Historien om et justismord

Av Ola Kåre Bjørneset, prest i Norge

FORHISTORIE
Jeg vil gjerne fortelle en historie, en historie som er så utrolig at om jeg hadde lest den selv så ville jeg kanskje ikke trodd at den var sann. Men dessverre, den er sann, alle fakta som blir behandlet i denne historien kan bevises. De kan underbygges med rettsdokument, medisinske undersøkelser og vitneutsagn. Da kan du sikkert gjette hva historien dreier seg om. Helt riktig, det er historien om et justismord. ”Jammen, sier du kanskje, justismord skjer da ikke i Norge, i Skandinavia? Er ikke det slikt som hender alle andre steder?” Min venn, da vil kanskje denne historien åpne øynene dine. For det skjer, også i Skandinavia. Men mange av dem det skjer med er ikke selv i stand til å forteller sin historie på Internett. Mange er ikke i stand til å fortelle noen historie i det hele tatt, selvmordsraten hos dem det gjelder er svært høy. Andre er kanskje inne på en eller annen psykiatrisk institusjon, eller neddopet på medisin. Derfor er denne historien også tilegnet alle dem som selv ikke er i stand til å fortelle.

Nå lurer du sikkert på hvem denne historien er om, helt riktig, det er historien om meg, meg og min familie. Når jeg legger den ut på Internett og bruker fullt navn, er det ikke for å få hevn, men for å få rettferdighet. Både rettferdighet for meg, min tidligere kone og våre felles barn, som er offer, og de kuratorene, dommerne og statsadvokatene, som også på en måte er offer, for et system som i dag har makt, svært mye makt, for mye makt i Norge og andre land, nemlig Barnevernet. Men nå til min historie. Jeg er takknemlig for at du har lest så langt, og jeg vil be deg om å lese resten også, ikke minst ut fra respekt for alle dem som ikke selv er i stand til å fortelle hva de har opplevd. Og da snakker jeg selvsagt om alle de som har blitt uskyldig tråkket på, utsatt for justismord. Må de alle engang få den erstatning og oppreising de har krav på.

Presentasjon
Mitt navn er Ola Kåre Bjørneset, jeg er 45 år gammel, og bosatt i Volda kommune på Sunnmøre i Norge. Jeg ble utdannet prest ved Det Teologiske Menighetsfakultet i Oslo våren 1988. Jeg var i mange år lukkelig gift med en alle tiders jente fra Østlandet. Vi giftet oss tidlig, og fekk det privilegiet å få seks barn sammen. Om som en ung prestefamilie var ikke økonomien alltid på topp, men vi hadde det godt sammen, og følte overskudd til å ta oss av andre. Både jeg og min kone hadde som motto at «Det er bedre å tenne et lys eller å forbanne mørket». Ingen kan redde verden alene, men om alle gjorde litt, så ble i alle fall noe gjort. Dette var det mottoet som vi prøvde å leve etter, samt å lære våre barn.

Brevskriving
Dette gav seg ikke minst utslag i en veldig aktiv brevveksling, der vi «kombinerte det nyttige med det behagelige» som vi pleide å si. Vi likte å skrive brev, og gjennom brev så kom vi i kontakt med alle mulige slags mennesker. Jeg legger ikke skjul på at vi så dette som vår tjeneste for Gud. Vi fekk hjelpe mange mennesker som kanskje ikke hadde så mange venner, og spesielt unge som var ensomme kristne på sitt hjemsted. Gjennom disse brevene så tok folk opp alle mulige tema, og vi fortalte hva Bibelen lærte om ulike ting, og mange av de vi skrev med kom også på besøk. Nevnte jeg at vi også skrev med menn og ektepar i alle aldre?

Vennskapet som startet det hele
Noen av de som vi fekk kontakt med var et ektepar fra Bergen. Der var det kvinnen som var den aktive brevskriveren, slik det ofte var. Men ved andre ektepar som vi hadde kontakt med så skrev både mennene og kvinnene. Vi skrev også med mange enslige menn……. Men altså, denne kvinnen, ble en veldig god venninne av min kone. Kanskje fordi de hadde opplevd det samme, hun hadde også blitt missbrukt sexuelt. Jeg har sett at blant de som virkelig er missbrukt, så er det et veldig godt samhold, kanskje er det noe som heter »Felles skjebne, felles trøst». Så min kone og denne kvinnen ble gode venner. Det var også en selvsagt ting at vi delte de bitre erfaringer som vi hadde fått, siden min kone var missbrukt, både med henne og med andre som vi hadde kontakt med. Vi fekk etter hvert et veldig nært vennskap, noe som bla a gjorde slik at jeg som prest sendte inn en attest da hun søkte om voldsoffererstatning til Staten. Der fortalte jeg om det varme vennskapet mellom oss, og hvordan vi stod sammen med henne i de alvorlige psykiske problemene hun hadde. For de oppdaget vi litt etter litt.

Sykdomsproblemene til Line, vår eldste datter
En av døtrene våre, den eldste, la oss for enkelthets skyld kalle henne Line, noe som ikke er hennes rette navn, var kronisk syk helt fra hun var født. Etter mange år fant en barnelege som da var i Volda, men som nå er overlege på barneavdelingen på Haugeland sykehus i Bergen, ut at hun var født med en spesiell lidelse. Den kalles «Hinnmanns syndrom», og på godt norsk betyr det at blæren hennes ikke fungerer. Det er hull i den, og det gjorde at hun var konstant plaget av urinveisinfeksjoner. Hun klarte ikke å tømme blæren på en skikkelig måte. Dette førte til forstyrrelser også når det gjaldt avføring. Etter en stund fant Dr Sigvald Refsum som nå er på Rikshospitalet ut at vi måtte ta kateter på henne. Det var en spesiell form for kateter som en kunne sette selv. Vi ble som foreldre lært opp til å ta kateter på henne, men fordi min kone hadde opplevd det hun hadde opplevd, hadde hun store problem med å gjøre det. Det ble derfor slik at jeg tok kateter på henne inntil hun selv var i stand til å gjøre det. Dette visste helsevesenet om, også Anders Alme.

