Willy-Tore Mørch og Magne Raundalen svarer på kritikken: Ja, barnevernet skal tåle dagslys
Vi vil overhodet ikke tåle at barnevernet gjør skade for å avdekke hjelpebehov og heller ikke at man foretar sterke inngrep mot uskyldige familier. Tvert imot.
Psykologene Hedvig Montgomery og Arne Jørgen Kjosbakken har lest vårt innlegg i Aftenposten 30. juni, og svarer 7. juli med overskriften «Barnevernet må ikke bli jaget inn i nytt skyggeland». De tolker vårt budskap dithen at vi mener at vi må tåle at barnevernet noen ganger gjør skade fordi det er nødvendig for å avdekke barn som trenger hjelp.
Videre sier de at vår retorikk om advokater som foreldrevernere rettferdiggjør sterkere inngrep mot uskyldige familier. Vi trodde at de har kommentert feil innlegg siden vi ikke kjente oss igjen i kritikken og vi valgte å lese vårt innlegg en gang til med psykologenes briller. Vi forstår fremdeles ikke tolkningen fra psykologene.
Foreldre på glattcelle
Vårt innlegg var en reaksjon på reportasjene i Aftenposten de siste ukene om eksempler på familier der barn er blitt akuttplassert i beredskapshjem og foreldre satt i glattcelle fordi barnet har sagt i barnehagen eller på skolen at far eller mor har slått.
FOTO: Audestad Paal
Bekymringsmeldinger til barnevernet resulterer noen ganger i politianmeldelse og politiet henter barnet ut av familien og barnehusene foretar dommeravhør. Vårt eksempel var moren som hadde kastet et håndkle i ansiktet på 11-åringen som slåss med broren sin.
Vi mente at dette knapt kunne kalles vold og kanskje ikke skulle utløst katastrofealarmen, men at barnevernet kunne undersøkt selv før de trykket på alarmknappen.
Investere sterkt i foreldrene
Vi var begge medlemmer at det offentlig oppnevnte utvalget som laget NOU nr. 5: 2012 «Bedre beskyttelse av barns utvikling», den ene av oss som utvalgsleder, derav navnet Raundalen-utvalget.
Hovedbudskapet i denne rapporten var at vi må ha et lovverk og kompetanse i barnevernet slik at barn bor kortest mulig under skadelig omsorgsbetingelser. Det skader nemlig barns hjerne og kan ødelegge deres fremtid.
I sterk kortform sier NOU’en at det er to måter å nå dette målet på. Den ene er å investere sterkt i foreldrene med tilpassede tiltak og evidensbasert foreldreveiledning så flest mulig kan beholde barnet sitt. Den andre er å kunne gripe raskere inn med å ta barnet ut av skadelig omsorg når investeringen i foreldrene av en eller annen grunn ikke er mulig.
Gjennomsnittlig tid fra bekymringsmelding til omsorgsovertagelse var tre år. Da var 40 prosent av vedtakene akutte. Barnevernets frivillige tiltak virket altså dårlig.
Er vi blitt for flinke?
I vårt innlegg spør vi om vi er blitt for flinke til å reagere raskt og sette spørsmålstegn ved automatikken i barnevern/politi/barnehus-triangelet. Bør kompetansen i barnehusene være tilgjengelig for barnevernet uten politianmeldelse og politiaksjoner?
Vi vil overhodet ikke tåle at barnevernet gjør skade for å avdekke hjelpebehov og heller ikke at man foretar sterke inngrep mot uskyldige familier. Tvert imot.
Vi er derimot bekymret for at Montgomery og Kjosbakken bidrar til at barn bor for lenge under skadelig omsorg ved ikke å oppdage de foreldrene som ikke har potensial til å bedre omsorgskompetansen.
Barnevernet har aldri blitt utsatt for dagslyset. Helt siden Bastøygutta og taterne og frem til i dag har de fått herje i fred. Når fylkesmenn og Helsetilsyn en sjelden gang gransker, avdekker de grove saksfeil og lovbrudd. Men man gransker aldri bv vedtak om omsorgsovertakelse. Bare fristbrudd og annet som kan brukes til å forsvare mer penger og flere stillinger. Påfallende.
At såpass høyt utdannede folk som artikkelforfatterne her ikke forstår kollegaer tror jeg ikke på. Det må ligge noe annet under.
Barnevernets mange grove feil, særlig ifm akuttvedtak, har ført til overgrep mot tusenvis av landets innbyggere. Venstresidens disipler, Raundalen og Mørch, er flinke tåkeleggere og gode budbringere for en politisk ideologi som ikke hører hjemme i noe sivilisert samfunn. At det SV oppnevnte Raundalen utvalget kom frem til at en svekkelse av det biologiske prinsipp er fornuftig kom ikke som noen bombe.
Da psykologiprofessor Lars Smith uttalte at «det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep» var det uttrykk for en ideologi som gjennomsyrer store deler av barnevernet. Alt er politikk.
Det vi «ikke partipolitiske» bør være opptatt av er:
Hvordan kan en rettsstat fortsatt ha et rettsløst og kriserammet system folk kan melde hverandre til?
