– Jeg vil vise hvor vanskelig dette er. Ingen kan hjelpe oss, sier «Lene» (35).

Hun bor i en mindre by i Sør-Norge sammen med sønnen «Martin», som er 6 år gammel. I virkeligheten har de andre navn, men av hensyn til Martin selv, og faren hans, som ikke er dømt, er de anonymisert.

Så mange overgrep

Det finnes ingen sikre tall på hvor mange barn som blir utsatt for seksuelle overgrep i Norge. Mange mener at mellom fem og ti prosent av alle barn har opplevd overgrep, men tallene er svært usikre.

Martin er kanskje en av dem som aldri kommer med i statistikken.

En mann barnet kjenner

De fleste seksuelle overgrep begås av en mann barnet kjenner fra før og som det har stor tillit til.

Humørsvingninger

Lene var gift med Martins far fram til sønnen var 2 år. Etter skilsmissen beholdt hun hovedomsorgen, mens faren hadde samvær annenhver helg og én dag i uka. Lene likte ikke eksmannens humørsvingninger og oppfarende adferd. Det var delvis derfor hun ville skilles.

Men det var ikke verre enn at hun trodde de hadde kommet fram til en grei løsning.

Hun merket at Martin ofte var urolig før og etter samværet med faren, men hun antok at det var naturlig for et skilsmissebarn som måtte pendle mellom to hjem.

Ba kameraten kle av seg

Helt til en dag for to år siden.

Martin hadde besøk av en kamerat fra barnehagen. Småguttene lekte på Martin rom, og Lene kikket inn med jevne mellomrom for å sjekke at de hadde det bra.

Plutselig hørte hun at Martin ba kameraten om å kle av seg klærne. Lene stusset over dette, men valgte å ikke si noe med én gang.

Hun kastet et nytt blikk inn på barnerommet, og da så hun at kameraten ble bedt om å sette seg oppå Martins hode.

Voldsomme detaljer

Lene grep inn umiddelbart og avledet de to guttene.

– Jeg var helt skjelven, men klarte å bevare roen. Etter kameraten hadde gått hjem, satte jeg meg ned sammen med sønnen min og stilte ham noen forsiktige spørsmål. Han begynte å fortelle en historie med voldsomme detaljer. Deretter skrev jeg ned alt han hadde sagt, forteller Lene til Foreldre & Barn.

En sterk mistanke

Martin brukte aldri ordet «jeg». I stedet snakket han om hva «noen barn» må gjøre med «stor mann». Lene fikk ganske fort en sterk mistanke om hvem «stor mann» kunne være.

– Da vi ble skilt, og jeg måtte sende Martin alene til faren, tenkte jeg at jeg var glad han ikke var jente.

Hun spurte ikke Martin direkte om det var pappa som var «stor mann», men hun prøvde å fiske etter hvem det kunne være. Det ville ikke Martin fortelle. «Det kan jeg ikke si, for da dør du, mamma,» var svaret hun fikk.

Seksualisert nærhet

Seksualisert adferd kan være et signal om at noe har skjedd med barnet, men ikke nødvendigvis.

– Det kan hende barnet gjenspiller noe det har opplevd, eller at det viser en seksualisert nærhet og tillit til andre mennesker, enten det snakker om temaet eller spiller det ut fysisk, sier Trine Anstorp, psykologspesialist og leder for fagområdet vold og overgrep ved RVTS Øst.

Endring i adferd

Endring i adferd er generelt et varsel om at noe ikke er som det skal. Livlige og tillitsfulle barn kan bli innesluttede, mens rolige og innadvendte barn kan bli mer utagerende.

– Det minst typiske er at barnet forteller rett ut hva som har skjedd. Det henger sammen med at barn har ubetinget tillit til voksne. Om voksne gjør noe ubehagelig, vil barnet få en følelse av at det selv har gjort noe galt, sier Anstorp.

Tegnet overgrep

Et par dager etter episoden på barnerommet hadde Lene en ny samtale med sønnen. Hun spurte om han ville lage noen tegninger av «noen barn» og «stor mann».