Kan også nevne at denne dattera vår hadde diverse allergier som bla a gav seg utslag i sår og hud irritasjon i skrittet. Det at hun hadde problem med avføring førte også til sår ved anus. Min kone hadde problem med å klare å stelle henne der, og derfor var det en stilltiende avtale at Line sa fra til meg og spurte meg om hjelp dersom hun hadde irritasjon, og hun gav meg også lov til å sjekke henne i disse områdene dersom det var nødvendig. Dette gjorde jeg ikke uten å spørre henne. Du kan selvsagt se på det som masturbering, men da kan en begynne å lure på hva som rører seg i toppen på folk.

Mer om plagene til den kvinnen som sette snøballen i gang
Jeg vil ikke gå i detalj om plagene til den kvinnen jeg nemde, for jeg ser på henne også som et offer. Men et kort resyme kan jeg gi. Hun sa hun hadde blitt missbrukt av en onkel fra hun var 4 år, og at han hadde solgt henne til en satanmenighet som holdt til i en kirke på Østlandet. Da trodde jeg henne, for da lærte en at en alltid skulle tro det som de missbrukte fortalte. Men i dag tviler jeg, det hun fortalte var for fantastisk. Men vi valgte altså å tro henne. Og på grunn av det fine vennskapet vi hadde brukte jeg den innflytelsen jeg hadde for å bygge opp et omsorgsapparat rundt henne på hjemstedet sitt på Sotra. Hun hadde fra før kontakt med en pastor som da var i Bergen, og jeg koblet henne til et pastorpar på Sotra, pluss også til noen flere. Jeg hadde et nært samarbeid med alle disse, både de som var innenfor og utenfor Den Norske Kirke.

Besøkene hos oss
Før vi ble kjent, så hadde hun vært tvangsinnlagt på Psykiatrisk Avdeling på Haukeland. Hun hadde også en periode på Modum Bad Nervesanatorium. Hun hadde fått diagnosen borderline, og var sterkt suisidal. Da hun besøkte oss første gangen sammen med datteren, var det for å ta farvel. Hun skulle vere her en helg, så skulle hun ned og ta livet sitt tirsdag. Alt håp var ute, også forholdet til ektemannen var også svært dårlig. Og hun fortalde at hun følte en trang til å ta livet sitt, en trang som hun prøvde å kjempe imot, men som truet med å ta kontroll over henne. Hun var virkelig plaget, og vi ønsket virkelig å hjelpe. Den første gangen hun var oppe på besøk gjorde vi følgende avtaler:

1) Vi hadde åpne dører for henne, hun kunne komme og besøke oss når hun ville. Vi la ingen føringer for henne.

2) Om hun ville at vi skulle hjelpe henne på en eller annen måte, så var vi villige til å stille opp. Men siden de som virkelig har blitt missbrukt, her blitt trakket på, fekk hun bestemme alt. Og det var hennes oppgave å si ifra. Det som hjalp henne skulle vi prøve ut, sammen.

Vi ble enige om at når hun var her oppe, så skulle vi passe på henne. Når hun følte for det skulle hun få snakke ut om det hun hadde opplevd. Og vi våket over henne. Hun skulle føle seg trygg, slappe av. De første årene hadde hun datteren med seg opp, da dattera kom i ungdomskolen var hun med bare i feriene. Men det var ikke enkelt å ha henne her, vi måtte våke over henne. For hun kunne plutselig stikke ut midt på natten, fordi noen stemmer som hun kalte det, begynte å kreve at hun skulle ta livet sitt. Disse stemmene kalte hun: «Satans sendebud» og « Den store ånds fyrste». Det var grunnen til at hun begynte på sterke antipsykotiske medisiner. På det meste så gjekk hun på tre ulike sorter, samtidig. Dessverre så det ikke ut til å hjelpe, hun begynte også med det som den tidligere psykiatriske sykepleieren hennes og en pastor i retten kalte ekstreme seksuelle fantasier.

Bruddet
Vi hadde et nært og varmt vennskap både med denne kvinnen, med dattera og med ektemannen hennes. Hun og dattera var som sagt her oppe veldig mye sammen. Ofte fulgte hun da med den tidligere nevnte pastoren, som nå hadde fått en post ved en frimenighet i Volda. Han hadde det slik at han var her oppe noen få uker, og så reiste han tilbake til der han hadde familien sin. Hun gjekk da mye i sjelesorg med ham. Hva de snakket om hadde vi ikke noe kontroll over. Vår oppgave var å passe på henne og være venner med henne.

Hun var i perioder svært syk. Men det som etter hvert plaget henne mest var stemmer, hallusinasjoner, gjerne av seksuell tilsnitt, samt en følelse av å miste kontrollen og ta livet sitt. Ikke få ganger ringte jeg til noen i støtteapparatet hennes på hjemstedet hennes på Sotra fordi jeg tilfeldigvis ringte og fant ut at hun var på veg ut. Da hadde stemmene gjerne sagt at hun skulle gå ut og ofre seg til Satan, eller for å møte onkelen sin som hadde missbrukt henne. Og når hun var her oppe, så hadde vi store problem med å kontrollere henne, både vi og pastoren. Vi måtte holde henne litt på avstand.

Det var ikke lett å si det til henne. Alle sviktet henne, ingen brydde seg, heller ikke vi. I dagboken sin skrev hun at: ”Ola kåre ikke fortjener å leve for han setter mer pris på familien enn meg”. Hun begynte å sende oss rasende brev, der hun var sint for alt mulig. Jeg sa til pastoren at nå måtte vi passe oss, selv om begge to hadde god samvittighet. Han var enig i det.