Tror jeg siterer deg: «at såpass høyt utdannede folk som artikkelforfatterne her ikke forstår kollegaene tror jeg ikke på – det må ligge noe annet under», for jeg tror vel egentlig at du har rett.
Jeg vil oppfordre alle til å lese kommentaren til Jan Myhre minst en gang til. NB: siste setningen til Jan. Her ligger alvoret. Alvoret med barnevernets overgrep er så ille at vi klarer ikke å forstå det. MEN: Vi må stå opp og si at nå er det slutt. Dette finner vi oss ikke i lenger!
Akkurat nå bør en vel også følge med på hva det egentlig er som er på trappene mht dette med framtidig mulighet til å anke inn for rettsapparatet osv. Jeg kjenner ikke godt nok til hva de holder på med i Barne- og familiedepartementet akkurat nå, men det skal foreligge en eller annen rapport med forslag til endringer i forhold til Fylkesnemnd, Familiedomstol og det sedvanlige Rettsapprarat. Mange vet helt sikkert mer enn meg om akkurat dette…..
» Vi er derimot bekymret for at Montgomery og Kjosbakken bidrar til at barn bor for lenge under skadelig omsorg ved ikke å oppdage de foreldrene som ikke har potensial til å bedre omsorgskompetansen.» Og hva legges i det ?? At foreldre ikke får barn på skolen pga skolevegring, ikke får hjelp eller forståelse for det, og heller straffer ungen med å sende det bort, fordi «mor ikke vil ha barnet på skolen» ?? Vil ikke alle foreldre og alle barn ha en grei skolegang for sitt barn og for seg selv ? GROTESKT spør du meg …
Tror nok at du er inne på noe svært viktig. Det som vel også er temmelig ille er at ansvarlige for barn/ unges skolemiljø svært ofte svikter. Skolevegring kan selvsagt springe ut av en rekke forskjellige forhold, men det må iverksettes tiltak for å avdekke og avverge mulig mobbing fra medelever og lærere, vold og trusler på og rundt om skolen osv. osv. Mange av de ansvarlige er da vel også ofte langt mer opptatt av å sikre egen posisjon og avansement enn av virkelig å hjelpe dem en er satt til å hjelpe. Mørch/ Raundalen er nok høyst sannsynlig velmenende, men de kan jo også synes noe i overkant naive. Kanskje de må lese gjennom NOU’en enn en gang…..
Tror at noe av den lærdom vi kan og bør trekke ut av innleggene til Mørch/ Raundalen og Montgomery/ Kjosbakken, er at kommunikasjon er en særdeles vanskelig øvelse. Ethvert noenlunde voksent menneske vil vel også nærmest til enhver tid bruke en flik av sin bevissthet på å vurdere hvordan det en sier og gjør oppfattes/ oppleves av dem en forsøker å nå fram til/ som må leve med det en sier/ gjør.
For egen del forstod jeg utmerket godt at Montgomery/ Kjosbakken reagerte på det første innlegget til Mørch/ Raundalen. På samme tid som jeg ble noe overrasket over at Mørch/ Raundalen ble tatt så pass ‘på senga’ av Montgomery/ Kjosbakken sitt innlegg at de først ikke engang forstod at det var en respons på deres eget innlegg, ble jeg dermed lettet og glad da de tydeligvis ikke hadde ment å gi uttrykk for noe av det det vel egentlig var nærliggende for enkelte av oss andre å tro.
Det jeg så håper at kommer ut av denne smule forvirring er at en på alle nivå og i enhver sektor med ansvar for andre menneskers ve og vel, setter seg fore å jobbe med kommunikasjon. Alle, absolutt alle, må bevisstgjøres på at det de sier og skriver, det de selv hører og leser, det de selv tror og mener å vite, kan fungere alt fra noe dårlig til å være riv ruskende galt. Når to fagpersoner med såpass mye kunnskap, erfaring og også makt som det Mørch/ Raundalen innehar har problemer med å forstå hvordan deres ord og vendinger kan oppfattes, så har vi jo et meget godt utgangspunkt for oppstart av kritisk analyse.
Mange som mener å vite en god del og dermed har rett til å mene noe om det meste, mener ofte at makt er positivt. Hva som egentlig er rett eller galt, vet ikke jeg, men det jeg vet er at mennesker i ulike posisjoner må erkjenne at de har makt og at de må trenes i å bruke denne med omhu. Språk er jo på mange måter makt, og nå synes altså jeg at vi skal gripe muligheten til fokusere på det å forsøke å forstå viktigheten av å spørre seg selv om det jeg sier/ skriver/ setter igang egentlig får tilsiktet effekt.
(fryktelig vanskelig det her, men, men…….)
Det er ingen tvil om at det i mange tilfeller er nødvendig med omsorgsovertagelse, og i mange tilfeller mye raskere enn det som skjer i dag. Barn som virkelig trenger å taes ut av et skadelig miljø, må vente i flere måneder på en lovbestemt utredning. Det er måneder hvor mange nye overgrep begås, og hvor barnet skades ytterligere. Det er en situasjon som er totalt uakseptabel. Ved skjellig grunn til mistanke om at barn utsettes for alvorlige, kriminelle handlinger, som for eksempel vold og seksualisert vold, må man gå inn og beskytte barnet umiddelbart, for deretter å gjøre de undersøkelser som er nødvendig.