Martin satte seg ned og tegnet små og store mennesker som gjorde ting barn normalt ikke skal ha kjennskap til.

For Lene var det ingen tvil om at han tegnet en overgrepssituasjon. Det samme tenkte en venninne som fikk se tegningen og lese notatene.

Da ringte Lene til Barnehuset for å be om hjelp. Hun fikk beskjed om å anmelde de mulige overgrepene med én gang.

All hjelp i ett hus

Barnehusene ble opprettet for å samle dommeravhør, medisinsk undersøkelse og psykisk helsehjelp under ett tak.

Når en sak er anmeldt, vil avhør av barn under 16 år bli utført under tilrettelagte forhold ved et av landets sju barnehus, i stedet for ved politistasjonen eller i tingretten.

– Selv om barn forteller at de har vært utsatt for overgrep, betyr ikke det nødvendigvis at det blir rettssak. Hvordan voksne oppfatter barns troverdighet, vil alltid være en utfordring, sier Astrid Johanne Pettersen, leder ved Barnehuset Oslo.

Holder ikke fristen

Etter et dommeravhør har Barnehuset en samtale med barnet og omsorgspersonene. De vurderer barnets psykiske helsetilstand, sikkerhet og nødvendigheten av akutte tiltak.

I den siste årsrapporten fra Barnehuset Oslo kommer det fram at det har vært vanskelig for politiet og tingretten å holde 14-dagersfristen fra en overgrepssak blir anmeldt til barnet blir avhørt.

Det gikk over én måned fra anmeldelsen ble levert til Martin ble innkalt til dommeravhør.

Sa ingenting i avhør

I avhøret sa han ingenting, og saken ble henlagt. Politiet mente det trolig hadde skjedd noe, men de manglet bevis.

Fram til da hadde Martin tatt initiativ til å snakke med moren om «stor mann» flere ganger i uka. Etter avhøret låste han seg.

– Han føler nok at han har skapt mye oppstyr. Jeg tror han gjerne skulle hatt det ugjort at han i det hele tatt fortalte om «stor mann», sier Lene.

Vanskelige avhør

Det er ikke uvanlig at barn ikke sier noe i avhør, bekrefter politioverbetjent Hanne Blomfeldt ved Oslo-politiets vold- og sedelighetsseksjon.

Når barn avhøres, er dette et rettslig avhør som sikres på video. Dommer, forsvarer, bistandsadvokat, politijurist og etterforsker følger avhøret på storskjerm fra et annet rom.

– Metoden dreier seg i korte trekk om at vi starter åpent, lytter til barnet, ber det fortelle mer og utdype, samt få fram tanker og følelser rundt det som har skjedd. Dersom barnet ikke kommer med noe av seg selv, konfronterer vi det med funn og utsagn, som regel etter å ha konferert med dommer, sier Blomfeldt.

Tar hensyn til barnets alder

Avhøret starter når barnet er trygt nok til å bli med avhører alene inn på avhørsrommet.

Det er viktig å ta hensyn til hva barn i ulike aldre er i stand til å redegjøre for. Ofte ønsker dommer og advokater svar på mer enn barnet evner å fortelle.

Beskytter foreldrene

Blomfeldt mener det er ekstra utfordrende når foreldrene er de mistenkte.

Siktede har krav på at forsvarer er til stede ved dommeravhør, og forsvarer skal ha dokumentinnsyn, samt snakke med klienten i forkant.

I tillegg er det ingen tvil om at barnet ofte beskytter foreldrene sine, til tross for at de utsetter det for overgrep. Plutselig har barner «glemt» veldig mye eller pynter på sannheten.

Tar for lang tid

Blomfeldt bekrefter også at det tar for lang tid fra anmeldelse til dommeravhør. Det tar gjerne flere uker, av og til måneder.

– Det kan skyldes at tidspunktet skal passe for mange aktører, at sakene krever etterforskning i forkant, og at det har vært en massiv økning i antall dommeravhør de siste årene. Det er ikke alltid nok avhørere til å gjennomføre så raskt som vi vil.

