Barneombudets forståelse av krisen i norsk #barnevern er (nesten) som en blåkopi av hva myndighetene og barnevernbransjen «vil» høre og «vil» at vi alle skal mene.
Både eksplisitt og via kroppsspråk, ansiktmimikk og fakter, snakker barneombud Inga Bejer Engh innforstått (med Ole Torp, som tilhører samme sosiale overklasse), om «oss» og «dem».
(Lenke til sendingen av 11. sept. 2019, se nederst)
«Vi og våre barn – vi privilegerte» på den ene siden, og «de andre» på den andre siden. De andre, dvs de som ikke klarer å ta vare på barna sine. De som er voldelige og utsetter dem for seksuelle overgrep og vanskjøtsel. Alle det handler om i NOU. «Svikt og svik», fra BLD i 2017. Dette som er forferdelig alvorlig, men som ikke gjelder eller rammer «oss», men som det er barneombudets jobb å være en stemme for.
Tankegangen og den sikre fremtoningen… den minner meg faktisk litt om min egen, for noen år siden. Ikke mye, for vi er veldig ulike, men litt. Den sikkerheten man gjerne får når man selv er «offer for en god barndom». Et paradoksalt, men godt uttrykk jeg lærte for kort tid siden.
«Vi» blir sånn – altså ikke helt ii samme divisjon som Inga Bejer Engh – men kanskje man får en ekstra dose ufortjent selvtillit, når man er født, oppvokst og bosatt på Oslo vest/ el. tilsvarende steder der den økonomiske og kulturelle eliten har flokket seg sammen.
Man blir sjelden «slem» av av å ha hatt en god oppvekst, men man kan faktisk bli temmelig virkelighetsfjern.
Ole Torp stiller henne spørsmål om sin egen familie, og hun gir atter et glimt av noe selvfølgelig og innforstått vellykket, hvilket det overhodet ikke er grunn til å betvile. Jeg er elleve år eldre enn henne, og har født og oppdratt fire barn, har tre bonusbarn og nesten like mange svigerbarn. Friske, sunne, intelligente og morsomme unge voksne med utdannelse fra aller øverste hylle. Jeg gjetter at hun bare ligger noen naturlige, kronologiske år etter, og at de har det så bra som alle barn burde ha det. Vi bodde i stort hus i stor have og sognet til Smestad barneskole og Ris ungdomsskole, på «Oslos beste vestkant», omgitt av mange velstående, men for all del også hyggelige, sympatiske og flinke mennesker. Jeg valgte å sende barna til Huseby/Hovseter skoler, der miljøet er mer blandet, fordi Hovseter er en ganske stor drabantby. Miljøet var mindre homogent, og barna hadde i det minste venner som bodde i alle typer boliger der noen hadde annerledesklingende navn, andre kulturelle skikker og annen hudfarge enn deres egen. Ingen blir ikke dummere av å erfare likheter og forskjeller, uavhengig av sosial bakgrunn, religion og etnisitet, og få det inn som en naturlig del av hverdagen. Som forelder, lærer man også litt av det.
Min seminaroppgave i pedagogikk på lærerhøyskolen, heter «RETT = RETTFERDIGHET?». Jeg skrev den i 1982 og den handler om klasseforskjeller og betydningen av barns hjem og oppvekst. Jeg har aldri vært den «vestkantfrua» stalkerne arbeider (døgnkontinuerlig) med å fremstille meg som (jf. tidl. FB-kommentarer) Men jeg gremmer meg nok litt, når jeg tenker på egen «vi» og «de andre»-tenkning, som nok lå der, i underbevisstheten. Frem til jeg var 54 år (altså 5 år eldre enn barneombudet er i dag), visste egentlig ikke jeg heller noe om de grove menneskerettsbruddene som barnevernet utsetter uskyldige for. Så var jeg da heller ikke barneombud, og snakket som om jeg visste hva som foregår.
