Det norske barnevernet høster hard kritikk både fra nasjonalt og internasjonalt hold. Noe må gjøres. En mulig løsning vil være å dele opp barnevernet i to — en lokal hjelpetjeneste og et nasjonalt organ som vurderer omplassering ved omsorgssvikt.
Norge har nå fått åtte dommer mot seg i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg grunnet omsorgsovertakelser av Barnevernet. Kritikken kommer ikke bare utenfra. Jevnlig ser vi også jurister, forskere, psykologer og andre fagfolk her hjemme påpeke uakseptabel praksis.
Statens helsetilsyn beskriver alvorlig svikt i barnevernstjenestene og foreslår omorganisering. Tilbakemeldingene er alvorlige. Historiene fra Barnevernet er dessuten svært skadelig for Norges omdømme. Det er påfallende hvor lite oppmerksomhet dette får i den politiske debatten — og hvor lite reell vilje til endring det er i Barnevernet.
Alvorlig kritikk
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mener grunnlaget for omsorgsovertakelse i mange tilfeller er for dårlig. Dersom hensynet til barnets beste og hensynet til foreldrene kommer i konflikt, må staten foreta en avveining av disse — og da med særlig vekt på hensynet til barnets beste.
Domstolen sier at det vanligvis vil være best for barn å vokse opp med biologiske foreldre, og at det må begrunnes godt dersom disse båndene skal brytes. Det har ikke Norge i tilstrekkelig grad klart å begrunne. En mer grundig gjennomgang av dommene kan leses her.
EMD gjør ikke selvstendige vurderinger og utredninger, men forholder seg til det skriftlige materialet de får overlevert. Dommene kommer gjerne 10 år etter at saken er avgjort lokalt, og man kan uansett ikke reversere vedtakene. Norske myndigheter velger også om de vil forholde seg til EMD. Men slike dommer gir grunn til å reflektere over om systemet vårt er godt nok.
Statens Helsetilsyn har sett på andre forhold og vurderer den faktiske kvaliteten på tjenestene som Barnevernet tilbyr. I en rapport fra 2020 beskriver tilsynet det som blir sett som omfattende svikt. Tilsynet mener dessuten at kvaliteten i barnevernstjenestene er så lav at det må vurderes mer radikale grep for å få den opp på et akseptabelt nivå.
Avdelingsdirektør Børge Tomter i Statens helsetilsyn sier at det bør “vurderes om organiseringen og ansvarsplasseringen i barnevernet, slik det er i dag, er hensiktsmessig, når en så langt ser at svikten gjentar seg og har vært der gjennom flere år.” Dette har ifølge Tomter blitt påpekt i flere rapporter og gjennomganger.
Man kan også spørre seg om hvor mange enkeltsaker som må frem før man mener at Barnevernet faktisk har et problem? Hvor mye kritikk må barnevernet faktisk få før de som sitter med ansvaret erkjenner at de har et omfattende problem?
Responsen
Verken Barnevernet eller Barne- og familiedepartementet ser ut til å ta problemene på alvor. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har i liten grad kommentert dommene i EMD. Og på kritikken fra Helsetilsynet svarer man at den er unyansert — og at endringer kan skape motløshet blant ansatte.
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad ser ut til å være på systemets side. Han vil ikke beklage overfor foreldre som har fått medhold i Strasbourg. Regjeringen har også anket flere saker.
Med unntak av jevnlig nyhetsdekning i Dagbladet, får barnevernet lite oppmerksomhet, selv når det avdekkes svært alvorlige hendelser. Utenlandske journalister ser ut til å være mer kritiske enn norske.
Problemene
Problemene er både strukturelle og juridiske. Feilene gjøres ikke bare fordi man har for lav terskel for omsorgsovertakelse. Manglende hjelpetiltak og sen responstid har også vært et gjentagende problem.
Dessuten tilsier de økonomiske incentivene nesten alltid omsorgsovertakelse. Mens hjelpetiltak er noe kommunen skal påkoste, er det staten som tar regningen om man faktisk iverksetter omsorgsovertakelse.
