Jeg har også lest Salvesens innlegg fra mandag, og vil gjerne legge til at dette ikke bare er et problem for minoritetsfamilier. Dette skjer i like stor grad med etnisk Norske familier.
Omsorgsovertakelser skal kun skje i unntakstilfeller, og skal være midlertidige av karakter. Dette er intensjonen for paragrafene som omhandler omsorgsovertakelse i Barnevernsloven.
Tall fra SSB forteller oss at hele 18% av sakene hvor Barnevernet setter inn tiltak, så er dette tiltaket i form av en fosterhjemsplassering. Når det gjelder årsakene til plassering, så er ca 20% basert på rus, vold eller andre omstendigheter som ingen barn fortjener å vokse opp under. De resterende er basert på meninger og tolkninger fra en barnevernsarbeider med noen få års utdannelse, en utdannelse som trener dem i å finne feil.
Og alt kan være feil.. Hvis Barnevernet kommer på besøk, skrives det rapporter etter disse besøkene. Disse rapportene påpeker i hovedsak foreldrenes mangler og feil, og viser sjelden ressurser. Hvis barnet sitter og leker, og foreldrene prater med Barnevernsarbeiderne kan det stå at foreldrene ikke involverer seg i barna. Hvis foreldrene leker med barna, så kan det stå at foreldrene ikke lar barne utfolde seg fritt.. Begge deler kan defineres som omsorgssvikt, og kan være grunn til å ta barna ut av familien. Hvis barnevernsarbeideren har bestemt seg for omsorgsovertakelse fordi vedkommende ikke liker deg, sitter du i klisteret. Jeg vet det er banalt sagt, men er i praksis fullt mulig, og det er blitt dokumentert ved mange tilfeller.
Det finnes ingen krav til dokumentasjon av hverken samtaler på kontoret(i praksis er dette å anse som avhør) eller besøk i hjemmet. Barnevernet krever ofte å få prate med barna i enerom. Her er ikke foreldre eller andre av barnets tillitspersoner tilstede. Her finnes det heller ingen krav til dokumentasjon av noe slag. Det som står i rapporten er utelukkende basert på den aktuelle barnevernsarbeiderens oppfatning, og har ingen mulighet for etterprøving. Det blir i så fall barnevernsarbeiderens ord mot barnets.
Til sammenlikning; når en person blir tatt inn til avhør i forbindelse med en vanlig straffesak må vedkommende signere på at de er enig i at det som er skrevet er det de har sagt. Slikt finnes ikke i barnevernet.
Hvis en person blir fengslet, er det krav at vedkommende skal stilles for retten innen kort tid. Tror det er 3 døgn. Barnevernet kan hente barn på bakgrunn av udokumentert mistanke, få «tillatelse» i etterkant i Fylkesnemda, for så å bruke så lang tid de ønsker på å «utrede»(etterforske) mens barna er i beredskapshjem. Når man endelig får saken opp for retten, uten at barnevernet har klart å stable nok informasjon på beina, så brukes «sannsynlighet om fremtidig omsorgssvikt» og «tilknytning til fosterhjemmet» som argument for å opprettholde vedtaket.
Man blir altså «straffet» for en «forbrytelse» man ikke har gjort, men kan tenkes å begå i fremtiden. Det blir som å fengsle et gitt antall mennesker basert på statistikk om at en så stor andel av befolkningen begår forbrytelser.
Barnet er tatt uten lovlig grunn, eller «kidnappet» om du vil, men blir i barnevernets omsorg fordi det har fått tilknytning til fosterforeldrene, og det kan være skadelig å flytte barnet tilbake(dette skjer i mange tilfeller). Hvis et barn blir kidnappet på «vanlig måte», så er det irrelevant om det kommer til rette i løpet av en dag, en uke eller ett år – det tilbakeføres til sine foreldre omgående. Det er da aldri snakk om tilknytningen det har fått til sine kidnappere?
Når vi på toppen av dette ser «bingo» i Norsk Rettsvesen, inhabilitet fra sakkyndige, både når det gjelder den økonomiske siden, og nære relasjoner mellom den sakkyndige og lokalt barnevern, eller en kollegial relasjon til tingrettsdommere, så blir summen av dette null rettssikkerhet for barna og deres familier.
Når jeg sier «bingo» i Norsk rettsvesen, så vil jeg gjerne illustrere dette litt mer..
En mor mister sine 2 barn til barnevernet, basert på synsing fra kommunens barnevernsarbeidere og den innleide sakkyndige. Hun kjemper med nebb og klør og får sine 2 barn tilbake i en knusende dom fra Tønsberg Tingrett.. I dommen skriver Sorenskriveren at «den sakkyndige rapporten fremstår som et bestillingsverk fra xxxxxxx kommune». Når det gjelder denne sakkyndige rapporten, så er 80% av observasjonene fra andre mennesker enn den sakkyndige. De resterende 20% er observasjoner av mor.
På tidspunktet for observasjon hadde barna vært borte fra mor i 6 måneder, og i denne perioden blitt flyttet 2 ganger. Først til sine besteforeldre, men når disse begynner å stille spørsmål ved Barnevernet arbeidsmetoder, ble barna flyttet i nytt fosterhjem, denne gangen hos sin far. Faren fikk altså betalt for å være fosterfar til sine egne barn. Til tross for omfattende hjelpetiltak, mestret han denne rollen dårlig, og like etter observasjonen til den sakkyndige ble barna skilt og satt i hvert sitt fosterhjem. Dette faktum ble ikke nevnt med ett eneste ord i den sakkyndige rapporten, her sto det bare at barna utagerte sammen med mor, og at mor hadde problemer med grensesetting. Begge disse tingene vil være ganske normalt i denne situasjonen, men den sakkyndige mener dette samsvarer med barn som har opplevd omsorgssvikt.. Med tanke på alt de hadde vært igjennom de siste 6 måneder, kan jeg forsåvidt være enig i at det har vært omsorgssvikt, men ikke fra mor sin side.
