av Wanja J. Sæther, daglig leder ved Krisesenteret i Salten
Jeg har holdt noen små hender i mine opp gjennom åra. Tørket noen tårer, strøket noen kinn. Jeg har fått spørsmål jeg ikke evner å svare på og gitt løfter jeg ikke makter å holde. Jeg har sett sår og blåmerker, men mer enn det har jeg sett redsel og maktesløshet, mistro og sinne. Jeg skammer meg. Jeg skammer meg for alle de gangene vi voksne ikke har strukket til. For de gangene vi burde sagt i fra, selv om bekymringen ikke har vært mer enn en vag uro. De gangene vi har kjent at noe skurret, vi har sett det usynlige og hørt det utydelige. Og mer enn det skammer jeg meg for alle da gangene vi sa i fra, og overlot ansvaret til noen vi på forhånd forstod ikke maktet å bære det.
Skammen lever jeg med. Jeg spiser og sover, Jeg synger og spøker, jeg fungerer på jobb og samhandler med menneskene rundt meg. Men noen betaler en tung pris for de voksnes svik.
Alle barn har rett til trygghet og beskyttelse. Alle voksne i Norge har lovpålagt plikt til å si i fra dersom de er urolige for et barns omsorgssituasjon. Ved Krisesenteret i Salten melder vi med jevne mellomrom om bekymring, enten til barneverntjenesten eller til politi. I all hovedsak handler vår bekymring om en av foreldrenes voldsutøvelse. Noen ganger opplever vi dessverre at saken snus på hodet. Den voldsutsatte som må bære byrden for voldsutøverens adferd. Den som er utsatt, blir gjort til den skyldige – den utilstrekkelige.
Hva vet vi om voldsutsattes omsorgsrolle?
- Traumereaksjoner etter vold kan forstyrre omsorgsevnen i en periode, men kan også skape nedsatt evne på sikt.
- Forskning på foreldreatferd i utfordrende livssituasjoner (for eksempel knyttet til vold, rusproblematikk, samlivsbrudd, foreldres psykiske helse) har vist at foreldrefunksjonen er sårbar for stress i omgivelsene (Belsky & Vondra, 1989).
Vi vet av lang erfaring at noen av de sakene som meldes inn som familievoldssaker til barnevernet, omdefineres og håndteres som likeverdige konflikter mellom foreldrene/ barnefordelingskonflikter. Fokus flyttes fra barna vi er bekymret for og til relasjonen foreldrene i mellom. I denne prosessen risikerer også den utsatte forelderen å få hjelpeapparatet mot seg og blir gjort til en utilstrekkelig omsorgsutøver.
Vi ser mange eksempler på at når voldsutøver skjønner at den utsatte er på vei ut av forholdet, eller er i ferd med å be om hjelp, kommer han henne i forkjøpet og melder bekymring for hennes omsorgsrolle, da nesten uten unntak begrunnet i hennes psykiske helse. Han fremsetter påstander om at hun er ustabil, skaper konflikter, lyver, har vrangforestillinger. Deretter ser dette ut til å kunne prege hjelpeapparatets forståelse og tilnærming i det videre arbeidet med saken.
Dette gir alvorlige følger for den utsatte og hennes barn. La meg illustrere ved tre eksempler:
- Et regime fra hjelpeapparatets side, hvor de forventer full oppmerksomhet og disiplin fra den voldsutsatte omsorgsutøveren, med null toleranse for feilsteg, og med en arroganse fra hjelperen som viser seg i brutte avtaler, lang ventetid, utilgjengelighet og så videre.
- Når fagkyndige skal gjøre observasjoner i hjemmet, og ikke bruker tid på ”oppvarming” slik at både forelder og barn makter å opptre mer avslappet og naturlig – og i etterkant beskriver omsorgsutøveren som nervøs, keitete, usikker og merkelig.
- Når hjelpeapparatet overser det faktum at den voldsutsatte er redd, og har grunn til å være redd, for den andre forelderens voldsutøvelse. Dette enten det handler om faktiske trusler om vold, eller fordi han er i stand til å utsette henne for stor belastning ved å manipulere hjelpeapparatet.
