Skepsisen til å plassere fosterbarn i egen slekt er langt på vei grunnløs. Slik konkluderer Amy Holtan ved Universitetet i Tromsø i sin doktoravhandling Barndom i fosterhjem i egen slekt
– Jeg finner ikke støtte for en generell skepsis til slektsplasseringer. Tilhørigheten til familie og slekt bidrar i mange tilfeller til å integrere barnet i samfunnet. Selv om barnet flytter mellom hushold, sørger familierelasjonen for kontinuitet i barnets liv, sier Holtan.
Slektsplasseringer mer stabile
Konklusjonene bygger hun blant annet på intervjuer med barn som bor i fosterhjem hos slekt, deres biologiske foreldre og fosterforeldre. Hun har også gjennomført en spørreundersøkelse blant fosterforeldre der et utvalg er i slekt med barnet og et annet ikke er i slekt med barnet.
– Slektsplasseringer kjennetegnes ved en høyere grad av stabilitet enn andre plasseringer.
Færre av barna i slektsfosterhjem har vært gjennom tidligere plasseringer, og færre biologiske foreldre gir uttrykk overfor myndighetene at de vil avvikle fosterhjemsoppholdet, sier Holtan.
At barn skal oppleve kontinuitet i forhold til omsorgspersoner, er en av målsettingene i Lov om Barneverntjenester
Forskeren fant at barna synes det er sosialt akseptabelt å bo hos slekt, og at barn som er plassert hos slekt, har mindre forbruk av velferdstjenester som psykiatri og spesialundervisning.
Kjærlighet, plikt eller arbeid?
Holtan sier at barnevernet både i Norge og andre vestlige land har vært generelt skeptisk til å plassere barn hos slekt. Etter 1950 avtok fosterhjemsplasseringer hos slekt og familie. Skepsisen toppet seg på 70-tallet, men holdningene ser ut til å ha snudd igjen det siste tiåret. Nylig ble spørsmålet drøftet i Befringutvalgets innstilling NOU 2000:12. Barnevernet i Norge som foranlediget St. meld 40 (2001-2002): Om barne- og ungdomsvernet. Her åpnes det for en for større bruk av slektsplasseringer.
I eget kapittel i avhandlingen drøfter Holtan hvordan barnets familieforståelse kan innvirke på forholdet til fosterforeldrene. Hun skiller mellom tre kulturelle forestillinger som gir retning til fosterhjemsoppdraget: Det kan forstås som arbeid (preget av den profesjonelle yrkesutøvelsens arbeidsinstrukser og kontrakter), som forpliktelse («slekt hjelper hverandre») eller som kjærlighet (preget av emosjonell omsorg).
– Disse tre forståelsene vil ligge til grunn for forhandlinger mellom alle fosterbarn og fosterforeldre om hva de skal være for hverandre. Et viktig kriterium for å vurdere hvilken type omsorg som er best for barnet, er barnets mulighet for å få gjennomslag for egen forståelse, påpeker Holtan.
Realistisk forståelse
Hun sier at emosjonell omsorg er omsorgskategorien som hyppigst avføder konflikt om hva eldre barn og fostreforeldrene skal være for hverandre.
– For eldre barn med en biologisk familieforståelse (dvs. sterke følelsemessige bånd til biologisk familie og hjemmemiljø), krever situasjonen en profesjonell tilnærming fra fosterforeldrenes side. Hvis fostreforeldrene oppfatter at oppdraget går ut på å opprette intime, familienære bånd til disse barna, vil det lett kunne oppstå motstridende forventninger som skaper problemer mellom fosterforeldre og fosterbarn. Det er derfor viktig at barnevernet tidlig kommer i gang med å hjelpe fosterforeldrene til å få en realistisk forståelse av fosterhjemsoppdraget, sier Holtan.
