Er oppfatningen at det situasjonen krever, er kreative idéer til endring i barnevernet?
At så mange tusener offentlige ansatte har så lite utviklede mentale og emosjonelle evner at de ikke forstår hva de gjør?
Hvis dette var tilfelle, hvorfor er det som skjer ang. tvansforflytting av barn, støttet av ansatte i: politi, fylkesnemd, jurister, domstoler, sakskyndige, fosteransatte, beredskapsansatte, ppt, bup, buf-etat, osv.?
Kan så mange mennesker være uvitende om skadevirkningene, og blottet for normal mental kapasitet og følelsesliv, og ved uhell overse forskning i mange, mange år?
Hvis dette var tilfelle, så hva er forklaringen på at ofrene blir utsatt for systematisk nedbrytning over tid? Bør man ikke være åpen for tanken om at dette kan dreie seg om statsorganiserte kidnappinger, og om å påføre skade på individer og folkegrupper, for å bryte ned deler av befolkningen, holde dem i sjakk, og hindre reproduksjon -og i tillegg tjene penger på dette?
Det kan nevnes at dette er historisk velkjente taktikker i overgangen fra f.eks sosialisme til totalitær isme.
Når skal vi få en granskning hvor det er brukeren som blir hørt og sannheten om personangrep og personlige konspirasjoner mot oss blir belyst framfor at man spør de ansatte som da kan komme med bevis for at de har fulgt lovverket og holdt seg til tidsfrister. Det er ikke her problemet ligger, Det ligger i den nedverdigende måten mennesker blir behandlet på og metodene som brukes for å kunne bygge opp så mye negativt som mulig om biologiske foreldre for på en måte å knekke disse fullstendig…. Dette får ikke fylkesmannen noen som helst opplevelse av uten å delta i møter og gå inn i enkeltsaker sammen med brukerne….!!!
Roger Solberg
Jeg var deltids-fostermor i 8 måneder i forsterket fosterhjem for angivelig farlige ungdommer.
Bufetat og barnevernet som plasserte ble regelrett sure da jeg ved min «fratredelse» innkalte dem til møte (som de ikke hadde lyst til å delta i), og informerte dem om hvordan jeg hadde arbeidet og tenkt.
(De ville ikke at jeg skulle signere på taushetserklæring, så jeg har lov til å fortelle alt jeg vil.)
Når de er 16 år, er det kort igjen til de er myndige, og kan flytte etter eget ønske.
Da må det være et apparat der.
Siste hadde et godt forhold til en av foreldrene. (Ingen av den var blitt fulgt opp av barnevernet, selvfølgelig.)
På mitt initiativ inviterte vi derfor denne forelderen til middager, og jeg dro på besøk til vedkommende.
Det var viktig å bygge opp den som ville måtte ta hånd om ungdommen ved (eventuelt plutselig) utflytting.
Dette ble det angivelige barnevernet sinte for. De ville ikke begrunne det, og slik jeg opplevde dem, antar jeg at det skyldtes deres behov for kontroll, å få bestemme over andre. De hadde intet å si om ungdommens fremtid eller det jeg avdekket.
De var kun opptatt av om andre visste om meg som fostermor. (Og det er en trist historie om sex og juks og angicelig barnevern og ulovlige våpen og ekstorpedoer og rusmisbrukere i jobb for barnevernet.)
Kristin Bruun
Min oppfatning er at det vil kreve kreative ideer til endring av barnevernet, ja.
Framfor å sysselsette mennesker til å flytte på papirer og «ri på paragrafer», så kan disse fint brukes til andre ting som en familie virkelig ville ha nytte av.
For mange barn er det da ikke noen hjelp i å bli flyttet i fosterhjem. Da vil bare problemene følge med, og det er bare som å kjøre en snøplog fram til barnet havner i voksen-psykiatrien eller nav….. Eller det som verre er.
Vi må snakke om forebygging, og ikke reparasjon av voksne mennesker med en ødelagt barndom.
Hvor mange omsorgsovertakelser er strengt tatt nødvendige? Og i de tilfeller hvor de er nødvendige, så innser også foreldrene at det er det beste for barnet i en kortere eller lengre periode.
Men slik som dette skjer når det er tvang inne i bildet, og barna faktisk ikke får ha kontakt med sine foreldre mer enn kanskje 8 timer pr år, så får man heler ikke til et samarbeid som er til det beste for barna.
Jeg har hørt fra flere fosterforeldre at de har inkludert barnets familie, og det tjener faktisk barna på… Da kan de faktisk profittere på det å bo borte en periode, men når vi har fått en holdning om at fosterforeldre må vernes mot biologisk familie, og de kun få negativ informasjon om barnas foreldre, så skaper ikke dette et positivt miljø for barn, Da settes barn i en lojalitetskonflikt fordi det identifiserer seg med sine foreldre.
Så ja, la oss sette oss sammen og få til et samarbeid rundt det enkelte barn på barnets virkelige premisser dersom vi skal kalle det barnevern.
Selv om foreldrene kun har 10 % omsorgsevne, så kan disse ressursene brukes til barnas beste framfor å svartmale foreldre på den måten det blir tillatt gjort i dag.
Alt er mulig dersom det da ikke er slik som det er beskrevet her, at man skal trykke ned deler av befolkningen for å hindre uønsket arvemateriale å reprodusere seg.
Noe man faktisk har god grunn til å tro.
JMK
Beklageligvis kan det se sånn ut. En del av befolkningen skal brytes ned for at «eliten» skal få utfolde seg. Du er ikke den eneste som er inne på denne tanken.
Og klageinstansene er bare til pynt, slik at omverdenen skal få inntrykk av noe annet.
JMK
Som en parallell til det du nevner her bør rapportene fra Irland, samt rapportene fra Spania leses. Franco brukte omsorgsovertakelser som straff for de som bl.a kritiserte systemet. I Irland var det den katolske kirke som styrte, og en ting som kom frem var at de som var klar over at det foregikk overgrep og mishandling på barnehjem hadde ingen å kunne klage til da det var de samme som styrte barnehjemmene som også var de som satt i systemet- ergo ikke vits i å klage/klagene ble underslått. Dette er helt likt med det vi ser i Norge i dag.
Inger Djmel