Innvandrere skyr barnevernet som pesten

Av Abid Q. Raja, Venstre-politiker og advokat/Nadia Ansar, psykolog, Alternativ til Vold

Igjen har barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt gått hardt ut mot bruk av vold mot barn i innvandrerfamilier; det med bakgrunn i tall som viser at barn av innvandrerforeldre blir hyppigere utsatt for vold i hjemmet. Hun oppfordrer representanter fra minoritetsmiljøer til å ta avstand fra voldsbruken.

Vi er redd ministeren med sine sterke uttalelser stopper den nødvendige dialogen som skal til for å få til endringer i innvandrermiljøer. Vi er overbevist om at Huitfeldt ønsker å hjelpe innvandrerbarn; men i sin iver etter klar tale – som selvsagt selger i norsk opinion – er vi redd hun samtidig stenger mange dører for endringer nettopp i innvandrermiljøene.

Det å gjøre foreldrene som slår til fiender, det å ikke vise forståelse for foreldrenes egen oppvekst og å ikke se at også innvandrerforeldre vil sine barn godt, skader de felles møteplasser som er nødvendige for normoverføringer. Fortsetter myndighetene å snakke til innvandrere, vil ingen innvandrere til slutt snakke medmyndighetene heller.

Nesten alle innvandrere vet at det er forbudt å slå barn i Norge. Det er nytteløst å minne innvandrere på det, når de slår til tross for forbudet. Det er på tide at myndighetene konsentrerer seg om å opplyse om skadevirkningene av vold, og opplyse om alternative oppdragelsesmetoder. Vi skal forsøke å hjelpe myndighetene litt på vei.

Bruk av vold kan i hovedtrekk deles inn i ukontrollert vold, som ofte er resultat av sinne- og frustrasjonsutbrudd, og kontrollert vold – den volden som brukes bevisst i oppdragelsesøyemed, for å disiplinere, rettlede og oppdra barnet. Vi mener enhver form for fysisk avstraffelse mot barn – enten en velger å kalle det disiplinering, grensesetting eller irettesettelse – ikke kan defineres som noe annet enn vold mot barn.
Vold mot barn er et hinder for utviklingen av et godt identitetsbilde; når man slår barnet slår man samtidig barnets selvfølelse. Barnet kan vokse opp med en fornemmelse av at det ikke er noe verdt, at de som er glad i barnet og som barnet er avhengig av, synes det er greit å såre barnets følelser og krenke barnets grenser, integritet og identitet. Og hvordan man ser på seg selv, danner grunnlaget for hvordan man betrakter omverdenen.
Volden kan skade barnets evne til å inngå i mellommenneskelige relasjoner. Barnet kan i voksen alder få problemer med å stole på folk. Ikke minst kan det påvirke hvordan barnet velger å inngå i andre konfliktsituasjoner: Hvis volden har vært en naturlig måte å løse konflikter på, kan dette mønsteret følge barnet i andre sosialiseringsarenaer. Volden skremmer barnet til taushet, og en forteller barnet indirekte at bruk av vold er både akseptabelt og nødvendig for å sette seg selv i respekt.

Det er ydmykende å bli utsatt for vold. Å ydmyke et forsvarsløst barn fordi det ikke følger den voksnes ønsker, er moralsk uforsvarlig. Det er ingen maktbalanse mellom barnet og den voksne. Et barn som blir utsatt for vold, kan ha konstant bekymring og redsel for hva som kan bli konsekvensene hvis det ikke handler i tråd med den voksnes ønsker. Barnet vil være engstelig og nervøst, og vil oftere ha behov for å lyve eller holde tilbake informasjon som kan fremkalle mer vold. Barnet kan få problemer med å være helt seg selv med den voksne, noe som er med på å forhindre barnets naturlige utfoldelse.
Bruk av fysisk avstraffelse kan også påvirke barnets hukommelses- og konsentrasjonsevne. Barnet kan få problemer med å gjennomføre oppgaver som krever konsentrasjon og problemløsningsevner, som f.eks. regneoppgaver. Dette vil naturligvis resultere i svakere skoleprestasjoner. Og det å oppleve mestring i skolesituasjonen kan vøre grunnleggende for å oppleve trivsel på skolen.

Det mest alvorlige er hvordan alle disse faktorene til sammen kan bidra til å påvirke hjernens fysiologiske utvikling. Kroppens naturlige forsvarssystemer blir forstyrret. Når man velger å slå forsvarsløse barn, sender man signaler til barnet om at verden er farlig, at man står alene og må forsvare og beskytte seg selv. Dette påvirker hjernens autonome forsvarssystem; hjernen blir beredt til å være i konstant alarmberedskap. Denne prosessen krever mye av hjernens totale kapasitet – ressurser som ellers kunne ha vært brukt til helt andre ting.

Vi har selv tre barn under tre år, og vet at det kan være frustrerende å oppdra barn. Men ingen grunn er god nok til å overføre frustrasjonen til barnet. Og det at bruken av fysisk avstraffelse er svært utbredt i visse kulturer og verdensdeler, gjør ikke denne praksisen noe mer akseptabel eller forsvarlig. Dette mønsteret av frustrasjon kan kun brytes ved at man selv som forelder velger å ta et klart og bevisst valg. Det er den eneste måten å få bukt med en ukultur som har eksistert i generasjoner. Mange foreldre med innvandrerbakgrunn har begrenset kunnskap om hjelpeapparatet, og mange vet ikke hvor de skal henvende seg når de trenger hjelp. Her trenger samfunnet å være synlig med tilbudene og kompetansen, slik at vi kan skape arenaer hvor slik dialog kan inngås. I tillegg råder stor skepsis om det norske hjelpeapparatet, og man kan ha hørt skremselshistorier om hva som skjer hvis man forteller om volden som begås i hjemmet.

Barnevernet skal være en hjelper for barnet og familien, men innvandrere skyr barnevernet som pesten. Barnevernet betraktes som fienden. Hvordan skal innvandrere strekke ut ei hånd til myndighetene de betrakter som fienden? Det er her vi trenger en satsning; det å satse på foreldrene er å satse på barna. Det å hjelpe foreldrene er faktisk å hjelpe barna. Men det er jo ikke så populært å gi barnevernet utvidede fullmakter. Ved å se på forelderen som en ressurs for barnet og styrke forelderkompetansen, samtidig som man markerer avstand til voldshandlingen, kan vi få til dialog som på sikt kan være det barna profitterer mest på.

Opprinnelig publisert i Dagbladet

 

 

Comments

comments