I den andre ytterenden av skalaen ligger falske bekymringsmeldinger, og bekymringer som ikke handler om omsorgsvikt eller neglisjering, men om en forventning om at foreldre skal leve opp til et ideal om hva som er den ultimate forelder. Inntrykket som etterlates er at barnevernet bruker mye mer ressurser i denne enden av skalaen, enn i den andre. Barn har sultet ihjel i sitt eget hjem og blitt mishandlet til døde, uten at barnevernet har grepet inn.
Det er en pågående systemsvikt her som er åpenbar for alle som vil se, som setter norske barns rettssikkerhet i stor fare. Her må det endringer til. For egen del er det slik at jeg har null tillit til alle fagfolk og eksperter som forsvarer dagens system og nekter å erkjenne at det utgjør en fare, både for barn som trenger hjelp, og for de som ikke gjør det.
BRA, Else Berit. Du forklarer godt om mange ting med barnevernet. Men det er mye verre enn det. Barnevernet begår overgrep mot barn og svakstilte familier, hvor ofte: i hopetall. Det er det som er så alvorlig. Hadde det bare vært at barnevernet gikk bort og ødela en sykkel, så var ikke det farlig, men at de ødelegger og skader og forårsaker hundrevis av selvmord, det er av en slik alvorlighetsgrad at vi skjønner det ikke. Hvorfor lar myndighetene dette bare passere, de lar det bare fortsette. Og dette gjøres på falskt grunnlag, med løgn på løgn på løgn. Det er noe djevelsk med barnevernet. De gjør som de selv vil, og retter seg ikke etter norske og internasjonale lover, gode lover i ånd og bokstav.
Det er ikke godt for et barn å skilles fra sin mor og far, og nå har pendelen i barnevernet tippet over i en svært uheldig retning. Menneskerettighetsaktører og utenlandske tv-aktører begynner å reagere siden barnevernets reaksjonsmønstre rammer mange utenlandske familier med en annen kultur enn den norske. Det er ingen tvil om at uvitenhet og fordommer spiller inn, og det kan ikke en utdannet nasjon være seg bekjent av. Vi ser også at makelig observasjon ledsaget av utålmodige tilskuere erstatter menneskelig kontakt og kommunikasjon, og slik kan det ikke være.
Jeg er enig med juristen innen menneskerettighetsdomstolen som nylig skrev i Aftenposten at det bør være en annen overordnet instans som kommer innved omsorgsovertakelse. Slik kan barnevernspedagogene holde seg til hjelp, vern og oppfølging i hverdagen. det krever at barnevernet ser på hvilket tilbud de har til familier som sliter og strever, både økonomisk , ekteskapelig og på andre måter, samt sette inn hjelpetiltak til barn som strever i skolen. Jeg vet at kirken i Trondheim har satt opp plakater der de ber om vennefamilier til familier som trenger hjelp og støtte, og det et veldig godt tiltak. Dette har kirken gjort av humanitetsfølelse, og det er heller ikke penger involvert.
«Hovedbudskapet i denne rapporten var at vi må ha et lovverk og kompetanse i barnevernet slik at barn bor kortest mulig under skadelige omsorgsbetingelser. Det skader nemlig barns hjerne og kan ødelegge deres fremtid.»
Problemet er at inngrep i familien og brudd av barnets nærmeste relasjoner også kan skade barns hjerne og ødelegge deres fremtid. Virkningen av omsorgstiltakene er mangelfullt dokumentert. Samtidig vet vi at flertallet barnevernsbarn sliter psykisk og i forhold til jobb og utdanning.
Mørch og Raundalen har i mange år levert premisser for norsk barnevern. Barnevernet opplever nå alvorlig og omfattende kritikk fra kvalifisert hold. At yngre psykologer stiller spørsmål og skaper debatt blant kollegene, er både nødvendig og positivt.
Les artikkelen og se hva du får ut av det. Nå må snart noen klare å stoppe barnevernets groteske behandling av barn og svakstilte familier. Det er 1000vis av mennesker i Norge nå som krever at dette stoppes. Myndigheter: Dere må våkne og komme på banen og få stoppet dette! Det er spinnvilt alt barnevernet gjør. Det er løgn alt sammen. De terroriserer barnefamilier kontinuerlig. Det er så ille at det det er ingen av oss som forstår det. Må det bli borgerkrig før noen klarer å stoppe dem? Nylig gikk 150 av våre fremste fagfolk innen området ut med et opprop til regjeringen. De skriver: Barnevernet bedriver daglig grov uforstand og overgrep mot barn. Er det ingen som skjønner hva dette betyr? Hvorfor skal barnevernet få lov å fortsette med overgrep – direkte barnemishandling? Hvorfor? De tar barn ut av sitt trygge rede, og omplasserer over en lav sko. Folk: Vi må reise oss og si: NOK ER NOK !!