Og overraskelsen kom. Hun begynte å beskylde meg for helt utrolige ting, ting som jeg nesten hånlo av. Og da pastoren fekk vite det, spurte han : ”Hvorfor i alle dager sa du ikke noe til meg da du snakket med meg og hvorfor i alle dager bad du meg om å komme helt ut til Sotra for å hente deg, når du visste at du skulle opp for å bli voldtatt. Og hvorfor tok du med deg dattera di? ” Og jeg kan også si at inntil det tidspunktet da jeg på en måte brøt, så hadde bare hun gode ting å si om oss. Dette ser en både i politidokumenter, og det ble sagt av vitner i retten.

Barnevernet kommer inn på scenen

Vel, plutselig en dag fekk vi oss en overraskelse. To koselige damer stod utenfor døra vår. De var fra barnevernet i Volda, og de hadde fått en «uromelding» som gjaldt forholdet i huset vårt. De kom på rette tidspunktet, for min daværende kone var da gravid med tvillinger, og knapt i stand til å røre seg. Og siden jeg var på jobb som prest så sa det seg selv at huset ikke akkurat var i tipp topp stand. Vel, disse koselige damene, som hette ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN, presenterte et brev som fremstilte min kone som en barnemissbruker av rang, ikke fekk barna mat, ikke fekk de klær, og huset så ikke ut. Jeg var litt bedre, men min kone var helt håpløs. Og noe som sto i brevet, men som de ikke leste ved første besøk, var at jeg var sykelig opptatt av mine døtres nakne kropper. De brukte å komme opp i sengen til meg, – nakne …… Helt forferdelig.

Dette brevet voldte oss mye hodebry, det var nemlig anonymt, underskrevet «Hilsen en slektning som bryr seg». Vi lurte mye på hvem den slektningen var. Det var min kones advokat, som først sa : «Det tok meg 7 minutter å se at dette brevet er skrevet av en som gjerne ville bli prestefrue, men som ikke ble det, brevet oser av sjalusi.» Før saken min i Lagmannsretten fant vi vi ut, ved hjelp av språkprofessor Finn Erik Vinje, at det mest sannsynlige var at det var denne kvinnen som hadde skrevet dette brevet. Det fant han ut ved å sammenlikne språklige egenarter i dette anonyme brevet, med brev som vi vet denne kvinnen har skrevet. En privatetterforsker vi engasjerte en stund hevdet endatil at dette brevet var skrevet på en av datamaskinene som tilhørte barnevernstjenesten i Volda. Det er nesten for utrolig til å vere sant.

Sakens gang
Barnevernet hadde store problem til å begynne med, – de fekk ikke noe på oss. Uttalelser fra skolene som barna våre gjekk på skrytte nemlig barna våre opp i skyene. «Alltid rene og hele klær, nistemat, og ikke mer glemming av bøker og lekse enn normalt.» En lærer kan bevitne at GUNN HOVDEN slengte på røret etter å ha snakket med en av lærerne. I tingretten i Volda sa ASTRID VIKESTRAND at de ikke brydde seg så mye om de skriftlige uttalelsene som skolen kom med, de hadde hatt en munnlig samtale med rektor INGER HÅVIK som sa det motsatte. Og den muntlige samtalen var en grunn til at de grep inn. Den er ikke lett å forstå, du må kanskje være utdannet som barnevernspedagog for å forstå den?

Anders Alme

Nå noen ord om BARNELEGE ANDERS ALME, tidligere barnelege i Volda, nå en eller annen høy stilling på Haukeland Sykehus i Bergen. Utfra det jeg nå forteller så får hver enkelt bestemme om de vil ha noe med den legen å gjøre. Jeg anbefaler folk å sky han som pesten. Jeg bruker mye tid på BARNELEGE ANDERS ALME, fordi han selv sa meg at han var en av pådriverne i denne saka, OG JEG HAR DOKUMENT SOM VISER HVORDAN HAN BEVISST STYRTE BARNEVERNET I DENNE SAKEN. Følgende historie kan jeg også dokumentere skriftlig.

Vi så BARNELEGE ANDERS ALME første gang da Line var veldig liten, – og allergisk mot alt mulig. Vi hadde et nært samarbeid, og vi stolte helt på han. Han hjalp oss også når vi oppdaget den spesielle blærelidelsen som hun hadde. Men på et gitt tidspunkt begynte samarbeidet å skrante.

Helseproblem til Line, den eldste dattera mi. Barnelege Anders Alme
Line hadde store problem på grunn av den blærelidelsen hun hadde. Hun hadde konstant infeksjon, eg en gang fekk vi beskjed av vår lege at nå var hun resistent mot alle kjente antibiotika. Jeg fekk beskjed om å skylle blæren hennes med klorhexedrin flere ganger pr dag. Det var en sann tortur både for meg og dattera mi. Jeg måte tvinge henne, og vi gråt etterpå både jeg og hun. Til slutt nektet jeg å gjøre det mer. Men ANDERS ALME MENTE AT VI SKULLE «ILE LANGSOMT». Og han nevnte også at han trodde at problemene til dattera mi var psykisk. Jeg sa at om så var så var det ok, MEN FØR EN SLO FAST DET, SÅ MÅTTE EN VÆRE HELT SIKKER PÅ AT DET IKKE VAR FYSISK. OG JEG VILLE HA HENNE MER UNDERSØKT. ANDERS ALME VAR DYPT UENIG I DETTE, OG DET GÅR KLART FREM AV JOURNALEN TIL DATTERA MI..

Jeg ble sint, og beklaget meg til en kamerat av meg som var kirurgisk overlege ved Sykehuset i Volda, navnet hans er «Reidulf Lillebø». Han sa at han kjente en av verdens fremst eksperter på slike lidelser som dattera mi hadde, nemlig OVERLEGE AUGUST BAKKE ved Haukeland Sykehus. Han tilbød seg å skrive til han bak ANDERS ALME sin rygg. Det gjekk bra, vi fekk time, og hun gjekk der inntil barnevernet i Volda overtok omsorgen for henne. Der oppdaget de det som uten tvil var feilbehandling. ANDERS ALME hadde sett henne på sterke medisiner, noe som gjorde at ene nyret hennes var svakt.

