Harald Otterstad forventer langt bedre rettssikkerhet i barnevernssaker, og venter at neste «opprør» vil gjelde praksisen med å sende svært syke narkomane i fengsel. Bilde fra Fredrikstad tingrett. Foto: Felix C. Ellingsrud
Av Harald Otterstad, advokat
Harald Otterstad om domstolenes holdning til barnevernssaker: – Hva lagmannsrett og Høyesterett angår, har det vært lettere å komme inn i himmelen enn å få saker inn der. Men nå venter advokaten bedre rettssikkerhet i forholdet mellom foreldre og barn.
I Aftenposten 23.11. då. fyrer kommentator Andreas Slettholm en bredside mot norsk forvaltning i kjølvannet av NAV-skandalen og domfellelsene av Norge i Strasbourg på barnevernsrettens område. Overskriften lyder: «Jeg har mistet troen på norsk forvaltning». I artikkelen anføres blant annet som støtte herfor: «Verken Stortinget, departementet, NAV eller påtalemyndigheten kan sies å være uten skyld for den grunnleggende feilbehandlingen norske borgere er utsatt for.»
Det er ikke feil det han skriver, men dessverre gir ikke dette et fullt ut rettferdig bilde når det gjelder ansvaret for bedrøvelighetene. Hva med hans eget «departement»: Pressen? Og hva med fylkesnemndene og domstolene? Jeg har jobbet som advokat i 30 år, og en vesentlig del av denne tiden har vært brukt til å føre saker for fylkesnemndene og domstolene – mao. er jeg en jurist med en ikke ubetydelige erfaring innenfor barnevernsområdet. NAV-saker har jeg derimot i liten grad befattet meg med, og har således begrenset kompetanse og kunnskap om regelverket på dette området.
De avgjørelser som nå har kommet fra Strasbourg varsler noe helt nytt på barnevernsrettens område.
Om tilstanden i norsk barnevern vil jeg ikke nøle med å si at i svært mange år har et mer eller mindre samlet advokatkorps, som bistår privat part, uttrykt sinne, fortvilelse og indignasjon over hårreisende avgjørelser i hele sakskjeden. Jeg har dessverre svært mange saker i min portefølje hvor fylkesnemnd, tingrett, lagmannsrett og Høyesterett har fraranet foreldre det kjæreste de har på grunnlag som i mange tilfeller har vært helt uforståelig – ikke bare for foreldrene og deres familier, men i høyeste grad også for oss som antatt profesjonelle aktører. Jeg har grått sammen med knuste foreldre som har fått et hjerteskjærende vedtak eller ditto dom i posten. Forbannet nemnder og domstolers totale fravær av menneskelighet.
Uttrykt fortvilelse blant kollegaer som opplever det samme. Forsøkt å trøste hverandre som står i det daglig. Prøvd å se hva gikk galt i nemnd eller domstol. Snakket med mange journalister om det uforståelige i mange av avgjørelsene. Men dessverre: Uten nevneverdig respons. Og det i saker som gjelder de mest inngripende vedtak som tenkes kan i menneskers liv: Å bli fratatt sitt eget barn. Og å oppleve at nemnd eller domstol helt opp til Høyesterett synes det er helt greit med samvær for eksempel én til to ganger pr. år a én time. Med tilsyn … Dessverre har jeg et utall av eksempler på dette. Hvordan er slike mennesker skrudd sammen?
Jeg – og majoriteten av mine kollegaer – har i år etter år levd med denne uretten uten å kunne gjøre særlig mye mer enn å bruke de vanlige kanaler: Først protestere mot barnevernets egne avgjørelser, dernest anke nemndvedtak til tingretten, så til lagmannsrett og til slutt til Høyesterett. Hva lagmannsrett og Høyesterett angår, har det for øvrig vært lettere å komme inn i himmelen enn å få saker inn der. Nei – ansvaret for de mange overgrep som utvilsomt har skjedd, tilligger i høyeste grad fylkesnemndene og hele domstolsapparatet – og ikke bare forvaltningen.
Men endelig ser det ut til at vi har kommet til et veiskille. De avgjørelser som nå har kommet fra Strasbourg varsler noe helt nytt på barnevernsrettens område. Jeg nekter å tro at den praksis som har fått vare så altfor lenge i kongeriket kan få fortsette. Slik sett er vi i disse dager vitne til en revolusjonerende endring av rettssikkerhetsmessig karakter på et av de viktigste områdene som jusen regulerer – nemlig forholdet mellom foreldre og barn.
Nå venter jeg bare på neste «opprør» – nemlig norske domstolers hårreisende praksis innenfor strafferetten hvor man tilsynelatende uten det minste besvær og motforestilling sender svært syke narkomane i fengsler. Huff! Jeg gremmes i dypet av min sjel, og avslutter med et sitat fra Lord Byron: «Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne – jo større pris setter jeg på bikkja mi».
Vi kan jo håpe. Men barnevernet og deres inhumane fascistiske forrakt for alt menneskelig er såpass dypt forankret i hele det norske statsapparatet at merkbare endringer i barnevernets overgrep mot familier nesten blir umulig.
Selv etter konstant trykk fra EMD vil fremdeles barnevernet måtte basere seg på «eksperters» synsing som en vitenskap. Noe annet verktøy har ikke denne etaten, slik at de unevnelige overgrep vi ser i dag bare vil fortsette også i fremtiden.