Grove lovbrudd innen barnevernet og deres saksbehandling

Av Randi Jensen

I dag, når man går gjennom papirer i barneverns saker, ser man feil på feil på feil. Bla innen helsepersonell loven, straffeloven, foreldeses loven og mange mange flere. Ikke bare det, men barnevernet unnlater å sende/vise alle papirene i saken til foreldrene og gjemmer bort papirer de mener foreldrene ikke burde se når de alt har gjort seg opp en mening. De bruker mennesker som står familier de har under oppsikt nær, og som er grovt innhabile til å skaffe de mer informasjon og til å fremme deres egen sak mot disse familiene. Dette for å styrke sin egen sak når den måtte komme opp for fylkesnemnda. Sakkyndige som blir oppnevnt for å observere familiene er hentet inn av barnevernet, de har fått alle papirene fra barnevernet på forhånd og har alt fått gjort seg opp en mening på bakgrunn av dette. En sakkyndig skal være en nøytral person fagperson, da helst psykolog eller lignende, som skal komme inn og overta der barnevernet slapp og den personen skal gjøre seg opp en mening basert på hva h*n observerer, og ikke på bakgrunn av at barnevernet på forhånd har informert de hva de mener er feil.

Nå til dags kommer ca 78% av sakene barnevernet starter opp for fylkesnemnda, og 98% av disse sakene tapes av foreldrene siden fylkesnemnda kun har fått lese og se barnevernets side av saken, og ikke foreldrene. Og foreldrene får kun en gitt tid å forklare sin side av saken når saken alt er startet. På den tiden skal de også svare på spørsmål fra barnevernets advokat og fylkesmannen og de utnevnte i saken, samtidig som de skal få frem sin historie og få fortalt sin opplevelse av hva de har gjennomgått med å ha barnevernet i livet sitt på en fornuftig måte. Foreldrene er som regel svært stresset, redde og nervøse i en slik situasjon, der de kan risikere å miste sine barn. Noe som er naturlig, men som sjelden tas til følge når saken skal gjennomgås og en dom skal foreligge.

Når barn først er fjernet fra hjemmet der det har vokst opp, følt seg trygg og foreldrene sitter igjen med sorgen og skammen, hvor er barnevernet da? Barna plasseres enten i fosterhjem eller på instutisjon, og foreldrene må mase seg til å få ha telefonkontakt og sloss for å få det samværet de mener barna har godt av. Mange fosterhjem er ikke grundig nok sjekket da det er mangel på fosterforeldre i de fleste kommuner, og mange barn ender opp i hjem de ikke trives i og ikke blir behandlet på en riktig måte. Barna som ender opp på instutisjon, blir ulovelig medisnert, får ikke ha den fastsatte kontakten med foreldrene og blir alvorlig deprimerte og i 90% ender de opp i feil miljø eller gjør ting da vanligvis ikke ville ha gjort. Sjelden blir barna plassert hos familie (besteforeldre, tanter, onkler osv.), og når de først blir det ender de opp med å bli flyttet derfra og får i løpet av tiden under barnevernets omsorg mange flyttinger og nye omsorgspersoner å forholde seg til. Dette forklarer barnevernet med at barna da får for mye kontakt med foreldrene og dette er ikke bra for dem. Men er det da bedre å bli flyttet fra hjem til hjem uten muligheten til å få knyttet seg til de familiene de skal være hos, miste venner og nære relasjoner? Hvor er logikken i dette?

Ja barnevernet får mye negativ kritikk fra meg, men jeg sier ikke at de kun gjør en dårlig jobb. Det jeg prøver å få frem er at vi trenger en ytre instans, uavhengig instans som kan gå inn der barnevernet får kritikk og overta, sjekke og dobbeltsjekke arbeidet barnevernet har og ikke har gjort. De trenger bedre utdannelse, og studentene trenger historier fra det virkelige liv, ikke bare fagbøker og pedagogikk… Mange som jobber i barnevernet må byttes ut og nye folk med empati og fornuft må overta. Og hvor grensen for omsorgsovertakelse går, må vurderes på nytt….For slik det er nå, så trenger man omtrent bare å ha en dårlig dag og litt støv i hus for at barnevernet skal finne situasjonen alvorlig. Eksempler på dette (fra det virkelige liv):

1) «Moren bruker for mye såpe (tvål) når hun vasker.» [Rapportert til barnevernet (bv) av en hjemmehjelp, som naturligvis er blitt instruert av bv ikke til å hjelpe til med praktisk arbeid men til å «observere» familien.]

