De vet hvordan det er å telle som en «sak» i bunken av flere. De vet hvordan det er å føle seg annerledes, bære merkelappen «fosterbarn» og «barnevernsbarn».
De kaller seg BarnevernsProffer. Ungdommene deler sine historier og erfaringer med barnevernet for at barn og unge som har det vanskelig, skal møte mennesker som samarbeider med dem.
– Jeg følte meg som samfunnets ugress, sier Harald.
Har vært «saker»
BarnevernsProffene Harald, Marit, Alexander, Frigg og Linn Maren har erfaringer fra barnevernet som «brukere» av tjenestene «saksbehandlerne» i barnevernet har tilbudt dem.
Ungdommene vet alle hvordan det er å bli «plassert» i «fosterhjem».
De vet hvordan det er å telle som en «sak» i bunken av flere. De vet hvordan det er å føle seg annerledes, bære merkelappen «fosterbarn» og «barnevernsbarn».
– Ordene gjør noe med deg. De er stigmatiserende. Jeg følte meg som samfunnets ugress, sier Harald.
Alle BarnevernsProffene i Forandringsfabrikken benytter bare fornavnet sitt når de blir intervjuet.
Ulike strategier
Alexander er åpen om sin historie. Han forteller at han allerede i barnehagen var sint og utagerende. Da barnevernet ble involvert, strakk han seg langt for å skjule hva som egentlig foregikk hjemme.
– I stedet skapte jeg mye bråk rundt meg. Andre foreldre var lettet når jeg ikke dukket opp i barnebursdager, sier Alexander.
Han skjønte også at om han slo, eller ødela, fikk han oppmerksomheten rettet mot seg.
Linn Maren skadet seg selv – både psykisk og fysisk – da hun gikk i barne- og ungdomsskolen. Hun så at det ga oppmerksomhet og førte til at hun fikk se moren sin, slik hun ønsket.
Etterlyser følelser
En av ungdommene forteller at det setter spor å ha møtt profesjonelle «pokerfjes» fra voksne i hjelpeapparatet etter å ha fortalt om alvorlige hendelser.
Flere gir uttrykk for at når reaksjonene uteblir, tror du til slutt heller ikke selv det er så mye å gjøre et nummer ut av.
Isteden har en av ungdommene opplevd at bankpersonalet spontant reagerte da hun tilfeldig fikk vite at søsknene bodde et annet sted:
– Når bankmedarbeidere reagerer, lurer jeg på hvorfor barnevernsarbeidere ikke gjør det?
– Hvorfor gråter dere ikke med oss?
Ungdommene stiller spørsmålene og retter blikket mot de barnevernsansatte i møterommet.
Vil ikke belaste
Mari Jentoft har arbeidet i barnevernet i en årrekke. Hun vedgår at hun har grått på jobb, men at det hører til de absolutte unntakene.
– Jeg tror det handler om at vi som barnevernsansatte ikke ønsker å legge en stein til byrden, forklarer Jentoft.
Miljøarbeider i barneverntjenesten, Monica Hammervold, gir spontant uttrykk for at hun har grått mye på jobb.
– Jeg holder det oftest for meg selv. Det kan være i bilen – på vei til og fra jobb – eller på kveldene etter at jeg har kommet hjem. Når jeg hører hva ungdommene sier, må jeg kanskje vurdere mitt eget følelsesuttrykk, påpeker Hammervold.
Hun mener mye handler om profesjonalitet: Ungene skal møte profesjonelle mennesker som hjelper dem og tar dem på alvor.
– Jobben vi gjør skal jo dreie seg om barna – ikke om oss og våre følelser, tilføyer kollega Rigmor Hafell.
Mer kjærlighet
Tidligere jobbet Hafell som «saksbehandler» i barnevernstjenesten. Nå er hun «kontaktperson». Det er også slutt på «saker» i tjenesten. Nå handler alt isteden om «barn».
Barnevernleder Bente Nestvold forteller at tjenesten også har sluttet med «plasseringer». Nå «flytter» de barn om det er nødvendig. Tjenesten har utarbeidet en perm med tanker og verdier som blir brukt inn i det nasjonale prosjektet.
– I en hverdag hvor rammebetingelsene innebærer at vi følger opp dobbelt så mange barn som anbefalt, blir ikke alt slik det burde vært. At det er et nasjonalt prosjekt, gir meg håp, sier Hafell.
Alexander engasjerer seg for å få et barnevern med mer kjærlighet:
– Det ligger i ordet. Det handler om å være kjær og ærlig. Det er det som er å være en god profesjonell. Snakk til oss som du vil snakke til tanteungen din. Vi er barn og ungdommer som alle andre.
- Verdal er en av 15 barnevernstjenester som er med i et nasjonalt prosjekt som skal få barnevern rundt omkring i landet til å samarbeide bedre med barn og unge.
- Det treårige prosjektet ledes av Forandringsfabrikken. Stiftelsen arbeider for at barn og unge skal være med på å bestemme over hjelpen de skal motta – på samfunnsnivå og på individnivå.
- Blant samarbeidspartene er høgskoler, Bufetat og KS.
Nasjonalt prosjekt
Det siste året har Verdal som en av 15 barnevernstjenester vært med som «motorer» i det nasjonale prosjektet «Mitt liv». Fra sommeren av vil til sammen 100 barnevernstjenester være involvert.
– På sikt er målet å få barnevernstjenester over hele landet som samarbeider godt med barn og unge, forteller Marit Sanner.
Sanner var med og stiftet Forandringsfabrikken i 2004, hvor BarnevernsProffene er organisert.
Stiftelsens mål er at barn og unge skal være med på å bestemme over hjelpen de skal motta, på samfunnsnivå og på individnivå.
I det treårige barnevernsprosjektet «Mitt liv» samarbeider Forandringsfabrikken blant annet med høgskoler, fylkesmenn, Bufetat og kommunenes interesseorganisasjon KS.
Publisert: 03.10.2014 i Trønder-Avisa
Leave a Reply