Berit Ås populariserte på 70-tallet begrepet hersketeknikker. Hun hadde en definisjon som bestod av fem teknikker:
- Usynliggjøring (individer blir bortglemt, forbigått eller «overkjørt»)
- Latterliggjøring (foregår når individers innsats blir hånet, ledd av eller sammenlignet med dyreatferd.
- Tilbakeholdelse av informasjon (foregår når individ av gruppe A, som en selvfølgelighet, henvender seg til andre individer av gruppe A, og individer av gruppe B ikke gis informasjon)
- Fordømmelse uansett hva du gjør (enten er du for passiv, eller så er du for pågående. Også kalt dobbelstraffing)
- Påføring av skyld og skam (skjer gjennom latterliggjøring, ydmykelser, blottstillelse og ærekrenking. Kilde: wikipedia
Vi har opplevd flere av disse mens vi har kjempet for at dattera vår skal få hjelp. For noen er hersketeknikker en arbeidsform.
Mødre beskytter barna sine for enhver pris. Det ligger i ryggmargen og er viktig for alle dyrearter, også blant oss mennesker. Det er derfor svært sjelden dette prinsippet blir brutt. Når det skjer hos oss mennesker kaller vi det gjerne Münchausen by proxy.
Münchausens syndrom er en tilstand der en pasient presenterer symptomer og tegn som viser seg å være fabrikerte. Det kan gjelde en selv, men det er ofte barna en hevder er syke. De voksne gjør dette for å få oppmerksomhet, men noen ganger går det for langt. Dette har blitt kjent fordi det har vært noen foreldre som har skadet barna sine fysisk, og noen ganger har det endt med dødsfall. Da snakker vi hovedsakelig om kvelning og forgiftning, men det er også tilfeller der foreldrene ikke gjorde noe. Det er f.eks. enkelte veldig sjeldne medfødte sykdommer som kan lett kan se ut som mishandling. Les mer i Tidsskrift for norsk psyklogiforening.
Det har ikke blitt forsket så mye på det, men det blir antydet at 1 % av uventede dødsfall i spedbarnsalder har med Münchausen å gjøre. En studie som gikk over to år i England og Irland konkluderte med at 0,5 barn per 100 000 under 16 år var offer for denne type mishandling, og minst 2,8 per 100 000 barn under 1 år (McClure, Davis & Meadow, 1996). Basert på disse tallene beregnet Shreier (2004) at det i USA vil komme ca. 200 nye tilfeller i året.
Ifølge ssb.no var det 1 256 650 nordmenn under 19 år i januar 2014. Det er 993 861 under 15 år. For å samenlikne med statistikken fra England/Irland antar jeg at det er 1 million under 16 år. Hvis vi antar at 0,5 per 100 000 er ofre for MSBP, vil det si at det er 5 nye tilfeller i Norge hvert år.
Grunnen til at jeg tar dette opp nå er at det ser ut som barnevernet bruker dette i argumentasjonen sin, ofte antyder de det uten å si det direkte. Hvis de slenger ut beskyldninger om psykisk sykdom, blir det vanskelig for foreldrene (dette blir brukt spesielt om mor) å forsvare seg. Selv om veldig mange opplever en kortvarig psykisk sykdom en eller annen gang i løpet av livet, blir dette gjerne en livstidsdom. Hvis jeg går ut fra et øyeblikk at barnevernet har et poeng når de på sin feige måte antyder Münchausen uten å si det rett ut, virker det som det går litt inflasjon i begrepet. Flertallet av de ekte Münchausen-sakene dreier seg om fysisk mishandling. Når de knytter det til for mye omsorg, og forsøk på å gi barnet diagnoser det ikke skal ha, snakker vi om et betydelig lavere tall enn 0,5/100 000 barn.
Jeg tror ikke det er en overdrivelse hvis jeg antyder at 1 av de 5 statistiske tilfellene vi har i Norge er av denne arten. Jeg har ikke fulgt slike saker, men gjorde et raskt søk der jeg i løpet av 5 minutter lagret noen artikler for å lese dem seinere. Det var altså ikke snakk om utilgjengelig informasjon, men jeg vil tro det er mer graverende tilfeller jeg ikke kjenner til.
