Etter samlivsbrudd flytter jeg, mor, med mine to små gutter. Far og jeg fikk til et godt samarbeid rundt guttene.
Jeg fikk barnehageplass i en privat barnehage som lå i nær beliggenhet med der vi bodde. Et år senere starter min helt uvirkelige historie.
Jeg fikk innkallelse i fra barnevernet. Det var kommet inn en anonym melding. Meldingen var helt uvirkelig. Jeg var både i mental ubalanse, politianmeldt for å være slem mot de eldre da jeg jobba på et sykehjem. Jeg var i sjokk. Dette måtte være en feil i systemet.
Det eneste jeg kunne tenke meg var at jeg hadde vært i diskusjon med en nærmest nabo.
Mitt første møte med barnevernet var helt skrekkelig. Jeg opplevde å bli behandlet som en kriminell.
Jeg forklarte at dette var rein oppspinn som jeg ikke kjente meg igjen i. Men at jeg forstod at dem måtte undersøke saken da dette var demmes jobb. Barneverntjenesten (bvtj) hentet opplysninger i fra politi og der fikk dem jo bekreftet at jeg ikke hadde noe på mitt rulleblad. Etter 6 måneder henla barneverntjenesten saken.
I barnehagen hadde jeg en avtale med styrer om at personalet skulle kle av guttene slik at jeg kunne rekke bussen til jobb. Og denne avtalen hadde fungert bra. Plutselig en morgen jeg skulle levere barna fikk jeg streng beskjed av en ung jente som sa hun var pedagogisk leder at jeg måtte bare selv kle av barna. Jeg prøvde å forklare henne at jeg måtte rekke jobben. Og at på sykehjemmet var det 70 pasienter som måtte ha frokost og at vi ikke var så mange på vakta. Dette brydde hun seg ikke om. Jeg ble stressa og kom i høylytt diskusjon med henne. Dette ble opphavet til bekymringsmelding nr 2.
I meldingen var jeg vill i blikket og uberegnelig og her var det mange vettskremte unger.
Sannheten var at det var ingen unger der da vi var utendørs og alene. Barnevernet startet nå ny undersøkelsessak bare 3 måneder etter at dem hadde henlagt den forrige. Og nå truet dem meg med at dem ble å ta ungene i fra meg visst jeg ikke lot meg utrede. Dette hendte på den tide da Svanhild Jensen saken var i media. Barnevernet ringte og skulle ha meg til å møte opp til utredning. Dem hadde en psykolog med navn Arne Johan Sverdrup som skulle komme i fra Oslo for å utrede meg. Jeg møtte ikke opp, for jeg kunne ikke gamble med barna. Dette var et sant mareritt.
Selv om jeg ikke møtte opp ble jeg utredet på dokumenter som barnevernet kaller dette. Og nå tok Sverdrup til ordet for å starte tvangstiltak igjennom Fylkesnemnda.
Jeg fikk god støtte fra min eldste sønn som er voksen. Vi måtte ha advokat… Og det ble utnevnt en ny sakkyndig som skulle utrede meg. Psykolog Knut Rønbeck. Jeg var engstelig. Det gikk bra. Jeg fikk de beste skussmålene og psykologen mente at det var helt normalt å bli stressa i de situasjonene jeg var i. Det var ikke noe galt med mine omsorgsevner.
Men han var litt usikker på minste gutten min. Det var tidlig å si noe om dette. Men at dette ikke hadde noe med mine omsorgsevner å gjøre.
Barnevernet måtte henlegge saka.
Dem hadde da styrt i 2 år med meg.
Det gikk nesten 3 år før skolen sendte inn en ny bekymringsmelding. Meldingen gikk ut på minste gutt sin adferd og at han var ukonsentrert på skolen. Igjen startet barneverntjenesten undersøkelse. Og de holdt på i neste 6 md for dem på nytt henla saka. Jeg fikk tilbud om hjelpetiltak som jeg takket nei til. Jeg torde ikke å ta i mot hjelp.
Og slik har det vært de siste årene med bekymringsmeldinger og atter undersøkelser.
Da minste gutten min var 9 år fikk han diagnose hyperkinetisk adferdsforstyrrelse F 90. Så da ble det Ritalin.
Guttene var nå blitt 12 og 14 år gamle. Skolen hadde meldt bekymring på grunnen av at minste gutten min skulka skolen.
Jeg lot meg overtale av barnevernet til å ta i mot et frivillig hjelpetiltak.
En terapeut kom inn i fra Bufetat, og hun hadde mikrofon med seg. Hun tok opp alt av samtaler. Jeg spurte hvorfor hun måtte ha båndopptaker. Svaret jeg fikk var at det var for å kvalitetssikre slik at sjefen fikk vurdere om hun gjorde en god jobb. Dette hadde jeg vondt for å tro på.
