Ofte fører akuttvedtak til en krenkelse av barnets juridiske og menneskelige rett til familieliv og rett til å bevare sin identitet.
I over 20 år har jeg jobbet som sakkyndig psykolog, også med oppdrag i Norge. Det som slår meg – etter å ha lest min kollega Einar C. Salvesens gode innlegg i Dagsavisen mandag om tillitskrisen mellom barnevernet og norske innvandrermiljøet – er at vi i Sverige og Norge har relativt like utfordringer.
Etter min mening er problemet med tillit en følge av systemfeil; både det norske barnevernet og den svenske sosialtjenesten har motstridende funksjoner. De vil gi støtte og hjelp til barn og familier, og samtidig har de myndighet til å iverksette tvangstiltak. Det er ofte slik at når spørsmålet om tvang kommer opp, vil det i sterk grad påvirke de barn og voksne som er involvert, og som oftest til det verre. Det å bli fratatt sin mamma, sin pappa, eller begge deler, eller som voksen å bli fratatt sine barn, blir oppfattet av folk flest som en straff verre enn enhver annen tenkelig straffesanksjon.
De tvangsmidler som brukes av barnevernet i Norge og sosialtjenesten i Sverige, ofte gjennom akuttvedtak før undersøkelse er gjennomført og før saken har fått en rettslig prøving, betyr at barnets rettssikkerhet svekkes. Ofte fører akuttvedtak til en krenkelse av barnets juridiske og menneskelige rett til familieliv og rett til å bevare sin identitet.
I disse tilfellene er det ingen god klageadgang, fordi den instans som er ansvarlig for krenkelsen av barns rettigheter, er samme instans som har som oppgave å beskytte barnet. Det er «systemet» med barnevernet/ sosialtjenesten som definerer hva som er barnets beste. De har makt til å definere problemstillinger, makt til å gripe inn og makt til å evaluere sine egne avgjørelser.
Det er velkjent at maktfunksjoner må holdes atskilt dersom man ønsker å være en rettsstat verdig. Derfor mener jeg, og mange med meg, at barnevernet (og den svenske sosialtjenesten) bør reformeres slik at hjelp- og støttefunksjoner holdes atskilt fra funksjonen tvangsinngrep.
Det beste tiltaket for å bygge tillit i barnevernet, og for å få et barnevern som kan beskytte barn og gi barn og familier hjelp, ville være å ha et barnevern (sosialtjeneste) som utelukkende har denne oppgaven. Dette kan være organisert som et landsdekkende rådgivningssenter, for eksempel etter modell fra Australia med såkalte «familierelasjonssentre» som er blitt bygget opp der. Disse sentrene, som gir råd og hjelp til barn og familier, ville måtte knytte til seg dyktige rådgivere, terapeuter og ikke minst meglere.
En annen myndighet, en tvangsmyndighet, vil være ansvarlig for å ta beslutninger vedrørende omsorgsovertakelse av barn. Denne myndigheten ville trenge dyktige etterforskere med kunnskap om barns behov og utvikling, kulturkompetanse og pålitelige avhørsteknikker – og med standardiserte etterforskningsmetoder basert på nasjonale retningslinjer, noe som mangler i dag. Et slikt myndighetsorgan vil bedre være i stand til å utarbeide et solid faktagrunnlag for å fatte velbegrunnede avgjørelser om tvangsinngrep – avgjørelser som så kan overprøves i en uavhengig domstol. I et slikt medmenneskelig og rettssikkert system ville tillit kunne bygges.
Lena Hellblom Sjögren
Barnevernet er blitt en plantasjeeier, med dyrking av fosterbarn, der mødrene til barna blir plantasjeeierens slavinner.
På plantasjen lærer barnet å hate sin mor. En 12 år gammel jente sa til sin kreftsyke mor: “Jeg vil ikke vær hos deg fordi du er så fattig og så orker du ikke å ta meg med på noe…”
Jenta har lært å vende seg fra sin mor, med etatens morsklandrende ord: “Hun orker ikke å ta deg med på noe”. Etaten fjerner barnets uskyldige erfaringer og den lille jentas kjærlighet til moren. Den lille veke slukkes. Det er et overgrep.
Det er – med respekt å melde-penger å hente i plantasjen, både for sakkyndige, fosterforeldre,dommere, ledere. Penger gir en følelse av makt og betydning. Sakkyndige får eksempelvis opptil 100 000 kr. i uka for å skrive en rapport. Slik opprettholdes “lojaliteten” til systemet. Noen skriver en rapport i uka. Det er pengene som styrer alle nivå i systemet.
Unge jenter som ansattes i barnevernet -etter tre skoleår- blir beruset av makten de får når de får bestemme over mødre og søstre i andre familier. De er de foretrukne prinsessene som blir oppmuntret -og applaudert- av de eldre høvdingene på plantasjen. De har ikke lært å bøye seg som ekte prinsesser. Barna som de unge jentene bringer tilbake, er deres “gave til høvdingene.”
Hvordan skal vi verne om barna, spør Lena Hellblom Sjøgren med rette. Å hjelpe er svaret.
Heidi Stagset