Trenger flere bevis

Det kan hende saken ville blitt henlagt også om Martin hadde fortalt noe i dommeravhøret.

– Vår erfaring er at man trenger et såkalt støttebevis for at det skal bli domfellelse. Enten ved at forklaringen, eller deler av den, kan bekreftes av andre, at det blir gjort noen medisinske funn, eller at adferden i barnehagen eller på skolen kan tyde på at noe har skjedd, sier politioverbetjent Blomfeldt.

Grunnløse saker

Uansett er det ikke til å unngå at saker blir henlagt fordi den straffbare hendelsen ikke kan bevises.

– Av og til ser man også at noen saker er grunnløse, at det egentlig er en barnefordelingssak, sier Blomfeldt.

Barnevernet anmeldte

Også barnevernet hadde en samtale med Martin. Han nikket og ristet på hodet, men ville ikke si noe konkret.

Martins far ble anmeldt på nytt, denne gangen av barnevernet, som krevde at Lene holdt sønnen tilbake fra samværet med faren. Hvis ikke ville de vurdere omsorgsevnen hennes.

Samvær med tilsyn

Men politiet henla saken på nytt, og da var det ikke annet å gjøre enn å la Martin få møte faren sin igjen. Lene krevde da at alt samvær skulle skje under tilsyn av en ekstra person. Noen ganger måtte den personen være henne selv.

Det viktigste for Lene nå, er at Martin får profesjonell hjelp, noe som har vist seg å være vanskelig.

Ville ikke overprøve politiet

Barnevernet ville ikke overprøve politiet, og dermed var det ikke mer hjelp å få fra den kanten.

Studier blant annet fra Norsk insitutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova), bekrefter at antallet overgreps- og voldssaker som barnevernet engasjerer seg i, er lavt i forhold til hvor mange barn som trolig blir utsatt for overgrep eller vold i familien.

Frivillige hjelpetiltak

Men egentlig er det ingenting som hindrer barnevernet i å fortsette å følge opp et barn, selv om en sak blir henlagt eller den anmeldte frifinnes.

– Vi har frivillige hjelpetiltak om barn og mor trenger støtte. Barnet kan for eksempel få snakke med psykolog. Om mistanken er stor kan vi kan sette inn sikringstiltak, der mor og nettverket ellers beskytter barnet i en periode, sier Dagny Nerbø, leder ved barne- og familietjenesten ved Lerkendal i Trondheim.

Om han ikke får hjelp, slik at denne adferden blir stoppet, frykter jeg at sønnen min selv kan bli en overgriper. Mange av dem som dukker opp i systemet som tenåringer på grunn av adferden sin, har kanskje opplevd det samme som Martin.

Avslag fra psykiatrien

Det er ikke alltid det fungerer slik. Siden Martin ikke snakker åpent om overgrep, har han foreløpig ikke fått psykologisk hjelp. Det har kommet to avslag fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Bjørn Hegde, seksjonssjef ved BUP Lillestrøm i Akershus, bekrefter at slike saker er vanskelige.

– BUP er en behandlingsinstitusjon, ikke en fagkyndig institusjon. Tilbudet skal brukes til å behandle, ikke avdekke overgrep. Hvis vi skal ta inn en sak på et kanskje-grunnlag, havner vi i nettopp denne rollen. Vi ønsker, for barnets skyld, ikke å være en part i en pågående foreldrekonflikt, sier Hegde.

Frykter at sønnen blir en overgriper

Lene vet at Martin kunne hatt krav på hjelp om han hadde hatt større adferdsproblemer som følge av overgrepene, men foreløpig fungerer han for godt. Ingen har funnet grunn til å sende bekymringsmelding, noe Lene synes er fortvilende.

– Han oppfattes som intelligent og faglig flink. Samtidig vet jeg at han er engstelig og sliter litt sosialt. Han mangler en del sperrer. Han kan finne på å kle av seg alle klærne når andre er til stede, og jeg må passe på når han har kamerater på besøk, så han ikke tvinger dem til seksuell lek, sier Lene.

