Eksempel 1: Min sønn vet godt hvem som er hans mamma og pappa. Han er snart 2 og et halvt år. Han er i et beredskapshjem på akuttvedtak hvor familien ønsker permanent fosterbarn. Han sier til dem «Min pappa» og «min mamma» etter samvær med oss hvor han mener å fortelle dem at han vet hvem som er hans mamma og pappa og at de har besøkt ham. Beredskaps foreldrene skriver derimot i rapport til barnevernet at han sier det for å søke bekreftelse på at de er hans mamma og pappa. Dette er galt og fryktelig frustrerende for oss å lese.
Eksempel 2: Min stedatter på 11 er svært misfornøyd med å bli plassert i beredskapshjem på akuttvedtak. Hun vil hjem til mor og uttrykker sin misnøye med å være vanskelig. Beredskapshjemmet rapporterer dette til barnevernet som problemer etter samvær. Samtidig fortelle beredskapsmor til barnet at hun ikke vil kjøre den timen til samvær med moren hver uke og at hun ikke vil ha henne der om det ikke blir mindre samvær. Noen som ser sammenhengen her?
Hvordan kan vi få slike rapporter kvalitetssikret for å forsikre at innholdet i slike rapporter er korrekte, og ikke bare en ønskedrøm fra beredskaps foreldrene? Etter min mening, så vil jo slike subjektive rapporter kunne påvirke barnevern og rettsapparat i saken like mye som subjektive rapporter fra saksbehandlere og andre involverte.
I en politisak blir det foretatt avhør hvor en må avgi erklæring på at en snakker sant. Det medfører straffeansvar å lyve. Avhøret blir lest opp og vedtatt med underskrift. Slik sikres rettssikkerhet i politisaker. I barnevernssaker, styres saksbehandlingen av subjektive rapporter fra personer uten straffeansvar for gehalten i rapportene. Kan vi ha et slikt barnevern? Hva mener dere? Gjør vi ikke barna en bjørnetjeneste ved å innføre kvalitetssikring på linje med politisaker i barnevernssaker?
Verktøy for å knuse slike rapporter finnes allerede, bla. her: http://www.sakkyndig.com/sjekkliste.pdf
Slutte å skrive de er vell den eneste måten-.-