Tillitskrisen til barnevernet i norske innvandrermiljøer – er den begrunnet?
Undertegnede er spesialist i klinisk psykologi og har gjennom årene vært sakkyndig i en rekke saker som involverer omsorgsovertakelsesaker.
I programmet Brennpunkt 8 april ble vi introdusert for noen svært utradisjonelle metoder tatt i bruk for å tilbakeføre barn til polske foreldre. Barnevernets omsorgsovertakelser av barn i Norge ble av hovedpersonen selv, tidligere parlamentsmedlem i Polen, Krystof Rudkowski, sammenlignet med Hitlerjugend og hundefangere, og på denne bakgrunn rettferdiggjorde han kidnapping av barna for tilbakeføring til foreldrene.
Ut fra min erfaring gjenkjenner jeg at overgrep fra det offentlige når det gjelder omsorgsovertakelse av barn, noen ganger er så alvorlige, og virker så meningsløst dårlig begrunnet for dem som rammes, at det kan være forståelig at enkelte kan bli desperate og er villig til å gå langt for å få barna sine tilbake. Ellers lovlydige foreldrene mister all tro på systemets rettferdighet og føler seg nærmest forpliktet til å bruke alle midler for å «redde» sine barn. Dette kan dreie seg om sivil ulydighet ovenfor et system som, i langt flere saker enn vi ønsker å tro, slett ikke fungerer til «barnets beste». Så lenge barnevernet i mange tilfeller har en så dårlig, arrogant og udemokratisk dialog med folk fra andre kulturer som kanskje kommer til Norge med andre oppdragelsesmetoder enn våre, kan vi takke oss selv for at vi opplever diplomatiske kriser i forhold til andre nasjoner og total tillitskrise i forhold til vår egen innvandrerbefolkning.
Å komme til forståelse og skape tillit i forhold til endrede oppdragelsesmetoder og forhold mellom barn og voksne krever tid, dialog og respekt og ikke minst empati. Dette er ofte fraværende i norsk barnevern. Det må understrekes at jeg her ikke regner grov vold eller overgrep mot barn som del av akseptable oppdragelsesmetoder i vårt samfunn. I tilfeller der foreldre tar i bruk lette slag, ørefiker, låste dører e.l i oppdragelsesøyemed, skal det erfaringsmessig lite veiledning til for at foreldre slutter med dette.
For å belyse problematikken jeg ofte støter på (en problematikk som også er relevant i forhold til norske familier, kanskje med en annen kultur enn det somligger innenfor de snevre rammer barnevernet fortolker som akseptable), vil jeg skissere en «case» der jeg selv har vært inne som veileder for en kurdisk far og hans lille sønn. Da sønnen var syv år opplyste han ved en anledning til skolen at far hadde slått ham. Skolen gikk da ikke til det naturlige skritt å kalle far inn til en samtale, men meldte straks saken til barnevernet i bydelen der gutten bodde. Barnevernet trakk umiddelbart den slutning at gutten var utsatt for vold og han ble akuttplassert på barnehjem (siden i fosterhjem). Alt dette skjedde uten at barnevernet tok en ordentlig samtale med far og sønn. De forsøkte ikke å gi veiledning, eller å komme i dialog og arbeide for å holde den lille familien samlet (guttens mor var psykisk syk og far hadde omsorgen alene). Far ble ikke orientert om det som skjedde før akuttvedtaket var et faktum. Han fikk en viss besøksordning med tilsyn, men da han under besøket skrev lapper til gutten om at han gjorde alt han kunne for å få ham hjem igjen, ble besøksordningen skåret ned til et minimum. Faren startet den lange kampen for å få sønnen sin tilbake og gutten ble etter 2 ½ år tilbakeført til sitt hjem, takket være at en fornuftig tingrettsdommer endelig gjennomskuet sakens sanne karakter. Undertegnede var sakkyndig i saken og fulgte opp familien i etterkant. De kjemper hardt for å reparere skadene etter den lange atskillelsen og gutten viser tydelige tegn på traumatisering som følge av bortplasseringen.
Det hører med til historien at barnevernet i forbindelse med omsorgsovertakelsen hadde politianmeldt faren for å ha slått sin sønn ved et par anledninger. Staten gikk til sak mot faren og far fikk samfunnsstraff og en større bot. Far, som var tungt belånt etter utgiftene han hadde hatt i forbindelse med rettssakene for å få sin sønn tilbake, måtte ut med ytterligere penger til den norske stat. Samfunnsstraffen på 60 timer måtte han ta ut i helgene fordi han ellers var i full jobb. Familien har lite nettverk i Norge, så den lille gutten måtte være mye alene mens faren avtjente sin samfunnsstraff. I dette tilfellet, der det norske barnevernet virkelig kunne være til hjelp for familien, var de totalt fraværende.
Hvor er humaniteten i det norske systemet ? Er det rart det er en tillitskrise mellom store deler av innvandrerbefolkningen og det norske samfunnet?
Einar C. Salvesen
Leave a Reply