Ofte ser vi at bekymringene for voldsutøvers adferd blir underordnet og at hjelpeapparatet retter fokus mot voldsutsattes fungering. Voldsutøver kan fremstå som trygg, sjarmerende, veltalende og troverdig, mens den utsatte fremstår som konspirasjonsteoretisk, sint, nervøs, nølende, utrygg og usikker.
Hjelpeapparatet kan med andre ord bidra til å opprettholde og videreføre krenkelsene mot den utsatte. Hjelperen må ha god kunnskap om hva vold gjør med mennesker. Dette er blant annet kunnskap som:
Hvis den voldsutsatte skal fungere i sin omsorgsrolle, må hun være trygg. Hun må kjenne at hun har støtte og forståelse av hjelpeapparatet. Hun må stole på at hennes avgjørelser ikke fører til farligere situasjoner, større trusler og straff.
Den voldsutsatte omsorgsutøveren, vil være sliten og preget av den utryggheten hun føler. Det kan i perioder innebære et behov for kontroll som for andre kan fremstå som for voldsomt. Det innebærer kanskje også at hun ikke alltid klarer å ta rasjonelle avgjørelser. Som en motvekt til vold, støy og kontrollregime, kan hun bli for mild og ettergivende. Eller i motsatt fall, for streng i egen kontrollutøvelse og i sitt behov for orden og struktur i en tilværelse som tidligere har vært preget av et enormt kaos. Hun kan kompensere for de krenkelser barnet er blitt utsatt for eller blitt truet med ved å overbeskytte barnet, være overforsiktig, bruke unormalt lang tid, mild stemme og lite korrigering.
Når hjelperen tidligere vurderte det å ha rot i huset som negativt, leser vi i dagens rapporter fra hjemmebesøk at for mye orden i huset blir betraktet som sykelig og sterilt. Når vi før ble bekymret når foreldre brukte for høy og streng stemme, er det nå like galt å være mild og rolig i sin henvendelse til barnet. Og det stopper ikke her:
Den voldsutsatte må bære ansvaret med å komme seg ut av forholdet. Hun må også makte å berge barna ut av dette. Deretter blir hun hjemløs, og må kanskje bo på et krisesenter i månedsvis. Hun må noen ganger være sykemeldt og får forstyrret både profesjonelle og private relasjoner. Hun må håndtere barnas krisereaksjoner, hun må sørge for bytte av barnehage/skole. Hun må oppsøke politi, barnevern, familievernkontor, NAV, lege. Hun må forlate eiendeler, og kan ikke aktivt være en del av en fordeling i forbindelse med skifte. Hun må leve med skader, både fysiske og psykiske.
Og som om det heller ikke er nok, kan hun i tillegg risikere å miste omsorgen for barna sine.
Samfunnet forventer og krever av den voldsutsatte at hun tar barna bort fra volden og at hun tar ansvar for å gi dem beskyttelse. Hvis ikke, finnes sanksjoner. Men vi er ikke villige til å bistå henne praktisk eller juridisk, slik at hun kan imøtekomme våre krav og også det hun ønsker mest av alt. Når hun da ikke makter dette, kan tiltak iverksettes.
Det er altså et faktum at den forelderen som ivaretar sin plikt til å beskytte barnet sitt, ikke har noen garanti for at hjelpeapparatet vil bistå med støtte og beskyttelse. Hun risikerer tvert i mot å bli mistenkt for å ha skjult agenda konstruert av sjalusi og hevn. De profesjonelle hjelperne bagatelliserer krenkelsene, og velger å se bort fra disse i vurdering av bosted for barna. Fordi den voldsutsatte kan fremstå som både ustabil og lite samarbeidsvillig i den krisesituasjonen både hun og barna befinner seg i, hender det til og med i blant at voldsutøveren blir gitt daglig omsorg for barnet.
Som fagfolk opplever vi stadig å ta feil. Vi blir manipulert, lurt og preget av våre egne erfaringer. Det kan være ei forklaring når noe går galt. Noen ganger opplever vi dessuten å tape kampen, selv om vi er overbevisste om at vi har gjort riktige vurderinger. Men vi kan og skal aldri akseptere at vi har sviktet et barn. Vi skal ikke la skammen over at vi ikke handlet, over at vi gamblet med et barn som innsats, komme i skyggen av ei god bok, eller vår neste hverdagssuksess. Vi er alle pliktige til å handle. For den som tier, samtykker. Og det skal ingen av oss orke å leve med.
Leave a Reply