Da ANDERS ALME hørte dette ble han rasende. I et brev til Kommunelege Tomasgård, beklaget han seg, og i Lagmannsretten snakket han om hvor forferdelig det var at jeg hadde gått bak hans rygg og benyttet meg av den «kristelige» overlegen. Jeg hadde dominert han til å gjøre dette, for å få dattera mi bort fra ALMES innflytelse. Og det er merkelig å se i journalen til dattera mi, at før jeg gjekk bak ryggen til ALME så sa han at hun kunne føle det at en tok kateter på henne som et overgrep. ETTERPÅ sa han at jeg tok kateter FOR Å MISSBRUKE dattera mi. Det er en veldig forskjell på de to tinga. Og han ble rasende på meg fordi han sa at jeg var for dominerende, og sa både i journalen til dattera mi, til barnevernet og i retten at jeg var veldig dominerende. Kan det vere at jeg i stedet var interessert i at dattera mi skulle få den hjelp hun trengde? Jeg vet at jeg er en person som ikke legger fingrene i mellom, og som vil ha de rette svar og vite hvordan og hvorfor. Min tidligere kone var mer usikker og litt mer redd av seg. Og hva er galt med at en far engasjerer seg i barna sitt ve og vel? Og alle er vel enige i at før en kaster alt i en sekk og kaller det psykisk, så skal en være veldig sikker. Da Barnevernet kom inn i bildet, var ANDERS ALME veldig raskt på banen. Han tar raskt kontakt med Barnevernet og forteller at han misstenker meg for å vere overgriper. Og han gjør et stort nummer av at jeg ikke ville følge hans pipe og si at alt var psykisk. Og jeg tar kateter på dattera mi FOR å missbruke henne …….. Dette skiftet av ALME sine meninger skjedde etter at jeg hadde gått bak hans rygg og tatt kontakt med August Bakke.

En politiker i Volda som støtter meg sa: «Jeg vil for alt i verden ikke få ANDERS ALME som fiende, da er han farlig»

Et par dager før jeg ble arrestert måtte min datter til poliklinisk behandling etter en skade på ene foten. Til vår store forundring forlangte ALME at min datter skulle legges inn på sykehus. Den tiden arbeidet han dels ved sykehuset i Volda, og dels ved Fylkessykehuset i Ålesund. Jeg snakket med datteren min og da sa hun at ALME hadde spurt henne ut om hennes mørke hemmeligheter. «Jeg har ikke noen mørke hemmeligheter» sier hun. Også dette har jeg vitneutsagn på. Samtidig ifølge dokument fra Barnevernet så planla de et møte på sykehuset der dattera mi lå. Det skulle finne sted dagen etterpå.

Arrestasjonen av meg
Den dagen skulle jeg til Fylkessykehuset i Ålesund med noen klær til dattera mi. Det jeg ikke visste var at lederen i Barnevernet i Volda, ASTRID VIKESTRAND, allerede var der sammen med en barnepsykolog, og ALME. Denne psykologen, JANNIS FROGUNTAKIS, fortalte senere i retten at han ved diverse tester hadde funnet ut at dattera mi hadde psykiske problem. Dette ble også dokumentert i retten.

De visste av en eller annen grunn at jeg var på veg til Fylkesykehuset i Ålesund, sammen med en venninne av Line. Da de hørte at jeg var på veg, ringte ASTRID VIKESTRAND til politikammeret i Ålesund. På forhånd var det fra ASTRID VIKESTRAND levert inn en anmeldelse på meg for mulig missbruk av barna mine. Det går frem av dokumentene at Alme var en av kildene til den misstanken. Ifølge dokument jeg har, bestemte Politiet i Ålesund seg for å arrestere meg der på sykehuset. Det ble også gjort.

Denne kvinnen som jeg nemde før hadde heller ikke ligget på latsiden. Hun hadde ringt barnevernet, først anonymt og så med fullt namn, og sagt at jeg hadde voldtatt henne, og at hun også hadde sett meg missbruke barna mine. ASTRID VIKESTRAND og GUNN HOVDEN fra Barnevernet hadde da anbefalt å melde meg. Det ble også gjort. Papirene viser at denne kvinnen var veldig sikker på at jeg hadde missbrukt denne eldste datteren min.

Den eldste dattera mi ble da isolert på Fylkessykehuset i Ålesund. Der var hun under omsorg av ASTRID VIKESTRAND, en kvinnelig etterforsker som heter MARIT GRANLIEN, – ALME. Merk deg navnet MARIT GRANLIEN, i retten sa hun at hun kunne føle når en jente hadde blitt missbrukt, og da spurte hun til misstanken hennes var bekreftet …. Dette ble sagt i Lagmannsretten, tro det den som kan. Det kan faktisk bevitnes.

Jeg ble arrestert, og de andre barna mine ble tatt av Barnevernet. Hun som stod bak den heltegjerningen var INGRID SEEVIK. De to yngste døtrene mine ble plassert i fosterhjem, og min kone og de to nyfødte tvillinguttene ble sent på et mødrehjem (eller kanskje en skal si mødrefengsel) i Molde.

Galskapen i Barnevernet sitt system
Om noen for ti år siden hadde fortalt meg det jeg skal skrive nå, ville jeg sagt at den personen var gal. Slikt som dette kan ikke foregå i Norge. Og kanskje sitter du litt med samme følelsen etter å ha lest dette. Personlig skulle jeg ønske at det ikke stemte, men jeg har dokumenter som viser at dette har skjedd. Og det mest skremmende er at jeg begynner å forstå at det ikke er bare jeg som har opplevd dette, men dessverre så altfor mange andre. Og skulle du være i klørne på barnevernet, så vit at du ikke er alene.