2) «Psykologen har observert at moren er dårlig til å lage omelett og at hun skjærer for tykke brødskiver.»

3) «Datteren liker ikke fiskeboller. Dette er et tydelig tegn på incest.»

4) «Barnet spiser maten så fort at det må ligge incest bak.» [Rapportert av personalet i en barnehage, som også læres opp i å speide etter «tegn».]

5) «Barnet spiser så langsomt og uvillig at det må ligge incest bak.»

6) «Faren er for aktiv, og moren er for passiv.»

7) «Barnet er selektivt med hensyn til hvem hun vil leke med i barnehagen. Hun leker mye med noen små stener.» [Denne piken var 6 år, og kjedet seg vel i barnehagen fordi alle kameratene var litt eldre og hadde begynt på skolen.]

8) «Barnet har forsinket språkutvikling, og det skyldes at foreldrene ikke stimulerer barnet nok.» [Anita, jeg er selv språkforsker og vet, slik alle språkforskere vet, at miljøets grad av «stimulering» er uten betydning for tempoet og rekkefølgen av elementer i barns språkutvikling, hvis da ikke alle i miljøet er 100% tause.]

9) «Moren har hatt en husvert som var sint fordi hennes katter hadde tisset på gulvet.» [Dette var flere år før datteren ble født, men ble brukt som bevis for at moren ikke gav datteren et godt miljø.]

10) «Sønnen skulker skolen.» [Moren tok til og med permisjon fra arbeidet for å følge gutten til og fra skolen. Allikevel gav bv henne skylden for at han ikke likte seg på skolen.]

11) «Klærne ligger ikke i militær orden i skapene.»

12) «Faren er blitt arbeidsløs og kan ikke forsørge familien.»

13) «Barnet er ikke interessert i barnehagens begrepstrening.»

14) «Foreldrene har søkt hjelp hos barnevernet fordi barnet ikke klarer skolen.»

15) «Foreldrene vil ikke at barnet skal plaseres i fosterhjem, og viser derved at de ikke kan samarbeide med barnevernet.»

16) «Foreldrene har gjort saken kjent i media for å få datteren hjem. Da kan datteren ikke fungere i lokalsamfunnet utenfor husets vegger.» [Lokalsamfunnet var i realiteten klart på familiens side, mot bv. Og da piken flyktet hjem og nektet å la seg tvinge tilbake til fosterhjemmet, fungerte hun (naturligvis) meget godt sammen med sine venninner og i lokalsamfunnet forøvrig.]

17) «Moren er svært liten av vekst. Når datteren blir tenåring, vil moren derfor ikke kunne mestre henne.»

18) «Faren har en dårlig fot og kan ikke stå på en gardintrapp. Han kan derfor ikke vaske vindusrammen øverst.»

19) «Moren har cerebral parese og går med stokker. Hun kan derfor ikke leke med barna i sandkassen og ikke gå på ski med dem.»

20) «Faren er negativt innstilt mot barnevernet.»

21) «Mormoren er 54 år. Hun er for gammel. Mosteren er 28 år. Hun er for ung.» [Guttens mor var død. Gutten var 12 år.]

22) «Huset har ikke innlagt toalett men utedo.» [Hvordan har tidligere generasjoner levet opp i Skandinavia, den gang alle hadde utedo og vi ikke hadde bv til å beskytte barn mot dem? Og hvordan overlever vi fortsatt i feriene på våre hytter med utedo?]

