![«Jeg […] tør ikke å risikere å tape voksenlivet mitt. Spesielt med tanke på at politikerne i Stavanger tydelig sier at unnskyldning er det samme som kroner og øre», skriver Linda Øye. FOTO: Lars Idar Waage](http://www.barnevern.org/wp-content/uploads/2014/10/LindaOye_liw_03.jpg)
HVEM SKAL FORTELLE MEG at min barndom er «tapt»? Jeg har hatt en god barndom. Med venner, familie og støtte rundt meg. Jeg har ofte møtt oppfølgingsspørsmål som: «Hvilken traumebehandling har du fått? Siden du klarer deg så bra og ikke er bitter?». Traumebehandling?
JEG HAR SETT EKSEMPLER der andre som har blitt sviktet i barnevernets omsorg, har mottatt erstatning for «tapt barndom». Dessverre har jeg også sett at denne erstatningen ikke har ført noe godt med seg. Den har til og med for noen ødelagt voksenlivet, ved å rive opp i gamle sår. Det er akkurat det som glemmes når vi leser i media om de 600.000–750.000 kr som skal erstatte en «tapt barndom».
For å motta denne erstatningen må en rive opp igjen mange gamle sår, som enten har grodd igjen, eller som man har lært å leve med på en måte som ikke gjør så fryktelig vondt. Når alt dette rives opp igjen, kan plasteret på såret bli noen hundretusener ekstra på konto uten at noen tar ansvar.
Penger på konto uten en ansvarliggjøring eller en unnskyldning påfører bare enda mer skam.
En sak fra Søgne forteller om et mobbeoffer som begynte å ruse seg igjen etter å ha mottatt erstatning uten unnskyldning eller oppfølging. Jeg kjenner dessverre også slike eksempler fra mennesker som har fått erstatning for tapt barndom, men som har falt tilbake i et rushelvete. Kun penger, ingen unnskyldning.
Det er viktig å huske på at dette er kamper vi oftest tar i voksen alder etter vi har fått et etablert liv og skam og gamle sår på avstand.
- Krever erstatning for 90-tallsbarna
- Endelig rettferdighet for Irene (74)
- Barnehjemsofre skal likevel få oppreisning
- Nødvendig med ordning for unge barnevernsbarn (lederartikkel)
DET ER KUN «SYSTEMET» som betaler seg ut av ansvar. Jeg, og andre jeg har snakket med, ønsket aller mest en ting: en unnskyldning. Den kommer ikke. Så man sitter igjen med åpne sår og opprevet skam. Penger på konto uten en ansvarliggjøring eller en unnskyldning påfører bare enda mer skam. Men da er saken gjort opp, så de historiene får vi sjelden.
Nå er vi blitt voksne, og noen av oss har klart å få bukt med skammen. Et voksent hode skal nå forholde seg til sin barndoms skam. Sammen med mye penger, men ingen unnskyldning. Det er jo dømt til å gå galt for veldig mange?
SÅ LESER JEG i Aftenbladet om saker der alle systemer har sviktet. Der det går så galt at Jonny André Risvik blir torturert til døde. Politikerne i Stavanger vil ikke be om unnskyldning før de har kartlagt hvilke kostnader en unnskyldning fører med seg.
Nei, min barndom er ikke tapt. Jeg teller dager, ikke hendelser.
Hvorfor snakke om disse to sakene i samme innlegg? Fordi det viser hvor forskjellige verdier vi har som mennesker. Politikerne i Stavanger bekrefter at det handler om å betale seg ut av ansvar. De ser at en unnskyldning krever erstatning. Likevel ser de ikke at en erstatning krever en unnskyldning og oppfølging.
- Uverdig relativisering av menneskeverd
- Reiten og Thorbjørnsens svar på Kampen-kritikken
- Har levekårspolitikerne ikke forstått?
- Kva i alle dagar er de laga av, politikarar? (lederartikkel)
MANGE SOM ER BERØRT av hendelser der systemene svikter, lengter etter en unnskyldning og ser på en eventuell pengesum som en oppreising. Det er en stor forskjell på oppreising og erstatning. Ingen penger kan erstatte verken tapt barndom eller tapte mennesker. Det er snakk om en oppreising. Det er ikke mulig å starte en oppreising kun med kroner og øre. Penger må være en konsekvens av at noen tar ansvaret og ber om unnskyldning.
JEG VELGER å bruke livet mitt for at flere skal få hjelp til å se at voksenlivet ikke blir ødelagt av hva som er historie både gjennom mitt arbeide i Mental Helse og i prosjektet Fra offer til kriger.
Så mitt svar på om jeg ønsker erstatning for en tapt barndom, er klart og tydelig: Nei, min barndom er ikke tapt. Jeg teller dager, ikke hendelser. Jeg har klart å komme meg på beina igjen, bruker mine erfaringer til å hjelpe andre, og tør ikke å risikere å tape voksenlivet mitt. Spesielt med tanke på at politikerne i Stavanger tydelig sier at unnskyldning er det samme som kroner og øre.
(Linda Øye er også nestleder i landsstyret i Mental Helse; red. anm.)
Publisert:
De som jobbet den gangen gjorde nok det de fikk beskjed om av sjefen, som vi ikke vet hvem er….I fremtiden kommer store erstatningskrav som staten ikke kan betale, grunnet den enorme summen.