Etter fylkesmannens rystende tilsynsrapport om barnevernet i Gjøvik og opplysninger som framkommer i programmet «Brennpunkt» sendt 25.02.14, må man spørre seg hva som er grunnleggende feil med denne etaten?
Programmet bringer fram etatens tilsynelatende ufølsomhet for barnets behov og manglende evne til å lytte til fosterforeldre som åpenbart kjenner barnet best, og som barnet har knyttet seg til. Dertil framkommer barnevernets infame tendens til å skyte tilbake med maktmisbruk hvis fosterforeldrene begynner å bli brysomme og ha egne meninger.
Det er ingen grunn til å tro at biologiske foreldre får annen behandling, som utallige kritiske innspill om barnevernet i de siste par år bærer bud om. Det er en banalisering av debatten å kalle det barnevernet driver med for «foreldrevern,» som avisen OA har gjort ved flere anledninger, senest i en leder forrige uke. Så vel unnfallenhet som maktmisbruk blir forsøkt forklart med manglende ressurser. Gjøvik barnevern har så vidt meg bekjent alle stillinger besatt. Helsevesenet er også underbemannet og har knapphet på ressurser, men der blir likevel maktmisbruk og følelsesmessig avstumpethet ikke tolerert. Det skulle bare mangle.
Man kan spørre seg om det er noe med yrkesrollen i barnevernssystemet som ikke stimulerer til å få fram det beste i folk. Barnevernet sitter med mye makt og mye ansvar. Samtidig er det et komplekst fagfelt med meget større krav til kompetanse enn den enkelte saksbehandler og leder i det kommunale barnevern forventes å sitte inne med. Saksbehandlere i barnevernet må derfor føle seg svært forstrukket i forhold til det som kreves av dem, ingen god kombinasjon sammen med tilnærmet ubegrenset makt.
Det bringer lett fram demoner i folk. Slike demoner utvikler «tunnelsyn» og lar seg styre av sympatier og antipatier heller enn faglig begrunnede realiteter. For eksempel antipatier mot foreldre som er i krise, som overhøvler og setter krav, eller sympatier med en mor som er alvorlig syk. Evne til å snakke barnevernet etter munnen, er heller ingen ulempe. Mye kunne kanskje blitt bedre med ledere med høyere veiledningskompetanse på det enkelte barnevernskontor. Uten trygg, myndig og faglig kompetent ledelse blir det for mange «løse kanoner på dekk» i forsøkene på å redde norske barn, og sin egen prestisje.
Hvem skal man så klage til når barnevernet gjør et slett barnevernfaglig arbeid, som ikke representerer direkte regelbrudd, eller når de lyver og bedrar i sine skriftlige rapporter? Fylkesmannen kontrollerer at regelverk blir fulgt, men forholder seg ikke til kritikkverdig oppførsel overfor barnet, eller sannhetsgehalten i barnevernets rapporter.
I praksis betyr det at saksbehandler langt på vei kan gjøre hva de vil, og skrive hva de vil, bare vedtakene er innenfor reglementet. Uten annet grunnlag enn egne antipatier kan derfor barnevernet strø om seg med fine begreper som «parentifisering,» «familiehierarkier» eller «affektregulering,» som er eksempler på begreper saksbehandlere i barnevernet kun har overflatisk forståelse av.
Begrepet «tilknytning» derimot, er et begrep barnevernet er forsiktig med å bruke. Saksbehandlere i barnevernet synes å kunne forbausende lite om tilknytning, men samtidig nok til at det er et begrep det er litt brysomt å forholde seg til når man driver og flytter rundt på unger.
Hilsen logisk brysom dame
Leave a Reply