Undersøkelser ved Fylkessykehuset i Trondheim
Line ble som sagt kontinuerlig avhørt på Fylkesykehuset i Ålesund av MARIT GRANLIEN, ASTRID VIKESTRAND, – og ANDERS ALME. Der skal hun ha sagt at jeg har hatt samleie med henne fra hun var 6 til hun var 15, flere ganger i uken. Jeg skulle også ha missbrukt de andre to døtrene mine. I herradsretten sa den eldste dattera mi at under oppholdet på sykehuset «så var hun ikke i denne verden». Det bekrefter dokument som sier at JANNIS FROGOUNTAKIS og ASTRID VIKESTRAND, etter at hun hadde fått vite at jeg var arrestert (jeg ble arrestert på ANDERS ALME sitt kontor) hadde problem med å holde min datter i virkeligheten.

Alle tre døtrene mine ble tatt med til Fylkessykehuset i Trondheim, for å bli undersøkt for tegn på missbruk. Der viste det seg at alle tre var urørte, og at det ikke fantest tegn på noe missbruk. Det må ha vært veldig flaut, spesielt med tanke på at ifølge Barnevernet så skal jeg ha hatt samleie med den eldste fra hun var 6-15 år. Det er vel kanskje derfor de tok henne opp dit to ganger. Men hun var jomfru, og også de to andre var helt urørte. De fann ikke noe bevis på missbruk.

Det at de var jomfruer og at det ikke ble funnet tegn på missbruk har selvsagt ingen betydning, jeg ble dømt for å ha missbrukt dem likevel. Hva skal en med bevis egentlig når barnevernet sier en er skyldig? Og rettferdigheten er selvsagt ikke så viktig, det viktigste er at barnevernet får rett. For alt de gjør er til barnas beste.

Katethertaking / følelse av missbruk
Jeg har før nemt Dr August Bakke i Bergen, som er en av Europas fremste eksperter på kateterisering av barn. Jeg tok som sagt første gang kontakt med han helt i begynnelsen av 90-tallet, og som svar på den forespørselen sendte han et brev der han uttrykte sin bekymring for denne dattera mi. Han nemte at det virket som hun opplevde ethvert forsøk på å ta kateter som en voldtekt og at hun snarest mulig burde få kontakt med en barnepsykiater. Dette brevet fekk vi ikke, det ble værende hos Anders Alme, faktisk helt til jeg ble arrestert. Alme sa bare at det var kommet et brev fra Bergen som ikke betydde noe. Den tiden stolte vi på doktorer, så vi slo oss til ro med det. Men det var tydelig at jenta hadde stor problem med dette. Og jeg var også veldig opptatt etter den tiden av at hun skulle får en kvinnelig psykiater. Hvorfor skulle det bare vere menn som snakket med henne? Hun trengte en kvinne, for spesielt den tiden vi var på Ullevål Sykehus under Sigvalt Refsum, så var det veldig mange menn som var der når hun tok prøver. Jeg reagerte på det, men det var ifølge dem selvsagt også et forsøk på å ikke samarbeide fra min side

Dommeravhør
Ok, døtrene mine ble tatt i fosterhjem og faktisk isolert fra sin egen mor lenger enn det som var lovlig. Og snart ble de tatt i dommeravhør. I dette dommeravhøret sa de ingen ting. Men da tok de et til, selvsagt. I det neste dommeravhøret sa min nest eldste datter, la oss kalle henne Lise, fra at «pappa har ikke gjort hverken meg eller søstra mi noe». Jeg har papir som viser hvordan POLITIETTERFORSKER MARIT GRANLIEN presser henne, og det er grusom lesning. Når hun begynner å grine, så sier selvsagt MARIT GRANLIEN at hun gråter fordi jenta har noe inne i seg som hun har lyst til å fortelle. Når så dattera mi spør hva hun skal fortelle, så blir MARIT GRANLIEN nesten litt sint. Jenta har det vondt inne i seg, hun har opplevd noe, og har vær så god å fortelle. Til slutt måtte en ifølge min første advokat stoppe MARIT GRANLIEN. Og merk deg at det var hun som i tre uker avhørte min eldste datter på Fylkessykehuset i Ålesund, sammen men ALME, – og ASTRID VIKESTRAND. Dette har jeg dokumentert.

Privat etterforskning fra Barnevernet sin side
Ifølge politidokumentene så skal følgende scene ha funnet sted kort tid etter dette dommeravhøret i de to yngste jentene sitt fosterhjem. Den nest eldste jenta, hun som i dommeravhøret hadde begynt å grine, gjentok i en samtale med fostermor at pappa ikke hadde gjort henne noe. Da begynte fostermor å spørre om hun var helt sikker på det. Deretter sa fostermoren ( som hette WENCHE SOLVANG og bor på Kvamsøy i Møre og Romsdal): «I morgen kommer GUNN HOVDEN fra barnevernet i Volda ut hit for å snakke med deg».

Og GUNN HOVDEN kom. I et notat fra samtalen sier hun at hun har problem med å få jenta til å hugse noe. Så sier dattera mi at jeg har tatt henne på magen, en gang hun lå ute med shorts og topp på. Jeg har en misstanke om at jeg har smørt henne inn med solkrem. Hun var ca 7 år da jeg tok henne på magen og altså hadde incest med henne. Alle som har hatt syvåringer i huset vet at de kanskje ikke er så veldig flinke til å smøre seg selv inn med solkrem.

Etter det ryktene sier så hadde visst barnevernet flere turer ut til fosterhjemmet på KVAMSØYA PÅ SUNNMØRE, men dette besøket er det eneste jeg har skriftlig bevis på har funnet sted..