Nå ble alt mye verre her heime. Jeg ble ilagt et strengt grensesettingsopplegg for gutten. Og dette gikk selvsagt utover 14 åringen. Jeg tok dette opp med ho der MST dama og sa at jeg ikke ville mer da jeg var redd for at det ville bli verre. Det gikk ikke. Hun bare snakket seg i fra det .Nå fikk jeg sinte naboer på døra pga at gutten ble sint for at han ikke fikk viljen sin. Jeg sa at jeg var redd for at det ble å gå utover 14 åringen denne grensesettingsperioden. Og det gjorde det også. 14 åringen hadde snakket med lærer på skolen om at det var mye bråk med broren grunnet grensesetting. Nå meldte skolen inn en ny melding på grunnen av 14 åringen min. Barnevernet startet da ny undersøkelse til tross for at dem var inne med dette frivillige tiltaket.
Jeg mente at 12 åringen min skulle vært utredet på BUP og fått sjekket om han hadde rett medisin for dem startet dette tiltaket.
Det var begynt å gå bedre. Jeg fikk time på BUP og gutten fikk Conserta. En prøvedose. 30. januar 2012 hadde jeg time på BUP 12 åringen, fikk da resept på Conserta. Medisinen hadde god effekt. I tillegg så hadde jeg klart å få en assistent i fra skolen til å komme hjem 3 ganger i uka for å få gutten på skolen. Da jeg måtte dra så tidlig på jobb.
Tirsdag 31. januar 2012.
Det var tirsdag ettermiddag jeg hadde fått melding om å melde meg for barneverntjenesten.
Da jeg kom inn fikk jeg beskjed om at dem kom med uniformert politi og hentet begge guttene mine. Jeg reagerte med å forlate kontoret. Men da kom dem etter meg å skulle ha meg inn på kontoret med makt. Jeg dro rett hjem til guttene. Jeg måtte fortelle dem om hva som kom til å skje.
12 åringen ble helt ifra seg og gråt og klamret seg fast i meg. 14 åringen sprang til vinduet. Og nå strigråt dem begge to. Mamma der kjæm dem. Kom og se. Og der var en politibil med tre uniformerte politifolk og tre kvinner i fra barnevernet.
Vi fikk en brutal behandling. Ungene var vettskremte. Og for meg var dette helt uvirkelig.
Guttene ble splittet. 12-åringen ble plassert i en annen by. 14 åringen her i byen.
Begge i institusjoner. Jeg ble sykemeldt. Jeg bare gråt og gikk ned flere kilo.
Og etter noen uker fikk jeg endelig samvær med guttene. 14 åringen kom hjem til meg med tilsynsfører. Og når jeg besøkte 12 åringen så var det med tilsynsfører. Jeg ble møtt med en negativ holdning på institusjonene. Jeg tenker at dem hadde vel fått servert mye løgn i fra barneverntjenesten.
Kort tid etter ble jeg innkalt til barneverntjenesten. Dem ble å gå for omsorgsovertakelse for begge guttene.
Jeg ville vite hva dem hadde som grunn. For dette er jo veldig alvorlig. Da fikk jeg som svar at dem hadde vært veldig bekymret i mange år.
Det ble sak i fylkesnemnda i juni 2012.
Og her ble den første meldingen lest opp i vitneboksen av kommuneadvokaten. Jeg hadde vært politianmeldt for å være slem imot de eldre da jeg jobba på et sykehjem. Og så kom melding nr 2. Jeg var regelrett henrettet med løgner.
Jeg vant fram og fikk 14 åringen min heim. Men 12 åringen fikk jeg ikke hjem.
Vi hadde familieråd og mange folk i familien er villig til å hjelpeminstegutt som nå er 14 år. I går var jeg hos barneverntjenesten og saksbehandler satt og brukte imot meg de samme gamle falske meldingene. Hun sier at det er så rart at det er bare andre som lyver: hva slags interesse skulle folk ha av å lyve på deg?. Saksbehandler sa også at dem skulle bestemme seg i løpet av juni om jeg får gutten tilbakeført. Jeg har engasjert advokat.
Og her er noe av det barnevernet mener om meg: Manglende problemforståelse og problemerkjennelse. Manglende forståelse for egen omsorgsevne, ikke handlet adekvat ut i fra barnets behov og utfordringer. Manglende innsikt i forhold til omsorgsbehov, benektelse, bagatellisering og eksternalisering..
Så nå er jeg i undersøkelsesfasen da tjenesten skal bestemme seg i juni om gutten min får flytte hjem. Hvis ikke så går dem for fosterhjem.
En gang i måneden får jeg ha gutten min hjemme. Dette er en fryktelig påkjenning. Ungene er hjertet i kroppen for meg.
Det barnevernet gjør er å bygge opp omsorgsovertakelser. Jeg skulle aldri ha tatt i mot dette frivillige hjelpetiltaket.
Dette var min historie.