Dommen mot meg er svært inngripende. Hvor er ytringsfriheten når den som har et kritisk blikk på barnevernet ikke skal få lov til å debattere offentlig?
Foto: privat
Av Tonje Omdahl, barnevernsaktivist
Det er jeg som er omtalt i Fontene i en artikkel hvor det anonymiseres at en barnevernsaktivist ble dømt i Sør- Rogaland tingrett for «hensynsløs atferd» mot barnevernsansatte.
I dette debattinnlegget vil jeg imøtegå det som har blitt skrevet om saken i avisene, fordi det er veldig viktig for meg hvordan saker som dette blir fremstilt, og at det viser to sider av saken.
Det er riktig at jeg bevisst skriver om navngitte personer som er ansvarlige i de sakene jeg kritiserer, men jeg har aldri hetset noen av de involverte i denne saken eller andre. Jeg fronter kun en saklig og konstruktiv debatt om barnevern. Jeg ser selvsagt at det som publiseres kan oppfattes som ubehagelig for mange barnevernsansatte, institusjoner og fosterhjem, og noen kan føle seg støtt av navn og bilde, men jeg formidler det som skjer i systemet og det er ikke straffbart!
Det er på samme måte som om noen skulle publisert navn og bilde av Jonas Gahr Støre med kritisk innhold eller hvor vi diskuterer kultur og religion, der folk lett føler seg krenket. Men vi kan ikke begrense hva folk kan ha meninger om og begrense ytringsfriheten på det grunnlaget. En innskrenking av ytringsfriheten vil utgjøre et grunnleggende inngrep i rettigheter, og vil etter legalitetsprinsippet kreve klar hjemmel i lov.
Det er normalt to forskjellige sider av saker. Barnevernstjenesten har sitt eget perspektiv, og etter mitt syn dømmer de uten faglig relevans.
Faktum er at jeg gjennom hele min aktivisme aldri har rettet angrep mot privatlivet deres. Mitt menneskerettighetsarbeid går kun på jobben de utfører i barnevernet som rammer mange familier der ute. Der tingrettsdommen er helt uenig i det jeg mener og sier, vil det uansett gjelde at det en person gjør i sitt arbeid, ikke er privat, og kan kritiseres offentlig når det har et godtakbart formål, som for eksempel viktig informasjon og debatt. Det de gjør privat, deres familieliv og fritidsbeskjeftigelser, er derimot beskyttet som privatliv.
Jeg henviser til lovene om ytringsfrihet. EMK art. 10 slår fast at personer i offentlige stillinger må finne seg i nesten enhver ytring som har betydning for debatten om utføring av deres stilling, til og med om det dreier seg om utsagn som kan virke personlig sterkt belastende. Dette poenget illustreres blant annet i Tuomela og andre mot Finland (2010).
Grunnloven paragraf 100 slår fast at ytringsfrihet «bør» (i betydningen skal) finne sted. Datatilsynet har slått fast at publiseringer av personopplysninger på internett der barnevernsansatte identifiseres med navn og arbeidssted er lovlig, også sidene som inneholder opplysninger om og karakteristikker, av personer som har hatt befatning med konkrete barnevernssaker.
Ytringsfrihetsprinsippet er en viktig del av vårt demokrati og burde vært mer tungtveiende i forhold til å dømme en person for uttalelser om systemets legitimitet.
Dommen mot meg er en svært inngripende og destruktiv tilnærming til rettssikkerhetsprinsippet for oss alle. Skal den som vil si noe om barnevernet og retter kritikken mot den som har utført inngrepene og ikke systemet, risikere å bli dømt? Hvor er ytringsfriheten når den som har et svært kritisk blikk på systemet ikke skal få lov til å debattere offentlig?
Det barnevernssosionom og Ap-politiker Ine Haver kanskje ikke skiller mellom, er rollene sine som politiker og som ansatt i barnevernet, således også privatlivet. Hun har selv en offentlig side ved det, og skriver debattinnlegg titt og ofte. Der vil jeg si at oppmerksomheten nok rettes mye mot det i forhold til det jeg formidler på mine offentlige plattformer. Jeg tror hun har direkte misforstått, fordi jeg har ikke noe imot Haver personlig og er slett ikke «ute etter å ta henne» på noen måte. Jeg er kun interessert i å diskutere barnevernet.
Jeg kan ikke ta ansvar for alt det som legges ut i kommentarfeltet på Facebook. Så hvis det skrives noe som ikke er helt innenfor ytringsfrihetens rammer, må de det gjelder selv ta ansvar for innholdet. Hvis jeg kommer over noen stygge kommentarer som kan tyde på trusler eller vold på sider jeg administrerer, sletter jeg disse umiddelbart. Facebook selv må ta noe ansvar her.
Hvorfor er det blitt en del av hverdagen for ansatte i barnevernet å forholde seg til barnevernskritiske grupper? Disse gruppene har eksistert i mange år, og det har vært etterlyst reformer i lang tid. Så hva skjer med familiene som blir utsatt for heksejakt av barnevernet? Skal det ikke være lov å diskutere dette? Noen må se i kortene hva barnevernet faktisk gjør med de mest rettighetsløse familiene.
Hvorfor skal en 20 år gammel barnevernsaktivist og menneskerettighetsforkjemper bli dømt for ytringer som åpenbart ikke er i strid med loven?
Det er barn og ungdom som kontakter meg. Da føler jeg at det er min oppgave å hjelpe andre barnevernsbarn til å hevde sine menneskerettigheter.
Den dagen jeg aksjonerte på Stavanger akuttsenter for å henge opp avisartikler om «Alex-saken», hentet fra forsiden av Stavanger Aftenblad, hadde det ingenting med Haver å gjøre. Jeg visste ikke at hun var på jobb, og uansett kunne hvem som helst ha stått der og blitt avbildet og publisert i et Facebook-innlegg. Men saken skjedde ved Stavanger akuttsenter, og derfor var det aktuelt å gjøre dette der. Dessuten var Haver selv til stede den dagen 12 år gamle «Alex» ble pågrepet og sendt i politiets fangetransportbil til en annen del av landet til en institusjon. Han ble traumatisert. Ine Haver var på jobb den dagen, og kunne gjort noe for å minimere skadene.
Tingrettsdommen er ikke rettskraftig. Jeg og min advokat er i gang med anke til lagmannsretten og er helt uenig i dommen. Den vil påvirke ytringsfriheten og den frie samfunnsdebatt og vil være et svært alvorlig inngrep i den personlige integriteten.
Leave a Reply