Foto: Nadia Frantsen
Av Ken Joar Olsen, far og ufrivillig erfaringskonsulent
Barnevernets makt må forvaltes med varsomhet og klokskap, og det er viktig å lære av feil. Hittil har verken stat eller kommune vist at de lærer av menneskerettighetsbruddene. Det oppleves heller som de bagatelliserer uretten som er blitt begått.
I løpet av sommeren er Norge felt i enda tre saker i EMD, det innebærer faktisk at staten er dømt for grove menneskerettighetsbrudd mot barn og familier 11 ganger de seinere år. Det kan høres så tilforlatelig ut, slik både kommentator Kjell Werner i Dagsavisen og barnevernsarbeider Morten J. Johansson i VG skriver, at Norge er dømt for å gi «for lite samvær». Werner sier at barnevernet «trør feil noen ganger». Lite samvær fører ofte til at barnet mister kontakten med sine foreldre, sine besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Resultatet av disse «feiltrinn» er at barnet ikke får muligheten til en oppvekst hos sine foreldre, og må ta til takke med en oppvekst under offentlig omsorg.
Samvær i barnevernssaker er ofte svært lite tilrettelagt for å styrke bånd mellom barn og foreldre. Det er få timer, ofte under tilsyn og i et dårlig egnet lokale. Foreldre får beskjed om å ikke snakke «sak» med barnet og det er derfor ikke mulighet for å snakke med barnet om hva som foregår i livet dets. Noen ganger er nok slike kontrolltiltak nødvendig for å beskytte barnet, men mange ganger er det slett ikke tilfellet. Likevel kan barnevernet opprettholde en slik praksis i årevis og på den måten gradvis frata barnet sin familie.
I tillegg til en samværspolitikk som etter min mening er både barne- og foreldrefiendtlig, er Norge også dømt for manglende arbeid for tilbakeføring. Det gjøres lite eller ingenting for å bøte på de utfordringer som foreldre opplever i sin omsorgsrolle, til tross for at barnevernet har en positiv plikt til å arbeide for nettopp dette. I stedet er de fleste barnevernstjenester organisert på en måte som kan være til hinder for tilbakeføring. Straks barnet er tatt under offentlig omsorg, blir saken overført til en «fosterhjemsavdeling» som ofte ikke har mandat til å sette foreldre i stand til sin omsorgsoppgave. All hjelp og økonomisk støtte blir da gitt til fosterforeldre.
Fosterforeldre blir i tillegg fortalt at barnet skal bo der til det er myndig, og veiledningen har oftest innhold som omhandler at fosterforeldre skal «knytte seg til barnet». Det er stort fokus på «ro og stabilitet» slik at barnet også kan knytte seg til fosterforeldre. Foreldre (og for øvrig hele barnets slekt) får dermed en perifer rolle i barnets liv. Dette er mer standard enn unntak i norsk barnevernssammenheng, og dermed har Norge en veletablert praksis som bryter med EMD-lovgivningen, og for så vidt også norsk lov.
Jeg er ingen fagperson, men kan likevel dessverre uttale meg på grunnlag av grundig erfaring på dette området. Vår familie ble nemlig offer for statens menneskerettighetsbrudd (se saken K.O og V.M vs. Norway). I tillegg til Dagsavisens Kjell Werner har både Bufdir-direktør Mari Trommald og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad uttalt at det er ulike hensyn som må veies opp mot hverandre i disse sakene.
Werner skriver: Barnets beste og biologiske foreldres ønske er ofte ikke sammenfallende. Ja, dette er jo en selvfølgelighet. Men, og det er viktig å merke seg, nettopp denne avveiningen har EMD gjort og kommet fram til at Norge faktisk bryter menneskerettighetene. Ikke bare til foreldrene, men også barnets rett til familieliv. Det kan ikke være greit å bryte barns menneskerettigheter bare fordi det gjøres i god hensikt.
Barnevernet har stor og inngripende makt. Norges Institusjon for Menneskerettigheter skriver; «Kjernen i menneskerettighetene er beskyttelse av individene mot mulig maktmisbruk fra myndighetenes side.» Nettopp, så enkelt og så viktig.
Staten Norge er skyldig i maktmisbruk. Det bør enhver nasjon ta på det dypeste alvor, for det omhandler tilliten til myndighetene. Stor og inngripende makt må forvaltes med varsomhet og klokskap, og det er viktig å lære av feil. Hittil har verken stat eller kommune vist at de lærer av menneskerettighetsbruddene. Det oppleves heller som de bagatelliserer uretten som er blitt begått. Vår familie har til nå ikke fått en unnskyldning for de lidelser som staten har påført oss. Og meg bekjent har ingen av de andre ti familiene heller fått det, ikke engang en upersonlig beklagelse i media.
Pressen har en viktig rolle for å belyse maktmisbruk, men også de har i liten grad gått inn barnevernssaker. I den grad de gjør det, så er de nettopp opptatt av å få tilgang til alle sakens dokumenter. Dokumenter som i hovedsak er forfattet av barnevernet. Det innebærer at det offentlige så å si har all definisjonsmakt i disse sakene.
Jussprofessor Gording Stang fremmer en bekymring til Aftenposten om at barn kan bli tilbakeført på et usikkert grunnlag etter EMD-avgjørelsene, nettopp fordi det der fokuseres på viktigheten av tilbakeføring. Men til tross for fokuset på ro, tilknytning til fosterforeldre og skjerming fra kontakt med biologiske foreldre, så opplever svært mange barn under offentlig omsorg likevel det motsatte; gjentatte flyttinger fra ulike fosterhjem. Stabiliteten som vi vet er viktig for barn, klarer ofte ikke staten selv å sørge for. Barna risikerer dermed å stå igjen uten betydningsfulle relasjoner i livet sitt. Jeg har selv opplevd staten sitt «omsorgstilbud». Det var så dårlig at det medførte en seinere kriminell karriere. Så jeg kan underskrive på det staten selv sier; «barndommen varer livet ut».
Mange forsvarere av norsk barnevern ser ut til å forfekte ideen om at barnevernet, i motsetning til foreldre, alltid ivaretar «barnets beste». Granskningsrapporter, mediedekning og diverse avisinnlegg fra fagpersoner viser et annet bilde; manglende kompetanse, lovbrudd, holdningsproblem og manglende ivaretakelse av nettopp de som skal vernes, nemlig barna. Til tross for sin viktige og nødvendige rolle, så gjør også barnevernet alvorlige feilvurderinger; de fratar barn retten til sin egen familie, de plasserer barn på uriktig grunnlag og gir barnet mange ganger en langt dårligere framtid enn det kunne fått ved en oppvekst hjemme. Dette er ikke «feiltrinn», men grove og alvorlige menneskerettighetsbrudd som en nasjon som Norge ikke burde være seg bekjent av.
Leave a Reply