Av advokat Øistein Schjønsby
Ja, det finnes faktisk påbud i barnevernloven som sier at barnevernet skal forsøke hjelpetiltak i familien før barnevernet tar barna fra folk. Denne lovbestemmelse er vi sikkert alle svært enige i. Det er lovens mening at hjelpetiltak må gjøres slik at foreldre kan beholde sine barn hos seg og slippe å miste sine barn til ukjente og for all framtid. Er det ikke en helt forferdelig tanke? Så tenker vi alle, at barnevernet byr på hjelpetiltak i disse sakene? Dette skjer dessverre ikke, og barnevernet kan dag trygt fremme saker for fylkesnemnda og til og med for retten uten at hjelpetiltak er forsøkt. Og dette finner fylkesnemnda og retten seg i? Svaret er ja, fylkesnemnd og tingrett (som er den rettsinstans hvor barnevernssaker behandles) spør aldri barnevernet hva som er gjort for å hjelpe foreldre til å kunne beholde sine barn. Så blir da også 99 av 100 saker avgjort mot foreldrene, det vil si at de mister sitt (sine) barn og får tilbake en rett til samvær tre-fire ganger i året a 3–4 timer under tilsyn av barnevernet.
Jammen, tenker du, barnevernet er jo pålagt å arbeide for tilbakeføring av barnet til foreldrene? Det forutsettes i loven at dette skal skje når foreldrene på nytt får sin evne til å ta seg av barna. Det problematiske er dessverre at barnevernet heller ikke arbeider for tilbakeføring. Barnevernet gjør ingenting for å sette foreldrene i stand til å overta omsorgen tilbake fra barnevernet. I alle mine år som advokat for foreldre har jeg ikke opplevd en eneste tilbakeføring! Det framstår derfor som ren bløff at barnevernet arbeider for tilbakeføring. Tvert imot opplever foreldre som selv krever tilbakeføring, – som de kan gjøre etter et år med barna hos barnevernet – at barnevernet hevder at det vil skade barnet alvorlig om man tilbakefører det til foreldrene. Dette fordi barnet har fått slik en god tilknytning til de fosterforeldre som de har hatt at det vil kunne føre til alvorlige problemer hos barnet. Dette er standardpåstanden til barnevernet, og denne påstand godtas alltid av fylkesnemnda og tingretten. Å gå i dybden for fylkesnemnda og tingretten gjøres rett og slett ikke; – det er nok at barnevernet påstår at barnet vil kunne lide alvorlig skade. Så istedenfor å få sitt barn tilbake så blir barnet hos fosterforeldre fortsatt, også gjerne hos forskjellige fosterforeldre på rad og rekke. Som barnet strever med å tilknytte seg til.
Vi kan jo selv tenke oss hvordan barnet har det? Lengter barnet etter sin mor og far, etter sine søsken, besteforeldre og familie for øvrig? Det er klart at de gjør det. Gråt og elendighet. Så er det lett å tenke seg: dette skjer ikke i Norge, og iallfall ikke flere ganger! Jo da, dette skjer stadig i Norge, og vi har etter hvert fått et rykte «som bronsteikt flesk» (Prøysen) ute i verden hvor andre lands myndigheter har vist motvilje mot å sende sine barn til Norge, for her tar barnevernet ungene fra folk.
Dette er jo ikke bra, synes du ikke? Men så gjør noe med det da, og ikke la disse barn i stikken! Selv stoler jeg ikke lenger på verken fylkesnemnder eller tingretter. De synes alle å mene at offentlig omsorg (fosterforeldrenes og barnevernets) alltid er bedre enn foreldres egen. Dette er i det hele tatt et særnorsk fenomen.
Jeg utfordrer de politiske partier: Hvem vil pålegge barnevernet å yte hjelpetiltak som i loven og hvem vil pålegge barnevernet å arbeide med tilbakeføring? Det er valg om et år. Spenningen stiger: Kommer det noe svar?
Leave a Reply