Amy Holtan: Barndom i fosterhjem i egen slekt, Universitetet i Tromsø 2002
For ytterligere informasjon, kontakt Amy Holtan, telefon: 776 45 857, telefaks 77645 860, E-post: amy.holtan@fagmed.uit.no
Pubisert av Per Holtan i Nyhetsarkivet på Forskningsrådet
Hadde det norske folk fått opplevelsen av disse kvinnene inn i sin egen stue, og med deres eget liv godt publisert så hadde hele nasjonen fått bakoversveis av forholdene i dette » vernet» Vi får stadige drypp i våre nyheter om helsevesenet forøvrig og deres tabber, men i barnevernet er det ikke tabber som skjer men villet atferd av langt dårligere kvalifiserte mennesker!
Jeg har aldri møtt frekkere og simplere mennesker i hele mitt liv…absolutt verste sort!
uffatelig hvordan disse gale kvinner kan vri og vrenge påstander og argumenter….skremende etat..
Galne kvinner skriver Elisabeth, og det skal være visst! I vårt tilfelle kommer barneverneren bak det hele fra en hengemyr av usømelig atferd i egen slekt,og der rus aldri har vært fremmed, men frekkhetens nådegave og skammevett er blåst bort som dugg for solen hos slike, og emosjoner vet de ikke hva er!
Et ganske komplisert tilfelle når det gikk over 14 mnd fra omsorgsovertakelse til man kunne komme til rettslig behandling av dette, og da hevdet retten at barnet ikke kunne tåle tilbakeføring til oss. Og la meg legge til at alt samvær også ble trenert slik at det gikk 21 mnd uten at vi fikk møte barnet. Hva tror vi er grunnen til det?
Det kan vere tilfelle da en far eller mor ikke kan ta seg av barna. Det kan vere mange grunner til det, Rus og voldsproblematikk er et eksempel. Men i de fleste tilfeller finnes det da oppegående besteforeldre som kan steppe inn. Jeg har selv hjulpet besteforeldre til å gå til sak mot en håpløs fostermor for å få omsorgen for det. Og de vant, til barnevernets store gremmelse. Vil bare si at i de fleste tilfellene er det unødvendig å ta barna, en kalkulerer med at 80-90% av alle omsorgsovertakelsene er unødvendige. Og det er ikke vanskelig å si at om antallet omsorgsovertakelser falt med 80-90 % fra i morgen, ville vi ha en helt annen situasjon i Norge på dette området.
Det var noen merkelige argumenter som kom fram da de ikke kunne godkjenne oss som fosterhjem for vårt barnebarn.
Det var ting som ikke var bearbeidet, og jeg kunne ikke huske viktige hendelser i mitt liv. Generelt var jeg vel regnet som psykisk syk eller noe sånn.
Men det er ingen som kunne se konteksten av at det er ganske ubehagelig å bli kryssforhørt.
Som dokumentasjon ble det brukt en sakkyndigrapport fra 1991 som den gang førte til at jeg mistet omsorgen for min egen sønn, men ingen ting om hvorfor jeg den gangen vant i tingretten.
Når barnebarnet begynte å vise tilknytning til oss besteforeldre, så klarte altså «tantene» å skaffe et «bevis» for at det ikke var tilknytning.
Beviset var en bestilt bekymringsmelding fra ABUP, som både barnepsykiater og psykolog derfra har bekreftet at ikke hadde sammenheng med den omsorgen vi gav barnebarnet, men en såkalt tilknytningsforstyrrelse som hadde oppstått i første leveår.
Ingen var bekymret for den omsorgen vi gav, og barnehagen hadde snakket med BV og bekreftet en god tilknytning……
Her var det snakk om generell uvilje, men som bestemor kommer man ingen vei.
Pussig hvor skeptisk BV generelt er til biologisk familie, vi fikk høre av saksbehandler at det ikke er så viktig med biologisk familie. .. og slik opplever jeg systemet også. .
Tenke seg til at innen familien så vil barnet også oppleve å bli elsket ubetinget…..
Selvfølgeligt elsker besteforeldre,tanter og onkler sin egen slekt,og ingen ting er viktigere for besteforeldre enn å se sin egen slekt vokse og bli lykkelige mennesker, men det vil vi i Norge ha ingen ting av takket være slike som Magne Raundalen & co!