi mener også at større kommuner, eller felles barneverntjenester for flere kommuner, vil ha en positiv effekt. Det betyr sterkere fagmiljøer, mer kompetanse, profesjonell distanse og mindre inhabilitet. Det er også gode grunner til å omgjøre barneverntjenesten til en ren hjelpetjeneste, som det er naturlig fortsetter å være kommunal. Det må da i tillegg opprettes en ny tjeneste, en slags «påtalemyndighet», som har ansvaret for den myndighetsbruk som også er en nødvendig del av et godt barnevern. Denne kan f.eks. følge fylkesnemndenes eller Bufetats geografiske områder.
Både EMDs avgjørelser og de undersøkelser som er gjort viser sårbarheten i dagens ordning, der barnevernets dobbeltrolle åpner for både feil bruk av tiltak og maktmisbruk. Mange familier trenger hjelp fra barnevernet, men er redde for å be om hjelp fordi de frykter at saken ender med omsorgsovertakelser. Vi trenger et kompetent barnevern som kan hjelpe uten å skape frykt.
Kilde: Dagbladet
Leave a Reply