– Om han ikke får hjelp, slik at denne adferden blir stoppet, frykter jeg at sønnen min selv kan bli en overgriper. Mange av dem som dukker opp i systemet som tenåringer på grunn av adferden sin, har kanskje opplevd det samme som Martin.

Selv om de færreste som har opplevd seksuelle overgrep blir overgripere selv, er det noen som blir det.

Mindreverdighetsfølelse

– De har lært seg en måte å ta kontroll over andre mennesker og egne følelser på, og kjenner seg sterkere når de skader andre. Ofte har de selv en mindreverdighetsfølelse, og da er det lettere å gå inn i en relasjon med yngre og svakere mennesker. De kan ha behov for kontroll over nærhet og kjærlighet, men ønsker ikke nødvendigvis å gjøre barna vondt, sier psykolog Anstorp.

Hun understreker at det er veldig viktig at disse menneskene kommer til behandling før det går så langt.

Overgrep går i arv

– Denne typen erfaringer går i arv i generasjoner. Vi må snu muligheten for at overgrepsutsatte fører erfaringene videre. Det er ikke alle som får store traumer av overgrep.

– Det som er avgjørende for skadeomfanget, er muligheten barna har til å formidle det de har opplevd, slik at de kan få hjelp og støtte. Da vil påkjenningene kunne bearbeides, og barnet kan leve videre med at «det var noe vondt som skjedde, men det er over nå», sier Anstorp.

For lite kunnskap

Hun mener det er få som har god nok kunnskap om dette.

– Som terapeut er jeg ikke detektiv på selve historien, men jeg må ha kunnskap om hvordan jeg kan få klienten ut av unngåelsen, slik at hun eller han får en mulighet til å formidle hva som har skjedd. Dette er spesielt viktig i arbeid med barn, hvor overgrep fremdeles kan pågå mens de profesjonelle er opptatt av at «han vil jo ikke snakke», uten at de har kunnskapen som må til for å få barnet i tale.

Arven etter Bjugn

Generelt kommer det få bekymringsmeldinger fra barnehager og skoler.

– Det kommer tilnærmet ingen fra barnehagene, selv om de ansatte der bør være godt rustet til å skille vanlig seksuell lek fra grenseoverskridende lek, sier Kathrine Aamodt, faglig ansvarlig ved Senter mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland.

– Arven etter Bjugn er ingen god arv. Uansett hva som skjedde eller ikke skjedde, har saken ført til at både foreldre og ansatte i barnehager og skoler er redde for å sette i gang apparatet.

Barnegrupper

Det finnes støttesentre mot incest flere steder i landet. Disse tilbyr veiledning og støtte til dem som har opplevd seksuelle overgrep.

Senteret i Hordaland har egne barnegrupper. Barna får møte jevnaldrende med lignende erfaringer, og de kan får bearbeidet erfaringene gjennom samtaler, lek, tegning og musikk.

Tror at mamma kan dø

Martin bor langt unna nærmeste incestsenter. Derfor er det nå bare mamma som kan hjelpe. Hun har fortalt ham at det finnes gode og vonde hemmeligheter, og at det er lov å fortelle de vonde videre.

– Da svarer han at jeg kommer til å dø om han forteller hemmeligheten. Om jeg spør han hvorfor jeg kommer til å dø, sier han at «stor mann har tryllet det sånn …», sier Lene.

– Uansett blir det feil at jeg skal være terapeut. Jeg er mamma og vil aldri kunne være objektiv.

Martins far har satt spørsmålstegn ved Lenes omsorgsevne, både fordi han ikke får treffe sønnen uten tilsyn, og fordi han beskyldes for overgrep ingen kan bevise. Foreløpig har han ikke nådd fram.

Samtlige fagpersoner som er intervjuet i denne artikkelen, uttaler seg på generelt grunnlag. De kjenner ikke Martins historie.