I 2014 formelig ramlet jeg ut av den bekvemme rosa boblen og inn i den beksvarte virkeligheten som blant annet 17 dommere i EMD har uttalt seg om i en historisk dom mot Norge. Jeg fikk et krasjkurs av noen som visste veldig mye mer enn meg. Jeg kunne valgt å trekke på skuldrene, sukke for meg selv og tenke «Det var da voldsomt, da. Kan du være så snill å snakke med innestemme, og droppe disse alvorlige anklagene, sånn at jeg kan forklare deg at du tar feil, fordi Norge er verdens beste rettsstat. Punktum». Men jeg gjorde det ikke. Både heldigvis og uheldigvis ikke.
Inga Bejer Engh, derimot. Hun KAN ikke tillate seg å være like treg som bl.a. meg. Hun MÅ ned fra pidestallen, i alle fall hvis hun har ambisjoner om å være relevant for andre enn den overklassen hun, Ole Torp og egentlig de aller fleste skoleflinke jurister og journalister er en del av.
Hun MÅ gå inn i enkeltsaker, og hun MÅ møte andre enn barn og unge fra «Forandringsfabrikken». Joda, deres argumenter er selvfølgelig også gyldige og viktige, men de ER behørig hørt. Vi har hørt dem fra det ene barneombudet til det andre, den ene statsråden etter den andre, fra Bufdir og bufetat og byråkrater i departementet, NIM, you name it. Vi kjenner faktisk historiene til barna som barnevernet og staten sviktet, fordi de ikke grep inn tidsnok. -Og alle er enige om at staten plikter å redde «Christoffer» og «barna fra Alvdal». Jeg har aldri hørt noen mene noe annet enn det.
Vi trenger ingen hær av voksne som skal si det samme, slik barneombudet etterlyser hos Torp. Vi trenger ikke flere som ukritisk skal rope, som et mantra: «Mer ressurser! Høyere kompetanse!» og tro at dét er løsningen på dyp og alvorlig ukultur i norsk barnevern.
Vi trenger derimot en hær av voksne, alminnelige fornuftige mennesker som våkner, og hjelper til med å rope varsku, fordi Norge er på ville veier, der klasseforskjellene øker i takt med vel begrunnet mistillit til myndighetene.
Barna fra Syria trenger mødrene sine. Barneombudet har rett når hun, hos Torp, snakker om allerede traumatiserte barn, som vil bli ytterligere ødelagt hvis de skal rives vekk fra mødrene sine. Men at hun ikke vil eller evner å holde det samme resonnementet klart i hodet mht barnevernsbarnas traumer og enorme savn etter sine foreldre, ja det er… veldig rart, synes jeg.
Kjemperart!
Barneombudet går fra vondt til verre i løpet av samtalen med Torp, som på sin side fremstår som han er gått direkte til studio fra en hermetisk lukket avdeling i NRK, der veggene er tapetsert med fløyel, og det står: «Lykkelige og snille, men virkelighetsfjerne og 100% systemtro journalister» på et skilt over døren. Resultatet er servil og sørgelig irrelevant journalistikk, men for all del – NRK er store og som propaganda fungerer det nok.
Inga Bejer Enghs korte kommentarer til #Lobbensaken, er knapt så man tror sine egne ører. (Fra 23 min)
Barneombudet avviser, to ganger, at det er noe galt med norsk barnevern. Hun besvarer et forsiktig spørsmål fra Ole Torp med: «Nei, ikke nødvendigvis», og fortsetter:
«Altså, min bønn… til de som kan og forstår disse avgjørelsene fra EMD… [underforstått: «vi velutdannede fra den samme sosiale klassen som deg og meg og Regjeringsadvokaten, dommere, kommuneadvokater og andre som sitter med makten]… – tenker at det er viktig å få signalisert at den dommen.. som nå kom i går.. det er at EMD sier at begrunnelsen fra domstolen er for dårlig!?!?
Altså begrunnelsen.. som Drammen tingrett den gangen ga, da… for at det var… skulle gis.. at det var lov å tvangsadoptere bort dette barnet, den var ikke grundig nok!?!?
