«I altfor mange barnevernssaker kan det virke som om barnevernet arbeider etter formålet flest mulig barn på barnehjem eller fosterhjem.»
Dette er innledningen til Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagens artikkel, «Mot det totalitære barnevern?» i Bergens Tidende den 9. august 1993.
Videre skriver han: «Når besteforeldre eller bror og søster til noen foreldre som står i fare for å miste sitt barn tilbyr seg å være fosterforeldre, vurderes det negativt av barnevernet eller de får beskjed å konkurrere med fremmede fosterforeldre. De fleste av oss som legger vekt på familiebånd og familietilhørighet opplever slikt som uhyggelig.»
Påstandene som Hagen kommer med her, synes etter mitt og mange andres skjønn å gjelde også i dag, over ti år etter at dette ble sagt og skrevet.
Vår families opplevelser
Det er fortsatt et faktum at barnevernet sjelden gir barn tatt under deres omsorg mulighet til å vokse opp i sitt biologiske miljø. I tillegg til dette er det en kjensgjerning at barn som blir satt i et «fremmed» fosterhjem, kun får minimalt med tid til å oppholde seg hos sin biologiske familie etter plassering.
For å få fram dagens virkelighet rundt dette, vil jeg ta utgangspunkt i vår egen families opplevelser. Ikke fordi den er unik, men fordi det er denne virkeligheten jeg kjenner best, etter lang tids «kamp» om dette med barnevernet.
Da vår datter Svanhild ble fratatt sine to døtre, var hennes høyeste ønske at disse to barna skulle få vokse opp hos besteforeldre eller andre i familien.
Det skjedde ikke fordi barnevernet her, som i altfor mange andre tilfeller, fant ut at de hadde best av å flytte bort fra familien sin.
Stor familie
Nå er det svært vanskelig å komme med en beskrivelse av egen familie, men jeg mener og tror at vi lever og bor som nordmenn flest.
Vi er en stor familie, som består av onkler, tanter, besteforeldre, oldeforeldre og andre nære slektninger, samt et godt nettverk av naboer og venner. Mange av oss arbeider med barn, i barnehage, innen skole, helse og i lag og foreninger.
Det kan også nevnes at vi fikk vårt hjem godkjent som barnehagehjem på slutten av åttitallet, og hadde barn plassert her helt til min kone fikk jobb i kommunal barnehage, som hun siden har jobbet i.
Steinkast unna
Vi har barnehage og skole et steinkast unna oss, og anser oppvekstvilkårene og rammebetingelsene som gode, både her vi bor, og ellers i vår lille kommune, der alle kjenner alle.
At hele vår familie og nettverk for øvrig bor innenfor en radius på 15 kilometer, skulle være med å gjøre at det er tette og nære bånd.
Dette er helt sikkert ikke noe enestående eksempel på bo- og levemiljø, men sånn vi opplever at vi har det.
«Ved god følelsesmessig kontakt mellom barn og gamle, bidrar besteforeldrene også til barnets emosjonelle styrke.» Det skriver Kåre Willoch i et innlegg på siden «Besteforeldre.no».
At besteforeldrenes kontakt med barna er viktig, er noe vår tidligere statsminister understreker, og som jeg tror vi skal lytte til.
Få samvær
Vi som besteforeldre, og familie for øvrig, har hele tiden arbeidet for at disse barna skulle få lov til å være sammen med sin store familie som de ble revet bort fra. Det har vært vanskelig å få til. Samlet sett har dette begrenset seg til et fåtall samvær. For tiden har ikke vi som besteforeldre egne samvær med bestebarna.
Den første tiden etter at barna var sendt bort, fikk vi ikke ha samvær med disse i hjemkommunen eller i hjemlig miljø. Møtene måtte foregå på campingplasser, hotellrom og også i bomberom når ikke annet var å oppdrive.
Vi har ved flere anledninger søkt om å få mer og flere samvær, og også på muligheten til å bli fosterhjem eller avlastningshjem. Vi har fått avslag på disse forespørslene med den begrunnelse at barna må ha fast tilmålt tid i sitt biologiske miljø. Alt annet vil ikke være til barnas beste.
Kan gå til sak
I 2001 åpnet Høyesterett for at besteforeldrene kan gå til sak mot kommunen for å få egne samvær med barnebarn i barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Dette uavhengig av foreldre og andre parter.
Dette har vi som besteforeldre ikke gjort, da vi er av den oppfatning at dette kan bli ordnet uten å gå gjennom en tung vei i rettssystemet. Og at det også i vårt tilfelle er et klart ønske fra barnas mor at vi som besteforeldre skal ha nær kontakt med barna.
Begrunnelsen vi har fått på våre søknader er ikke spesiell for vår sak, men en generell måte å svare slike forespørsler på. Slike svar er det vanskelig å forholde seg til.
Etter vår mening bør hver enkelt familie dette gjelder ha krav på å få vite hvorfor barnevernet valgte en slik samværsform for akkurat deres familie. Det gjelder andres framtidige liv og trenger derfor en grundig og seriøs behandling.
Over sidelinjen
At en skal tenke barnas beste i alle tilfeller, er vi enige om. Men er det nå alltid barnas beste at en i altfor mange tilfeller spiller familier over sidelinjen når det gjelder samvær?
Det er altfor mange familier og barn rundt omkring i det ganske land som helt unødvendig blir skilt fra hverandre, og der barna har en sterk lengsel etter å oppleve det å være sammen med sine besteforeldre eller andre fra sitt biologiske miljø.
Når dette er sagt, må jeg få lov å spørre: Skal det være nødvendig å ha det sånn, i et land som hele tiden setter familie og bånd til familien i høysetet? Og er det ikke på tide at en gir barn i fosterhjem mye større muligheter til mer kontakt med sin biologiske familie?
Jan Helge og Bodil Jensen, Kvænangen (også besteforeldre)
Publisert 19.12.2005 i Nordlys
Leave a Reply