Av Ole Henriksen Langnes, Senja
50 år etter at homoloven ble opphevet, kom statsminister Støre med en beklagelse av den urett vi som nasjon har begått mot normale mennesker med en annen legning.
Kong Harald talte ved partisanbautaen i Kiberg 3. august 1992. Der sa Kongen at det kan være smertelig å se historien i et annet lys. Kongens unnskyldning kom 36 år etter at boken med tittelen «Moskva kjenner ingen tårer» kom ut. Historien forteller om Osvald Harjo som rømte fra tysk fangenskap og til Sovjetunionen, der han for sin krigsinnsats ble straffet med 13 års slavearbeid. Etter krigen fikk ikke folk som hadde deltatt i krigshandlinger på russisk side noe heder, heller tvert imot. Krigsinnsatsen fra menneskene rundt Varangerfjorden mot nazismen var så stor at Kiberg ble kalt Lille Moskva.
I Norge har vi heldigvis en konge som er konge for alle landets menneskegrupper. I 1997 beklaget Kongen behandlingen det samiske folket var påført i fornorskingsprosessen. 20 år senere, under markeringen av samefolkets dag i Trondheim, gikk statsminister Erna Solberg langt på vei i samme retning. Solberg omtalte fornorskingspolitikken, som ble vedlikeholdt fra 1700 tallet og helt frem til moderne tid, som et svart kapittel i Norges historie.
Svært mange mennesker ser det groteske i hvordan enkeltgrupper av barn og foreldre er blitt behandlet i vårt tilsynelatende demokratiske, fredelige menneskerettighets-respekterende velferdssamfunn. Dette gjelder f.eks. hvordan barn er blitt behandlet i barnehjem, på oppdragelsesanstalter som Bastøy og Bjerketun. Men uhyggelig få er villige til å tenke tanken, at dette faktisk fortsetter også i våre dager.
Norge har nå nærmere 20 dommer mot seg fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på menneskerettigheter i barnevern-saker, uten at verken Storting eller regjering bryr seg, langt mindre riksadvokat og justisdepartement. Pådømte saker fra EMD er bare snøfnuggene på toppen av isfjellet i urettvise barneverndommer i Norge. Grunnlaget for å igangsette slike urettvise domsavgjørelser kommer mange steds fra. Når den ene offentlige etaten ikke strekker til, så misbrukes den andre.
Problemer på skolen, manglende lovpålagte oppfølginger fra skolen, som skolen ikke evner å realisere, ender med en bekymringsmelding til barnevernet. Se boken «Merket» av Liss-Merethe Hermansen. Eller boken «Med makt til å krenke» av Randi Haugland. Boken «Prosessen mot Svanhild» er et klassisk eksempel på Kafka-kultur. Boka er skrevet av Aage G. Sivertsen. Det er skrevet enormt mye om galskap og overgrep utført av barnevernet og godkjent av et dysfunksjonelt rettssystem.
Vi vet at innenfor den menneskegruppen som statsminister Støre nå har bedt om unnskyldning til på vegne av den norske stat, topper selvmordsstatistikken. Når det gjelder selvmord blant barn og foreldre som uforskyldt havner i prosesser hos barnevernet, så er statistikken så graverende at den ikke blir offentliggjort.
Hvem er det som en gang i fremtiden skal be om unnskyldning for alle overgrepene som barnevernet og domstolene har begått mot norske familier og mot utenlandske borgere med borett i Norge? Kanskje blir det en konge med navnet Haakon – som i sitt stille sinn vil tenke: Jeg er konge i et land som styres av dysfunksjonelle politikere og byråkrater, der grådigheten og selvgodheten overgår det meste.
Leave a Reply