Eh… så, for å si det sånn… det er heller min gamle etat, eller min gamle arbeidsplass [ler og sikter til sin stilling som dommer i Oslo tingrett, og kanskje også som påtaleansvarlig hos Statsadvokaten] som egentlig har stått til prøvelse i den dommen.»
Ole Torp:
«Er det ikke nødvendigvis barnevernet som har gjort feil?»
Barneombudet:
«Nei, altså barnevernet bringer jo saken INN for domstolen.
Og så er jo domstolen først Fylkesnemnda og så domstolene… en viktig rettsgaranti, altså en garantist [sic] for at ting gjøre riktig, og så er jo da begrunnelsen – for de inngrep som gjøres – de er jo er kjempeviktig, og særlig også for de som skal leve med den avgjørelsen….
…så jeg tenker at denne dommen sender et veldig klart signal om at vi må være veldig nøye med hvordan vi drøfter dette i tingretten, og vi må være nøye på hvordan begrunnelsene utformes.
Fordi jeg tror nok alle kan være enige om at det å tvangsadoptere et barn, det er jo noe av det mest inngripende myndighetsutøvelsen som du kan gjøre, og da må begrunnelsen være god.»
Hva skal man si… «Image is everything», er min tolkning.
Form og «utforming» er det viktigste. Formuleringene må SE gode nok og troverdige nok ut til at ingen, noe sted, og i alle fall ikke i EMD(!) fatter mistanke om at det er noe å utsette på det norske systemet, inkludert «garantistene» for at «ting gjøres riktig». Her må det jobbes med språket!
Barnevernet og ikke minst dommerne må bli ENDA flinkere til å manipulere og formulere seg slik at ikke Norges omdømme rammes, nasjonalt og internasjonalt.
Vi MÅ ikke bli dømt. Vi må slippe juridisk unna med feilene vi begår.
Det er noe sånt jeg oppfatter at hun egentlig sier.
Det er mulig jeg tar feil, og tolker henne for strengt. Kanskje støtter hun egentlig barna, foreldrene, søsken, besteforeldre og andre som utsettes for offentlige overgrep i regi av barnevernet. (Jeg snakker ikke om ALLE saker, men om sakene der det beviselig er «svikt i alle ledd», og myndighetene sementerer sine feil, fremfor å erkjenne, beklage og reparere dem.)
I så fall bør hun gå ut offentlig å presisere at hun også er klar over denne sentrale delen av den massive og veldokumenterte kritikken mot norsk barnevern – som fagfolk har ropt varsku om lenge, og som også kommer tydelig frem i dommen fra EMD. Hun må bare pusse brillene, lese og tenke nytt, på nytt.
Aller helst bør hun møte noen enkeltpersoner; foreldre og barn, gjerne med sine respektive prosessfullmektiger, som kan forklare og dokumentere overfor Barneombudet, hvor galt det faktisk er fatt. Det ER ikke vanskelig å finne noen som kan beskrive dette på en pedagogisk enkel og god måte. Med innestemme.
«Det første skrittet for å løse et problem, er alltid å erkjenne at man faktisk har et problem. Uten en erkjennelse, er det faktisk håpløst», Dette lærte jeg for «hundre» år siden, av min dyktige foreleser i pedagogikk.
Barneombudet er som kjent også bare et menneske, det er det vel egentlig ingen som er i tvil om, og hun må simpelthen «ville» tvinge tankene sine over på et nytt spor, for at hun skal kunne bli et relevant ombud for ALLE barn som har det vondt i Norge i dag, inkludert der staten Norge bryter menneskerettighetene til barna og familiene deres.
Hvis hun ikke «vil» selv, så tror jeg det beste vi andre kan gjøre er å ignorere barneombudet, og heller bruke energien på mennesker som er reelt og ekte engasjert, og faktisk «vil» barnas beste. På «ordentlig».
- Elin P. Gregusson
«det er at EMD sier at begrunnelsen fra domstolen er for dårlig!?!?»
Nettopp!
Det betyr at hele prosessen ikke lenger garanterer at barnets beste er korrekt identifisert. Det betyr at det er en god sjanse for at vurderingene av barnets beste var falske.