Barnepsykolog Arvid Sollie

Denne mannen fortjener et eget kapittel. En engelsk forkynner sa at psykologer er vår tids heksedoktorer. Jeg tror han har rett, iallefall når det gjelder denne mannen. Jeg har aldri opplevd så mye ondskap inne i et menneske før. Og det verste er at jeg har vitneutsagn på at han er en overgriper også. Denne mannen sammen med ANDERS ALME, ble forbannelsen for vår familie. Se opp for han, han driver eget firma i Kristiansund og er en meget brukt sakkyndig for Barnevernet etter som jeg forstår over hele landet.

Denne mannen ble altså oppnevnt som sakkyndig for oss, og det verste var at vi gjekk med på det også. Hvor dum går det egentlig an å bli. Det var helt forferdelig å bli observert hjemme. Du føler deg som et dyr på utstilling. Dette noterte selvsagt ARVID SOLLIE ned som om vi hadde en familiesituasjon som var anspent og anstrengt. Og det var selvsagt kona mi som fekk gjennomgå av han.

Etter at jeg var blitt arrestert fortsette han avhørene (jeg kaller det det). Nå var det virkelig barna sin tur. Og etter det papira sier, så sendte Barnevernet han på Lise (også fiktivt navn), den nest eldste jenta, hun som hadde sagt at jeg ikke hadde gjort henne og søstra noe. Kanskje var det ikke uten grunn, kanskje var hun for tøff for dem. Han klarte i alle fall å få det slik til at hun måtte gjennom et dommeravhør til. Ifølge loven er det visst forbudt med mer enn to, men det er greit, Systemet lager sine egne lover. I Herredsretten ble han konfrontert med dette dommeravhøret. Her ble Lise spurt hvem som hadde fortalt henne at hun var missbrukt. Jo sa hun, EN AV DEM SOM HADDE SAGT DET VAR ARVID SOLLIE. Da slo han i bordet og sa at jenta løy. Han hadde ikke gjort en slik tabbe.

I alle fall jenta har hatt til sammen 6 dommeravhør, selv om hun i det andre sa at «pappa ikke har gjort henne noe». Det er vel da ikke å vente noe annet enn at hun i de siste dommeravhørene forteller en forskjellig historie i hvert dommeravhør, og at den ene historien slår den andre i hel. Da er det fantastisk at dommer SISSEL ENDRESEN I FROSTATING LAGMANNSRETT i sin rettsbelæring sa til juryen «Dere skal dømme utfra det som ble sagt i dommeravhørene, og ikke se på hvordan det som ble sagt, kom frem». Er det slik det foregår, forstår jeg godt at det er mange som er uskyldig dømt for incest i norske fengsler

Nevnte jeg at i Tingretten i Volda ville Sorenskriver Ingolf Joa frikjenne meg? Men lekdommerende ville ha meg dømt. Og dømt ble jeg.

Manglende åstedsbefaring, – en av grunnene til at jeg ble dømt?
Vi bodde i et gammelt hus, og alle som bor i gamle hus vet at det kan vere lytt. Og denne kvinnen brukte når hun kom på besøk alltid å ligge på et spesielt rom. Hun ville ikke sove noen annen sted, fordi dette rommet hadde så god aura. Mellom dette rommet og rommet der Line lå, var det bare en tynn vegg. For å si det slik, en hørte alt som foregjekk på Line sitt rom når en var på det rommet der denne kvinnen lå, og omvendt. Datteren hennes brukte å sove på Lines rom når hun var sammen med denne kvinnen på besøk.

Missbruk av kvinnen fra Bergen, en umulighet utfra rommet der hun sov sin beliggenhet i forhold til rommet der datter hennes og Line lå
Ifølge denne kvinnens vitnesbyrd skulle missbrukene ha foregått på dette bestemte rommet, og hun skulle ha skreket og ropt om hjelp hver gang. Datteren som altså var med de fleste gangene, sa i retten at hun ikke hadde hørt noe. Hun sa også at døren mellom diss to rommene aldri var låst, og at det kunne vere at hun kom inn på rommet der moren lå flere ganger om natten. Hun så og merket aldri noe unormalt. Men retten ville altså ikke foreta åstedsbefaring for å bringe det på det rene. Merkelig, eller var det kanskje ikke det? DOMMER SISSEL ENDRESEN hadde kanskje bestemt seg allerede. Kanskje hadde juryen dømt annerledes om de hadde vært der, voldtekt og pryl bruker ikke å gå helt lysløst for seg.

Forholdet mellom rommet der Line lå og rommet til min eldste sønn
Det rommet som Line hadde (og som datteren til kvinnen fra Sotra lå på når hun var på besøk) lå også vegg i vegg. Det var en dør mellom dem, og min eldste sønn sa i Retten at denne døren ikke var mulig å lukke helt igjen. Det gjorde at min eldste sønn kunne observere alt som skjedde på Lines rom. Han sa at dersom jeg hadde missbrukt Line så å si for åpen dør, så var det rart om han ikke hadde merket noe. Og han hadde altså ikke merket noen ting. Dersom SISSEL ENDRESEN hadde villet ta en åstedsbefaring så hadde juryen fått sett dette med egne øyne. Men det hadde altså Lagmannsretten ifølge henne ikke råd til. Når de har brukt flerfoldige millioner på meg fra før, skulle vel ikke en busstur fra Ålesund til Violda ha så veldig mye å bety.

Spørsmålet er, hvorfor ble det ikke foretatt åstedsbefaring, var Dommer Sissel Endresen & co redd for at sannheten skulle komme frem?

Rettsbelæringen
Jeg må si noen ord om Rettsbelæringen fra DOMMER ENDRESEN også.. Jeg har den referert i grove trekk i min advokats anke til Høyesterett. Og jeg vil her gjengi den i grove trekk punkt for punkt.

1) Først tok hun utgangspunkt i et puslespill. I et puslespill, sa hun, han en få et inntrykk av bildet selv om det er mange av bitene som ikke passer (hvordan passer det inn med at ”tvilen skal komme den misstenkte til gode” og at ”en er uskyldig inntil det motsatte er bevist”?). Dessuten, alle som har lagt puslespill vet at det ikke stemmer?