I en sak som Flekkefjord Tidende omtalte gjorde ikke barnevernet noe vedtak. Da denne kvinnen ikke fikk den lovede sluttrapporten, ba hun om å få alle dokumentene 8 måneder seinere. Der kom det fram at de hadde gitt moren diagnosen alvorlige psykiske lidelser. Det var noe den ansatte i barnevernet hadde skrevet uten at det var lege eller psykolog involvert. Dette er en metode de benytter seg mye av.
En annen kvinne mistet barnet sitt 1 år etter fødselen. Barnevernet hadde vært involvert helt fra fødselen og de tok altså barnet etter 1 år. De baserte seg på en 20 år gammel rapport fra en periode da kvinnen hadde hatt spiseforstyrrelser. Psykologen som skrev rapporten hadde hverken møtt mor eller datter.
I en tredje sak kontaktet en mor barnevernet fordi hun ønsket mer samvær med barna, men barnevernet svarte med å ta barna. De viste til at hun var psykisk ustabil, men det virker ikke som det er en dokumentert påstand.
Dagbladet skrev nylig om en sak der barnevernet mente at de visste bedre enn fastlegen og en spesialist i nevrologi. Moren hadde tatt barnet til lege ofte, noe som er naturligvis etter som det var tydelig at barnet trengte hjelp. Barnevernet så dette som en sykeliggjøring, og mente at moren viste for mye omsorg. De brukte heller ikke i det tilfellet begrrepet Munchausen, men jeg kan ikke se at konklusjonen kan være en annen.
Den saken er skremmende lik vår egen. Vi har et barn med atypisk autisme, flere lærevansker, forsinket fin og grovmotorikk. Vi har kjempet for at hun skal få hjelp, bl.a. logoped, ergoterapi og støtte til kostholdet.Vi har ikke fått hjelp og gjør derfor så mye vi klarer på egen hånd, og det inkluderer bl.a. å følge alle rådene vi har fått fra fagfolk. Vi har også satt jenta på en glutenfri og kaseinfri diett, samt at vi gir henne multivitaminer og B12 (det er bevist at disse tilskuddene forbedrer hjernefunksjonen til barn på autismespekteret). Til tross for at vi har gjort dette og langt mer, ble vi altså beskyldt for forsømmelse. Jeg tror de delvis antyder at vi gir for mye omsorg, og delvis at vi ikke gjør nok.
Vi har dokumentert alt vi gjør i forhold til sosial trening f.eks. Dattera vår har venner som vi inviterer til oss, og de inviterer henne tilbake. Hun går også på idrett og kor, og gikk på ballett så lenge det var et tilbud på kulturskolen. Dette vet skolen, PPT og barnevernet veldig godt. De forteller oss likevel hele tida at vi ikke må hindre ungen i å være sammen med andre. De kommer gjerne med slike stikkere på slutten av et møte. Når jeg ser på andre familier vet jeg at vi gjør jobben vår, men det gjør ikke kommunen. Jeg har nevnt tidligere at autismeteamet på sykehuset i Bodø ikke ville vurdere jenta.
Vi opplever med jevne mellomrom det som kanskje er feller. Vi blir lovet hjelp, men dette blir trukket tilbake. Da får vi tilbud om noe mindre. Hvis vi insisterer på at jenta må ha den hjelpen vi først var enige om, kan vi komme i en situasjon der vi blir beskyldt for sykeliggjøring. Det er en vanskelig balansegang.
Det er ikke alle som er i en situasjon der de kan trekke seg, for noen ganger er ikke det en mulighet. Jeg er glad jeg visste om Münchausen allerede. Vi ga oss ikke angående henvisning til BUP, og jeg tror det var viktig. Jeg og kona har en del pedagogiske ressurser selv.Vi kan derfor gi jenta en del av det kommunen ikke vil gi. Det er et større problem for de som ikke har den muligheten. Barnevernet gjør mye bra, men det er også noen blant disse uautoriserte ”fagfolkene” som ikke gjør jobben sin, og kommer med beskyldninger de ikke trenger dokumentere.
Dette må regjeringen ordne opp i, for vi kan ikke ha et barnevern som bevisst bruker hersketeknikker som en arbeidsform. Der de kan gjøre noe godt, ødelegger Barnevernet i stedet familier.
Fra John Olavs blogg
Leave a Reply