23) «Da piken ble spurt av dommeren om hun ville hjem, svarte hun ‘ja’, men hjem vil jo alle. Hun gav heller ingen grunn til at hun ville hjem.» [Domsgrunnlag. Det at alle/mange vil hjem, blir altså et argument for at de ikke skal få lov til det. Piken trodde dommerne var vanvittige, siden de i det hele tatt kunne finne på å spørre om grunnen til at hun ville hjem til sine elskede foreldre.]

24) «Riktignok sier piken at hun vil hjem, men hun må jo fortsatt få lov å være i fosterhjemmet.» [Uttalt av pikens offentlig oppnevnte advokat, en advokat som piken selv absolutt ikke ville ha.]

25) «Under samværet ville farmor omfavne barna. Barnevernet måtte stoppe det, for det kan skape en uheldig tilknytning.»

26) «Foreldrene har klaget over at sønnen blir mobbet på skolen uten at skolen gjør noe for å hjelpe ham. Dette tyder på at foreldrene ikke klarer å samarbeide med skolen.»

27) «Barnevernet tilbød moren en miljøterapeut til å besøke hjemmet. Moren ville ikke ta imot denne hjelpen, hun sa hun ikke forstod hva terapeuten skulle gjøre. Derfor har barnevernet ikke klart å få avslørt graden av omsorgssvikt som sønnene lever under.»

28) «Foreldrene vil ikke la psykologen filme dem hjemme for å vise dem hvor dårlig deres samspill med barnet er.» [Også tyske nazister fotograferte de hjelpeløse ofrene for sine medisinske eksperimenter.]

29) «Moren er pille-misbruker.» [Medisinene var bestemt av legen.]

30) «Moren har dårlig rygg. Hun kan ikke klare å ta seg av mer enn ett barn.» [Barnevernet tok derfor den ene av to nyfødte tvillinger fra moren.]

31) «Faren er syk, og moren får ikke arbeid utenfor hjemmet. Derfor har familien for dårlig økonomi til å betale leker og skole- og fritids-aktiviteter for barna.» [Foster-hjemmet mottok mange tusen kroner hver måned for hvert barn.]

Dette er virkelige eksempler på hvilke grunnlag barnevernet og fylkesnemnda bruker for å gå inn å overta omsorgen for et barn i en velfungerende familie. Der barnevernet virkelig trengs, f.eks i Alvdal saken, er de ikke å finne. Disse sakene blir for store for barnevernets kompetanse, og når det blir oppdaget av pressen at de ikke har gjort den jobben som det har vært så åpenlyst behov for, forklarer de dette med manglende midler og for lite folk. Men hvordan kan de da ha tid til å gå inn med undersøkelser og omsorgsovertakelser der det så åpenlyst ikke trengs? Hvordan kan de da forklare at de på få år har doblet utgiftene på institusjonsplasseringer og fosterhjem? Meldehysteri har overtatt Norge, og naboer, venners venner og mennesker som har noe i mot noen med barn har fått blod på tann. Og barnevernet er pliktet til å ta disse bekymringsmeldingene alvorlig. Men hvor troverdige er disse bekymringsmeldingene som kommer fra privatpersoner? Og så kan man jo i samme slengen spørre om hvor troverdige bekymringsmeldinger fra barnehager, helsestasjoner og lignende instanser er. For barnevernet har fremmet en hysteri uten like med å bli omtalt så negativt i pressen for manglende innsats i saker som ryster Norge til grunnen. Politikere går da ut i pressen og lover å forandre systemet, forbedre lovene, og gå inn med mer midler for at barnevernet skal få muligheten til å komme seg ut av den graven de så elegant har gravd seg ned i. Men pengene vil de ikke ha, for dette må de søke om, til tross for at de er øremerket barnevernet, og de må søke om igjen når pengene tar slutt. Så vil egentlig barnevernet få orden på ryktet sitt og begynne å gjøre den jobben de er satt til å gjøre? Tydeligvis ikke.

Om dette og mer blir gjort med barnevernet, kan kanskje vi foreldre og våre barn gå en trygg fremtid i møte uten å måtte være redde for å få en nabo eller en bekjent litt irritert. Eller være redde for å faktisk være de foreldrene vi kan være.

Comments

comments