2) Lise hadde hatt 6 dommeravhør, og det skal visst svært sterke grunner til å få ha mer enn toppen to. Og noen av desse dommeravhørene hadde vakt sterke reaksjoner på grunn av måten de var foretatt på, ledende spørsmål osv. Det andre måtte også stoppes, fordi avhøreren, MARIT GRANLIEN, hadde gått for hardt frem. MEN DOMMEREN PRESTERTE Å SI AT JURYEN IKKE SKULLE SE PÅ MÅTEN AVHØRENE VAR FORETATT PÅ, DE SKULLE BARE DØMME UT FRÅ HVA SOM BLE SAGT O AVHØRENE. Hadde jeg ikke hatt dette skriftlig, ville jeg ikke trodd det. Det ville vere det samme som å si at tilståelser sagt etter tortur skulle taest hensyn til.

3) Dommeren sa også at jeg hadde subjektiv skuld fordi jeg hadde tatt kateter på Line. Jeg må legge til at jeg har fått opplæring i det, sammen med min tidligere kone, men hun klarte det altså ikke. Hvem har da subjektiv skuld? Og som min advokat også sa i anken til Høyesterett, da har altså en mannlig doktor også skyld når han foretar en gynekologisk undersøkelse.

Selv etter denne rettsbelæringen tok det juryen nesten 6 timer å finne ut at jeg var skyldig.

Dommen
Jeg ble dømt for å ha missbrukt barna mine. Det betydde ikke noe at Lise i det andre dommeravhøret sa at jeg ikke hadde gjort henne noe, og de medisinske rapportene fra Trondheim viste at barna mine var jomfruer. Sannheten er kanskje ikke så viktig, det viktigste er selvsagt hva Barnevernet og ARVID SOLLIE mener. Selv retten må bøye seg for det.

Det mest fantastiske var at jeg ble dømt for å ha missbrukt den yngste dattera mi, la oss kalle henne Laila. Hun har gjennomgått to dommeravhør, men ikke sagt noe om noe missbruk. Men en eller annen skal ha hørt henne sagt noe som kan tyde på at hun har blitt misbrukt. Dette skjedde når Laila var 6 år gammel. Merk at hun har ikke sagt noe selv som er kommet ned på noe dokument.
Er det så viktig egentlig?

Har det gått rett for seg?
Jeg vil be de som leser dette om å tenke igjennom følgende spørsmål:

1) Hvor logisk er det at jeg skal ha missbrukt Line systematisk gjennom mange år når hun fortsatt var jomfru når hun var 15 år? Dette har jeg medisinske bevis på at hun var.

2) Er det ikke logisk å tro at min eldste sønn, som lå rom i rom med denne dattera mi med en dør imellom som det ikke var mulig å lukke skikkelig igjen, burde ha sett det om jeg missbrukte den eldste dattera mi? Det var på det rommet det foregjekk? Han sa i retten at han ikke hadde observert noe.

3) Hvorfor var det ikke nok at Lise sa i det andre dommeravhøret at jeg ikke hadde gjort henne noe, pluss at hun var jomfru? Ville ikke det at Barnevernet og barnepsykologer avhørte henne videre vere det samme som å påvirke henne, ja få henne til å lyve? Hvordan kunne Barnevernet, med den kunnskap som vi i dag har om barns påvirkelighet, gjøre det? Eller var det kanskje derfor de gjorde det?

4) Og at det er mulig å dømme meg for å ha missbrukt den yngste datteren min når hun ikke selv hadde sagt noe om at jeg hadde gjort det, hvordan er det mulig?

Historien om politiet og breva
Jeg nevnte det anonyme brevet, som på mange måter startet hele sirkuset. Det forundret meg veldig at det ikke ble skikkelig etterforsket. Det var først når vi engasjerte Finn Erik Vinje at det ble tatt på alvor. Men det er ikke bare det brevet som ikke ble etterforsket. Hun la frem en dagbok som fortalte om hvor forferdelig jeg hadde behandlet henne. Denne dagboken ble imøtegått av hennes egen datter, som hadde hadde vert med de verste gangene og ikke hadde opplevd at noe unormalt skjedde med moren. Hun hadde ligget på rommet ved siden av moren med bare en tynn vegg imellom, og hadde ikke hørt noe som tydet på at moren hadde blitt voldtatt eller slått. Og ikke bare det, døren inn på moren sitt rom hadde ikke vært låst, så hun kunne gå inn når hun ville, selv om det var midt på natten. Selv om hun hadde sett både meg og min tidligere kone der, så hadde det ikke skjedd noe unormalt, og moren hadde heller ikke gitt uttrykk for at noe slikt hadde skjedd. Voldtekt, pisking og lignende for åpne dører med datteren liggende på rommet ved siden av er vel ganske risikabelt spør du meg. Og jeg skulle også ha brukt gjenstander inn i anus og vagina, noe som sikkert heller ikke går lydløst for seg. BARE SÅ SYND AT LAGMANNSRETTEN IKKE VILLE KOMME PÅ ÅSTEDSBEFARING FOR Å SE HVOR LYDT DET VAR MELLOM ROMMET DER DENNE KVINNEN LÅ, OG ROMMET DER DATTEREN HENNES OG BARNA MINE LÅ. TRO HVORFOR LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN IKKE VILLE DET?

Men det var ikke bare datteren som motbeviste den dagboken. Ved en tilfeldighet kom vi over noen brev, fra henne, som nok var sendt tilbake fra politiet ved en feiltagelse. Dersom en sammenlignet disse brevene med tilsvarende datoer i dagboken så motsa de hverandre klart. Et brev som var skrevet kort tid etter et besøk her oppe fortalte hvor moro hun hadde hatt det her, mens det i dagboken stod at den samme turen her oppe hadde vært preget av vold, slag, voldtekt og at jeg hadde missbrukt barna mine så hun så på. Da er det noe som ikke stemmer. Og faktisk så fant vi nesten 60 brev på politihuset i Ålesund, under slutten av lagmannsrettssaken, brev som ikke hadde vært fremme i Herredsretten. Disse brevene motbeviste dagboken yterligere, og fortalt om sykdommen til denne kvinnen. MEN LAGDOMMER SISSEL ENDRESEN BLE SKIKKELIG SUR NÅR EN PRØVDE Å DOKUMENTERE DISSE BREVA, TRO HVORFOR?

