Kritikken av barnevernet må snart rettes mot behovet for forandring og handling fra de som faktisk kan forandre, altså politikerne, og ikke mot ansatte som sliter hver dag for å gjøre det beste ut av de små ressursene vi har.
Av Sandra Dina Khorasani, Barnevernsarbeider, Master i sosialt arbeid
Ikke sjelden hører man kritikk av barnevernet, kritikk som ofte bunner i at barnevernet ikke har grepet inn, har grepet inn altfor sent eller har grepet inn for mye.
Som ansatt i barnevernet, og med mastergrad i sosialfag, ønsker jeg å belyse de virkelige utfordringene det innebærer å jobbe i barnevernet, samt hvor kritikken av barnevernets arbeid egentlig bør rettes.
For stor arbeidsmengde
Kritikken av barnevernstjenesten, både fra medier eller fra privatpersoner, er ofte knyttet til ansatte i barnevernstjenesten og arbeidsmetoden, men sjelden rettet mot politikerne. I Fellesorganisasjonens (FO) barnevernsundersøkelse fra 2015 fremkom det at rundt 80 prosent av ansatte i kommunalt barnevern opplever at for stor arbeidsmengde hindrer dem i å gjøre en god nok jobb. FO og LO anbefaler at saksbehandlere har mellom 9 og 15 barn (se denne kronikken i Aftenposten).
Hver saksbehandler i barnevernstjenesten i Stavanger, og trolig også andre steder i landet, har til tider ansvar for mellom 30 og 33 barn. I disse sakene kreves det at man skal ha oversikt over barna, familiene og de ulike instansene man samarbeider med, herunder møter med f.eks. skoler, barnehager, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Saksbehandlere skal dra på jevnlige hjemmebesøk, snakke med barna, gi foreldre råd og veiledning, lage tiltaksplaner, gjøre vedtak, forberede fylkesnemdsaker samt andre drøftinger, og mye mer. Barnevernspedagogenes leder: Grunnleggende svikt i norsk barnevern
Nye krav
I ny barnevernlov (NOU2016:16) er kravene til saksbehandling enda større. Samtidig understrekes det i barnevernstjenestens årsplan for 2017 og prosjektet «Mitt liv», som er en obligatorisk del av barnevernsarbeidet, at det skal vektlegges å skape gode relasjoner til barna.
Barna skal også ha stor medbestemmelse og skal snakkes ofte med. Tanken er selvfølgelig svært god og ønskelig for å gjøre det barnevernsarbeidet som alle barn har krav på. Likevel, på tross av disse omfattende kravene, fag-kompetente og engasjerte saksbehandlere, kan det settes spørsmålstegn ved om dette i det hele tatt er mulig å oppnå med så mange barn å ha ansvar for.
Når behovet for flere ansatte øker, blant annet i tråd med at krav til saksbehandling øker, er det naturlig at de økonomiske midlene til barnevernet også må økes. Dette er det ingen andre som kan gjøre noe med enn politikerne som bevilger midler til kommunene, samt kommunenes interne ansvar for å fordele nok midler til barnevernet. Her kan det også ligge store kommunale ulikheter.
Det koster å spare
Psykologspesialist Didrik Hægeland sier i en artikkel i Aftenposten i 2015 om barnevernsarbeidere: «De er underbemannet i forhold til saksmengde og kompleksitet, men streber etter kvalitet og effektivitet». Videre understreker han: «Det er viktig med et effektivt barnevern for å unngå at voksne mennesker får rusproblemer, angst og depresjon, eller blir kriminelle».
Barna i barnevernet som ikke blir prioritert og ikke fulgt opp grunnet for liten kapasitet hos saksbehandlere, kan i verste fall ende opp i fengsel eller psykiatri. På lang sikt vil dette være svært kostbart for samfunnet. Forskning og statistikk viser at svært mange av fengselsinnsatte i norske fengsler har en vanskelig bakgrunn, herunder med foreldre som ruser seg, kontakt med barnevernet, arbeidsledighet og rusproblemer. Nesten halvparten av innsatte i norske fengsler ble mishandlet i oppveksten (Statistisk Sentralbyrå, 2015) Hva med å sette enda større fokus på å forebygge i stedet for å slukke branner? FO understreker også at å spare ved å holde bemanningen for lav er svært dårlig samfunnsøkonomi på sikt (FO, 2015).Barneministeren: Bedre hjelp der barna bor
Den dårlige samvittigheten
Jeg har et realistisk håp om å forstå hvordan barna jeg er saksbehandler for opplever sin situasjon slik at jeg på en best mulig måte kan yte hjelp, fordi det er disse barna jeg jobber for.
Jeg har et håp om at barnevernsarbeidere får såpass få saker at det blir kvalitet i alt arbeid vi gjør, og at vi dermed også klarer å følge alle krav for saksbehandling.
Jeg har et håp om at fokuset blir rettet mot mangel på tid enn kritikk av at barnevernsarbeidere ikke gjør en god jobb. Vi ønsker å gjøre en god jobb, det er derfor vi jobber i barnevernet, men tiden tillater oss det sjelden.
Mangel på tid medfører en prioritet av hvem av barna som må lide i dag, og hvem skal må prioriteres. En prioritering som fører til at noen barn kan bli utsatt for omsorgssvikt av barnevernstjenesten, fordi vi ikke har noe valg, fordi den knappe tiden samt det høye antall saker fører til at vi MÅ prioritere. Kritikken av barnevernet må snart rettes mot behovet for forandring og handling av de som faktisk kan forandre, og ikke mot ansatte som sliter hver dag for å gjøre det beste ut av de få ressursene vi har.
Vi er mennesker, vi gjør feil, vi er ulike men vi forsøker i beste ønske med barnas beste i fokus.
Den dårlige samvittigheten vi som ansatte i barnevernet har fordi vi opplever at vi ikke strekker til, er vond å leve med, men nødvendig for å klare å arbeide i barnevernet. Skal det virkelig være slik, helse- og omsorgsminister Bent Høie og barne- og likestillingsminister Solveig Horne?
Leave a Reply