Kompetanse omfatter noe langt mer enn dyktighet i en snever akademiskfaglig forstand, da det handler om å være troverdig på et meget komplisert menneskelig arbeidsområde. Dette stiller krav om både faglig, personlig, sosial og etisk kompetanse. Det kreves også evne til å bevare og videreføre de kvalifikasjoner og personlige egenskaper man har ervervet. På et område som dette må det også stilles krav om gode samarbeidsevner, både med hjelpetrengende og andre fagfolk og etater. For alle som er ansatt i barnevernet bør vedlikehold og videreføring av egen kompetanse være et krav til og en rett for den enkelte yrkesutøver. Mulighetene for faglig fornying gjennom yrkesrelatert videre- og etterutdanning bør styrkes vesentlig, og slik fornying bør være obligatorisk. Samtidig er det vesentlig å sette fokus på systemet og strukturen som profesjonsutøverne fungerer innenfor, og utvikle en arbeidsorganisasjon som kan fremme positive og hemme negative menneskelige kvaliteter. Den faglige og etiske kompetanse for yrkesutøvere i barnevernet må styrkes. I den sammenheng må kompetansekriteriene og kravene til praksis vurderes, og det bør utredes autorisasjonsordninger for relevante yrkesgrupper. Treårig høyskoleutdanning anses som nødvendig, men ikke som tilstrekkelig for å inneha stillinger i barnevernet. For å styrke den formelle og reelle kompetansen, må grunnutdanningen påbygges med veiledning og målrettet videreutdanning. Utvalget mener at et minimumsnivå bør være to års påbygging inkludert ett år med veiledet praksis.
Utdrag fra NOU 2000:12
Leave a Reply