Uansett hva man mener om Barnevernet, er det et problem med den manglende tilliten. Barnevernet gjør en svært viktig jobb og skal hjelpe barn til å leve best mulig liv. Man kan derfor spørre seg om hva man kan gjøre fra politisk hold. Opposisjonen på Stortinget har bestemt at det skal settes ned en ekspertgruppe som ser på rettssikkerheten. Dette er et godt vedtak, men langt fra tilstrekkelig.
Dobbeltrolle
Barnevernet har en todelt oppgave — å hjelpe barn som har det vanskelig og overta omsorgen for barn dersom foreldrene svikter. Dette arbeidet er svært vanskelig. I enkelte saker er det opplagt at det er fare for liv og helse. Men de fleste barnevernssaker dreier seg ikke om alvorlig vold. Den vanligste årsaken til kontakt er manglende foreldreferdigheter.
Barnevernet utreder og vurderer om foreldre er egnet til å ivareta barnet. Det hentes ofte inn eksterne sakkyndige som skal vurdere foreldrenes omsorgsferdigheter. Hovedvurderingene gjøres gjerne av personer med 3-4 års utdannelse som ofte er helt nyutdannede. Som Barne, ungdoms- og familiedirektoratet skriver i en rapport fra 2018: “Det stilles i hovedsak ingen krav om verken utdanningsnivå, kunnskap om barn og unges utvikling eller juss for å treffe beslutninger i barnevernet.”
Dobbeltrollen som både hjelpeinstans og kontrollinstans er nærmest umulig. Hvordan skal man være ærlig om egne behov hvis man vet at informasjonen kan bli brukt mot en i neste omgang?
Svært få foreldre tør å spørre om hjelp eller snakke om vansker de har i barneoppdragelsen. Jeg merker selv på jevnlig basis at foreldre ikke tør be om hjelp på grunn av bekymring for at Barnevernet skal involveres. Resultatet blir at barn ikke får hjelp. Tillitskrisen i seg selv gjør at Barnevernet ikke kan utføre sitt viktige samfunnsoppdrag.
En todeling av barnevernet
Etter min mening vil en todeling av barnevernet være fornuftig. Man kan se for seg en kommunal del med en ren hjelperolle og et sentralt organ som har ansvaret for omsorgsovertakelse. For mye makt ligger hos lokalt ansatte med lite kompetanse.
Et kommunalt barnevern med en rendyrket hjelperolle vil senke terskelen for å få hjelp. Når eneste oppgave er å gi hjelp til familier, er det langt lettere å kun ha hjelperbrillene på. Dette organet kunne ha endret navn fra barnevern til for eksempel barnehjelpen.
Så kan man ha en statlig (eller regional) kontrollinstans med juridisk og psykologfaglig kompetanse som har ansvar for overtagelsene der det er nødvendig. Det vil fortsatt være svært vanskelige avgjørelser for dette organet. Men med et slikt organ, vil man i større grad sikre en forsvarlig begrunnelse — slik EMD etterlyser.
Ved at staten også gjør vedtakene får man heller ikke et sterkt økonomisk incentiv til å overta omsorgen, slik det kommunale barnevernet har i dag.
Barnevernet gjør en viktig jobb
Det bør også komme en tydelig beskjed fra sentrale politikere — og Barnevernet selv — at de faktisk tar kritikken fra Menneskerettighetsdomstolen og Helsetilsynet på alvor. Man bør være tydelig på at tilliten må gjenreises, slik at foreldre faktisk tør å ta kontakt når barna ikke har det bra.
Man kan ikke leve med en ledelse i Barnevernet som ikke vil ta kritikken innover seg — og som nærmest benekter rapporter fra Helsetilsynet. Derfor må politikere og byråkrater ta tak i dette problemet og gjøre noe nå.
Jeg tenker også at det må være vanskelig å jobbe i Barnevernet når man får mye kritikk. De gjør helt sikkert så godt de kan, og det må være vanskelig å se barn som lider. Da kan jeg forstå fristelsen til å vedta overtakelse hvis man er i tvil. Jeg har selv jobbet med
barnevernkontorer som har fungert bra — og med et sterkt ønske om å hjelpe familier som har det vanskelig. Men det er dessverre for mange eksempler på saker hvor det går galt til at man kan unnlate å handle.
Erling Hillestad er lege og psykiater utdannet ved Universitetet i Oslo.
Leave a Reply