Retorikken i denne rapporten er også noe for seg selv.. I starten går man gjennom informasjonen som er innhentet. Flere avsnitt avsluttes med «dette kan samsvare med tegn på omsorgssvikt». I slutten av rapporten er det ikke lenger «dette kan samsvare med tegn på omsorgssvikt», men «den opplevde omsorgssvikten». Informasjonen underveis har ikke endret seg, men tolkningen til den sakkyndige blir helt klart anderledes.
Mens de 2 eldste er under barnevernets omsorg, blir mor gravid igjen, og føder ei lita jente. Hun blir tatt av barnevernet 14 timer etter fødsel, på bakgrunn av vedtaket på de to eldste. Ingen hjelpetiltak er prøvd ut, det er heller ikke gjort noe for å styrke mor så hun kan få sine barn tilbake – noe loven sier at Barnevernet plikter. Her syndes det ofte..
Man skulle tro at dette barnet automatisk skulle bli tilbakeført, i og med at grunnlaget for overtakelsen har vært prøvd i retten, og blitt avfeid. Men den gang ei..
Det kommer en ny sakkyndig psykolog(den første sakkyndigrapporten var skrevet av en person som er utdannet som barnevernspedagog), og denne viser et helt annet bilde av mor. Det har i tillegg vært hjelpetiltak i hjemmet fra Familiekontoret i mors bostedskommune, de finner ingenting å sette fingeren på, og de smådetaljene de kommenterer retter mor på med en gang.
I den nye rettssaken, for den yngste datteren, begynner bingotendensene..
Den første sakkyndige jobber også som fagdommer i denne tingretten, derfor blir hennes utsagn nå vektlagt, til tross for at det er grove feil i hennes rapport og den forrige tingretten har avfeid det som svada. Den nye sakkyndige rapporten blir avfeid i sin helhet, med unntak av de 2 avsnittene som viser psykologens bekymring. Familiekontorets vurderinger blir også avfeid, fordi Familiekontoret er ansett som et lavterskeltilbud. At den ene av de som har veiledet mor er utdannet som barnevernspedagog, og har jobbet i barnevernet i 14 år er også irrelevant.. Alle vitner som er for mor, blir ignorert, og vi står igjen med den sakkyndige barnevernspedagogens uttalelser.. I og med at hun også er fagdommer, og kjenner dommeren i saken godt, så er det ganske naturlig at hun blir hørt i større grad enn de andre.. Mor taper denne saken..
Mor anker selvfølgelig kjennelsen, men anken blir avvist i lagretten, men følgende begrunnelse: «…dessuten mors kapasitet til å ha omsorgen for et tredje barn i tillegg til de to eldste»
Skal det være slik i dette landet at mor er god nok for 2 barn, men ikke 3? Er korrekt hjelpetiltak i denne situasjonen å «trimme» barneflokken litt? Jeg må legge til at det ikke er bevist noe sted at mor har problemer med de to hun har omsorg for, og fagfolk som f.eks. Familiekontoret har heller ikke ytret bekymring for dette.
Dette er klare brudd på menneskerettigheter og barnekonvensjonen, og jeg nekter å tro at den gjeldende politikk i Norge skal være at folk ikke skal ha mer enn 2 barn..
På toppen av dette sender nå den første sakkyndige(barnevernspedagogen/fagdommeren) en bekymringsmelding til det lokale barnevernet. Hun har ikke sett hverken mor eller barn på 2 år, men er selvfølgelig «sterkt faglig uenig» den første tingrettsbeslutningen. Resultatet er at Barnevernet setter igang en ny utredning – på en familie som allerede er utredet, rettslig behandlet og avsluttet.. Jeg var i møte med barnevernet angående denne saken, og møtte en arroganse uten sidestykke. Vi var 3 stykker som møtte 2 fra barnevernet. Det var mor, mors advokat og jeg. Vi ble avbrutt hver gang vi skulle snakke, når vi påpekte åpenbare feil i deres vurderinger. De hadde bestemt seg på forhånd at deres ord var lov, at vi hadde informasjon de ikke hadde satt seg inn i(selv om de hadde tilgang til det) var ikke så nøye.. I konflikten mellom «barnets rettigheter/barnets helhetlige interesse» og Barnevernets «jeg har rett!», så var det sistnevnte som vant..
Alle som er i en slik sak opplever dette som veldig tungt. Det verste er at man aldri blir ferdig.. Her ser vi et klart eksempel på at barnevernet ikke slipper taket. De leter og leter, presser og graver, og ønsker så gjerne å finne beviser for at de hadde rett den første gangen.. Ingen mennesker er usårlige, man kommer etterhvert til et bristepunkt. En i utgangspunktet god mor, vil – etter noen år med dette presset – antakelig være ødelagt, sliten og lei av å kjempe..
Men hvem er det som er årsaken til omsorgssvikten vi kanskje kan se da? Mor eller Barnevernet?
Som leder for Barnevernsaksjonen får jeg ofte henvendelser fra familier som forteller liknende historier.. Dette samsvarer godt med statistikken jeg henviser til øverst i kommentaren, hvor 4 av 5 saker er basert på Barnevernets synsing..
«Mistillit i det Norske Barnevernet . Hvorfor det?» Her er noe av årsaken..
Staale Falch
Leave a Reply