Vi anmeldte det at disse brevene ikke hadde blitt fremlagt, og resten av etterforskningen, til Sefo, det spesielle etterforskningsorganet for politiet. som grov uforstand i tjenesete. Vi har enda ikke hørt noe, selv om saken skulle være ferdig i fjor i april.

Brevvekslingen som jeg og min kone hadde, ble fremlagt
Jeg nemte at jeg og min kone hadde en ganske omfattende brevveksling med folk fra store delere av verden. Vi skrev både med kristne og ikke kristne, og det var ikke til å unngå at vi kom inn på Bibelen sitt syn på ekteskap og sex. Da holdt vi oss til anerkjent kristne ekteskapsrådgivere med et kjent internasjonalt navn, og brukte bøkene deres som kilde. Stor var min overraskelse da de brevene ble fremlagt som bevis på at jeg var en seksualforbryter. Dette var brev som klart henviste sex innenfor ekteskapets grenser, og som oppfordret folk til å leve ut sin seksuelle legning innenfor ekteskapets grenser. Er det da galt å skrive åpent om sex? Og jeg kan ikke forstå hvordan det å si at sex hører hjemme innen ekteskapet kan vere et forsøk på å få unge jenter til å ha sex med meg. Da fratar en unge jenter evnen til å tenke. Og når vi som ektepar stod sammen, kan jeg ikke si at det var feil å skrive åpent om sex, selv til jenter. Men dette ble brukt som et av bevisene på at jeg var pervers. JA KANSKJE ER DET PERVERST I DAG Å HEVDE AT ALL LOVLIG SEX SKAL FOREGÅ I FASTE PARFORHOLD MELLOM VOKSNE ANSVARLIGE MENNESKER.

Jeg ble dømt for å ha missbrukt denne kvinnen fra Bergen seksuelt, – på tross av det datteren sa, – på tross av det anonyme brevet som vi beviste at hun hadde skrevet, – på tross av at hun hadde reist 6 timer med bil for å bli voldtatt, og tatt med seg datteren til en som hun påstod missbrukte barn. Jeg ble også fradømt retten til å virke som prest og sjelesørger for all fremtid. Retten ville ikke ta hensyn til at hun var plaget av seksuelle hallusinasjoner og at hun gjekk på tre sterke antipsykotika, mot stemmer og hallusinering.

Jeg vil spørre dere som leser dette om følgende:
1) Hvor logisk er det at en kvinne skulle reise 6 timer med bil når hun visste at hun skulle bli voldtatt og missbrukt, og at hun hadde sin datter med mange av gangene?

2) Hvor logisk er det da at denne datteren ikke skulle høre når moren ble slått og voldtatt, når det bare er en tynn vegg mellom rommet der ugjerningen skjedde og der datteren lå?

3) Om hun ble missbrukt, hvorfor sa hun da ikke noe til hjelpeapparatet som var bygd opp på Sotra?

4) Hvorfor nevnte hun ingen ting om dette før jeg brøt med henne, men i stedet omtalte oss som de beste venner hun noen gang hadde hatt?

«Jammen» sier du, «gjør ikke de mye godt?» Det kan være, men når det blir dokumentert så mange overgrep fra Barnevernet, er det ikke da på tide å ta en offentlig diskusjon, også i de politiske miljøene, om hvordan dette systemet skal fungere? En ansatt i barnevernet sa til meg at deres største problem er at de ikke har gode nok kontrollrutiner, dvs at dersom en kurator gjør en feil, så er det ingen som «tar» den kuratoren. I stedet er det en kultur der en dekker ryggen til hverandre. Og det er blitt dokumentert store økonomiske interesser mellom Barnevernet og psykiatere og psykologer som driver egen praksis som psykiatrisk sakkyndige. Dersom de ikke gjør som barnevernet sier og uttaler seg til barnevernets fordel td i en fylkesnemnd, så må de sakkyndige det gjelder kanskje se seg om etter annet å gjøre. Jeg vil i den sammenhengen igjen advare mot psykiater Arvid Sollie, som driver eget firma i Kristiansund. Jeg har som sagt vitneutsagn på at han er en overgriper. Og 800-900 kr i timen er godt betalt……. Historien vitner om at selv mord har blitt begått for pengenes skyld. Da kan en stille spørsmålet om hvem som er «morderne» til alle de fortvilte foreldrene som på grunn av barnevernets «hjelp» tar livet av seg selv, sine barn og kanskje også sine ektefeller, samboende. Det har vært en del tragiske familiedrap i Norge i det siste, kan det være et resultat av tilbud om «hjelp» fra Barnevernet? Jeg bare spør.

Jeg er dømt til 6 års fengsel, og fradømt retten til å være prest og sjelesørger for all fremtid. Min kamp nå er nå for å få saken opp på nytt, men også for å advare andre og hjelpe der det trengest. Vi må stå sammen. Drømmen min er å få saken min tatt opp på nytt i Lagmannsretten, og kanskje er det noen der ute som kan hjelpe meg med det. Men jeg vil også gjerne at denne saken skal bli brukt for å vise galskapen i systemet, det som har ødelagt så mange mennesker. Jeg er sterk, mange har gitt opp for lenge siden, – eller er døde. På vegne av dem håper jeg at denne saken min kan være en tankevekker for mange. Det er på mange måter også på vegne av dem at jeg skriver. Og kan dette være med på å sette en stopper for dette, slik at andre familier blir reddet, ja da har vi ikke levd og dødd forgjeves.

 

Comments

comments