Hva skjer med Barnevernet?

Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn og overtar omsorgen for barn, og der barnevernet skjøtter sine oppgaver på beste måte. Med Christoffer-saken og andre grusomme historier friskt i minne, ropes det fra barnevernet om at alle må melde mer bekymringer. Mange vil nok derfor oppfatte min og andres kritikk som urettmessig og uheldig. Jeg hevder likevel at vi i altfor mange saker ser tendenser på at systemet rundt omsorgsovertakelser av barn i Norge ikke fungerer.

De som har fulgt med i pressen den siste tiden, har trolig undret seg over hva som skjer i Barnevernet. Vi overlesses med historier om utilbørlige vedtak om manglende etterrettelighet i saksbehandling, om feilaktige og hjerteskjærende omsorgsovertakelser og om sviktende oppfølging av fosterhjemsbarn. I tillegg avslører barnevernet manglende evne til å se etter og lære av egne feil. Jeg tror dessverre ikke at alle sakene som har dukket opp i media den siste tiden skyldes at problemene først har oppstått nå. Jeg har mer tro på at det er effekten av sosiale medier og nettverksbygging mellom de som er rammet som har ført til økt fokus lokalt og nasjonalt.

Tiltroen til faglig kompetanse og ivaretakelse av det gode skjønn i barnevernet er så sterk at den i seg selv nok virker mot sin hensikt. Jeg vil påstå at vi har fått en naiv tiltro til systemets funksjon. Har en ikke selv opplevd barnevernets framferd ville en ikke trodd at det kan være slik enkelthistorier fremstilles i media. Når utenforstående gjøres kjent med sakens fakta er responsen at «det må jo være noe mer, det er helt sikkert en eller annen grunn til at barnevernet griper inn». Dette og lignende utsagn går igjen når en snakker med foreldre, legfolk og fagpersoner som har personlig erfaring i omsorgsovertakelser. For de som rammes direkte er det et sjokk både å føle urettferdigheten som rammer dem, og å innse at en har levd lykkelig uvitende med feilaktig tiltro til barnevernet. Denne tiltroen svekkes nok hos flere og flere ettersom den ene kritiske saken etter den andre når media og spres på nettet.

Det bygger seg nå opp en stor tillitskløft mellom befolkningen og barnevernet. Dette vil føre til at flere vil vegre seg for å melde inn bekymringer. For hvordan kan man være trygg på at bekymringsmeldingen faktisk blir godt nok undersøkt? At barnevernet hevder å jobbe for barns beste og viser handlingskraft gjennom akuttvedtak, og at alle deres vedtak må godkjennes i Fylkesnemnda, hjelper lite når tiltaket er feil. For de foreldre og barn som rammes av slike grusomme feil, tar det flere uker og noen ganger måneder å få avklart situasjonen. Det har også vært rettet mye kritikk mot Fylkesnemndas funksjon og mangelfulle habilitet i slike saker, og denne instansen omtales av barnevernsadvokater som en ren formalitetsinstans.

Hovedregelen synes å være at nemnda godkjenner alt barnevernet foreslår, uten å stille noe kritiske spørsmål til argumentasjon eller prosess. Det er heller ikke alle foreldre som makter eller tør å kjempe mot ett mektig barnevern. Uansett lengde på slike saker, er det opplagt at både foreldre og barn vil slite med posttraumatiske problemer i lang tid etterpå. I mange saker kan det virke som man i altfor liten grad veier kostnaden som ligger i en omsorgsovertakelse – med alle brudd og tap dette medfører – opp imot de konsekvenser dette kan få for barnets totale omsorgsituasjon.

Det er mange som tjener gode penger på barnevern i Norge. Er det riktig at private aktører skal kunne brukes av barnevernet både som sakkyndige i utredninger, og som tilbyder av oppfølgende tiltak for de samme barna de selv har gitt anbefalinger om? I en fersk sak fra Drammen uttalte barnevernslederen der noe som jeg mener er kjernen til de problemer vi ser barnevernet har: » I og med at barnevernloven er en skjønnslov vil det av og til kunne være at tjenester og tiltak som leveres fra barneverntjenesten ikke alltid står i samsvar med brukernes forventninger til hva som skal ytes av tjenester/tiltak.» Her sies det egentlig at like saker kan få ulike utfall alt etter som hvilken saksbehandler en har. Dette kan kalles for barnevernsbingo.

Barnevernet sliter med å rekruttere og å holde på kompetente ansatte. Er det ett slikt barnevern vi skal ha tiltro til å sende inn flere meldinger til? I saken fra Drammen ble saksbehandler fjernet, og satt til nye arbeidsoppgaver. Det samme har skjedd med barnevernslederen i Tønsberg og andre steder. Det er ingen god kvalitetssikring av kompetansen til ansatte i barnevernet. Det er ikke som med helsepersonell at det stilles krav til autorisasjon eller sertifisering.

Barnevernet preges i stor grad av mester-svenn opplæring og mer eller mindre tilfeldig kursing underveis i jobben. Det er all grunn til å tro at beskyttelsen av barn gjennom lovverket har de beste intensjoner. Det er på høy tid med en kritisk gjennomgang av barnevernets arbeid og kompetanse, og av hele apparatet som trer i kraft fra offentlige myndigheters side når barn fjernes fra sin biologiske familie. Bare å bytte ut enkeltansatte saksbehandlere og ledere er ingen god langvarig løsning.»

HÅKON HJEMLY

Comments

comments