Jeg ber aldri mer om hjelp fra Barnevernet

Jeg ble gravid 21 år gammel. Jeg er generelt imot abort dersom det ikke ligger helsemessige grunner til dette eller at man er altfor ung. Derfor valgte jeg å beholde barnet. Jeg skulle bli alenemor, barnefaren hadde forlatt meg tidlig i svangerskapet. Jeg gikk til psykolog pga tidligere plager, og merket at plagene ble mye mindre da jeg ble gravid, depresjonene forsvant og jeg følte jeg hadde noe å leve for. Men jeg hadde det vanskelig økonomisk, og bodde hjemme hos mine foreldre. Jeg ba derfor om hjelp til et sted å bo. Privat mødrehjem kostet for mye så jeg fikk tilbud om offentlig mødrehjem dersom jeg inngikk samarbeid med barnevernet. Jeg var positiv til dette. Men i stede for å skrive at jeg frivillig ba om hjelp, sendte psykologen en bekymringsmelding til barnevernet, som kort fortalt handlet om at jeg kunne være farlig for mitt eget barn. Noe som selvfølgelig ikke er sant, da jeg aldri har slått noen i hele mitt liv, og er generelt veldig rolig. Jeg skrev under på “undersøkelse”, noe jeg trodde var for å kartlegge min situasjon og hva slags hjelp jeg trengte. Jeg fikk tilbud om å flytte inn på Aline spedbarnsenter før fødselen, noe som var frivillig. Jeg følte meg veldig ensom der og følte jeg heller ville bo hjemme med foreldrene enn å bo alene på dette hjemmet. Jeg ombestemte meg og fant ut at jeg ville takke nei til tilbudet. Men da fikk jeg beskjed om at dette ikke var frivillig lenger – barnet kunne bli tatt på akuttvedtak på sykehuset dersom jeg valgte å ikke ta imot tilbudet om “frivillig” plassering på mødrehjemmet. Jeg ble da tvangsplassert på Aline rett etter sykehuset. Der ble jeg systematisk trakassert, terrorisert, truet og kjeftet på. Dessuten fikk jeg hele tiden høre hvor dårlig mor jeg var, og hver eneste feil ble skrevet ned. Dessuten ble jeg anklaget for å ikke ha gitt henne mat, men sannheten er at jeg ble så brutt ned at jeg mistet melken, og dette oppdaget jeg underveis da min datter la mindre på seg enn hun gjorde på sykehuset. De fikk små ting til å virke katastrofale. Jeg fikk aldri høre noe positivt. Jeg ville holde ut de 2 månedene jeg skulle være der, for å komme levende ut med barnet i behold. Men slik ble det ikke. Tre uker etter innflytt var jeg så ødelagt psykisk at min funksjonsevne hadde blitt svekket. Jeg var konstant redd, nervøs og følte meg utrygg. Og da slo de til, og tok min da 4 uker gamle datter på dette bakgrunn. Så fulgte fire måneder med mareritt, nervøse sammenbrudd, gråt, og 1,5 timer lange samvær hver uke. Jeg inngikk et samarbeid med barnefar, og sammen med våre advokater ble vi enige om å overføre omsorgen på ham. Jeg tenkte da på barnets beste, i stede for mitt eget beste. Aline-personalet påstod nemlig at jeg prioriterte mine egne behov. Jeg mener at barnet har det bedre hos sin far enn i et fosterhjem, og jeg ville ikke prøve å få omsorgen selv, i frykt for at hun skulle komme i fosterhjem. Nå er jeg fylt 24 år, og erklært 100 % psykisk frisk, til tross for noen posttraumatiske symptomer. Jeg studerer IT på høgskole, jobber deltid i butikk, har ordnet økonomi, har samboer, og har god kontakt med min familie. Alt barnevernet mente jeg ikke hadde. Jeg er overbevist om at jeg er en like god mor som alle andre. Nå bruker jeg mine erfaringer til å hjelpe andre som er i samme situasjon, og jeg føler det har gitt meg mye styrke til å bearbeide det jeg ble utsatt for. Jeg legger min sjel i arbeidet for et mer rettferdig samfunn hvor man kan være trygg, uten frykt for å miste sine barn. Min datter har det bra og bor fortsatt hos sin far. Men jeg har slitt mye fysisk og psykisk som følge av det jeg ble utsatt for. Jeg hadde lagt på meg nærmere 14 kg, noe det har tatt meg lang tid å ta av igjen. Jeg sliter med mareritt, lydømfintlighet og gråter lett. Allikevel så fungerer jeg normalt. Jeg vil aldri mer be om hjelp fra det offentlige. Trenger jeg hjelp, spør jeg heller min familie og venner. Noen jeg virkelig kan stole på. Jeg har også funnet en indre styrke jeg ikke trodde at jeg hadde. Jeg er rustet til å møte utfordringer og vanskeligheter livet måtte by på, for de fleste av dem er langt fra like ille som det jeg allerede har opplevd. Det som ikke dreper deg, gjør deg bare sterkere sies det. Når jeg har gått gjennom noe sånt, føler jeg at ingenting kan drepe meg lenger.