Fikk ikke støtte, vil legge ned fondet.
Filmskaper Kathrine Haugen er ifølge Avisa Nordland i full krig med Filmfond Nord. Haugen søkte støtte til barnevern-filmen «Norsk standard», men fikk ikke det.
Dette provoserte Haugen såpass at hun nå har nektet fondet å bruke hennes navn og produksjoner i noen sammenheng. Avisa Nordland har fått tilgang på en e-post fra Haugen til Filmfond Nord. Der slår hun fast at hun ikke vil ha noe å gjøre med fondet:
«Ingenting av det jeg har laget her på Sør-Helgeland fram til nå og ingenting av det jeg har under produksjon har mottatt støtte som kan rettferdiggjøre bruk av mine filmer og meg som person som et argument for at det skal brukes penger på å utvikle et filmmiljø i Nordland, og jeg har absolutt ingen interesse i å være med som et stille alibi for at dette fondet nå skal fortsette. Om dere bruker mine filmer i oversikt og statistikk, slik jeg vet det er blitt gjort, ber jeg om at dere eksplisitt forklarer og forteller at jeg tar avstand fra enhver tilknytning til Filmfond Nord».
Haugen reagerer på at hun ikke har fått støtte.
– Jeg oppfyller alle kriterier for å få støtte. Jeg har tilknytning til landsdelen, jeg har stor gjennomføringsevne og jeg har tidligere bevist at jeg holder et høyt kunstnerisk nivå. Dessuten har jeg lang utdanning innen film. I stedet ser jeg altså at pengene sendes ut av fylket. Det er provoserende. Og jeg får ikke engang svar på klagen min! Slik jeg ser det kan man legge ned fondet og heller satse på ett fond i Nord-Norge, i stedet for tre som i dag. Det kan virke som om alle pengene går bort i byråkrati, sier hun til AN.
Daglig leder i Filmfond Nord, Signe Pahle, kjenner seg ikke igjen i kritikken, og opplyser at Haugens klage har gått til fylkeskommunen.
– Vi behandler alle søknader i henhold til våre retningslinjer. Det ble søkt om 1,3 millioner kroner fordelt på 17 søknader. Vi hadde 600.000 kroner til disposisjon. Det er sterkt konkurranse om pengene og åtte av søkerne fikk penger. Det er helt vanlig at ikke alle får tildelt midler.
Filmfond Nord driver politisk sensur. Og den rasende furien slår til igjen! Hadde ikke prosjektet vært det viktigste i hele mitt liv og et prosjekt som jeg har jobbet med i fire år og som angår maktmisbruk og tortur av barn i Norge, så hadde jeg gitt blanke i hele saken og bare lagt ned selskapet i det stille – men når jeg nå velger å avslutte selskapet og flytte mine produksjoner ut av landsdelen – nettopp fordi avslag som dette beviser at selv ikke i Nord-Norge hvor vi skal være så stolte av å rope ut mot overmakta, er det rom for sånne som meg.
At Signe Pahle i Filmfond Nord ikke kjenner seg igjen i kritikken er foruroligende og levner null håp for mitt virke som filmskaper her i Nordland. Å forsøke å lage film her i Brønnøysund er vanskelig nok som det er om man ikke skal bli motarbeidet og forbigått av sine egne. Dette avslaget er den siste spikeren i kista og jeg har blandede følelser. Lettelse over å la den utopiske drømmen om et filmmiljø på Sør-Helgeland fare og sinne over at noe som med litt hjelp og støtte kunne utgjort en forskjell her, både innen næring og kultur, muligheter for barn og unge, samt begrensning av såkalt «hjerneflukt», nå ikke lenger er en mulighet.
Det å være vitne til en ressursbruk som innebærer at den såkalte filmbransjen skal møtes, snakke, diskutere, sosialisere, spise dyre middager og kaste bort timer og dager på tull og tøys, samtidig som jeg ikke har penger til bensin når jeg reiser for å filme familier som har mistet sine barn til barnevernet – er uholdbart.
Jeg har produsenter både i Oslo og Berlin som ønsker å overta dette prosjektet og andre prosjekt jeg har under utvikling – så film blir det uansett – det blir bare ikke film fra Nordland fylke. Og når jeg skal forsøke å se positivt på det – Herren lukker aldri en dør uten å åpne en annen – så bør jeg kanskje takke både Signe Pahle, Eric Vogel, Tone Johnsen og styret i Filmfond Nord for dette usaklige avslaget – jeg forsøker å lytte til det universet og Gud sier at jeg skal gjøre – og den tydelige beskjeden her er å stenge butikken og bevege seg videre. Kanskje til et sted hvor motstanden ikke er så massiv som den har vært her i Nordland.
På relativt få år har jeg og min søster jobbet med «Himmelblå», «Til siste hinder» som vi vant Amanda-pris for, og også «Skvis» som er en veldig søt film med de herligste ungdommene i verden i rollene. Jeg er fornøyd med det vi har klart å få til og er veldig takknemlig overfor alle dem som har vært utrolig støttende og som har heiet på oss.