Det hele startet med at vi ble rammet av en ulykke, slik at familien for en periode fikk det vanskelig. (La meg innskyte at det ikke var problemfritt før ulykken, heller.) Dog var det ikke verre enn at jeg mente vi skulle komme over bøygen. Imidlertid var det noen som sendte bekymringmelding til barnevernet. Det førte til at barnevernet åpnet sak, og jeg måtte motta familieveiledning av et privat selskap som heter Familia AS.
Dette tiltaket fungerte ikke så bra – sett fra min synsvinkel. For det første var ikke familieveilederne spesielt dyktige. For det andre viste de ingen varm og ekte interesse for å hjelpe oss, det virket mer som om familien var et middel til å ivareta deres egne karrièrer. For det tredje ble de mer nærgående hva familiens mest private sfære angikk, og holdt ikke en tilbørlig, respektfull avstand. Imidlertid hadde vi et vennlig forhold til hverandre hele tiden, det må sies.
Etter ca. 1/2 års familieveiledning ble jeg innkalt til evalueringsmøte i barnevernet. Dette møtet ble en stor overraskelse for meg. Her deltok også Familia AS, representert ved daglig leder Ingelin Bjerknes og familieveilederne selv. Dette møtet opplevde jeg traumatisk. Innledningsvis ville ikke Ingelin Bjerknes hilse på meg. Hun ville i løpet av møtet ikke en gang se på meg. Hun kritiserte meg hardt, og konkluderte med at barna ikke burde bli boende hos meg.
Etter dette møtet var jeg helt lammet og ute av balanse. Ja, jeg hadde en overveldende angst, det opplev des nærmest som en dødsangst. For det å miste barna er verre enn å dø. Samtidig var jeg full av skam etter kritikken. Det føltes som om jeg var fordømt ut i det ytterste mørke, vekk fra barna, at sånne som meg ikke hadde rett til å ha barn, at jeg burde være glad til om jeg fikk beholde livet selv.
I løpet av noen uker fikk jeg summet meg. Gradvis fikk jeg tilbake evnen til å vurdere saken nøkternt. Det satte meg i stand til å gå mer metodisk inn i hele barnevernssaken, deriblant kritikken fra Familia AS. Jeg etterspurte belegg for påstander, tok tak i uklarheter (sola får ofte troll til å sprekke), fikk frem fakta, og satte ting inn i rette proporsjoner og sammenhenger.
Jeg innrømmet at vår familie hadde problemer – for all del! Men disse problemene kunne avhjelpes, mente jeg. Vår svakhet var av forbigående art. Barna hadde det tross alt godt, midt oppe i det hele- Det var iallfall mitt standpunkt.
Så ærlig jeg enn prøver å være kan jeg ikke, tross våre problemer, forstå hvorfor Familia AS ville ta barna mine. Sett tilbake på det virker det som om de kastet seg over oss nettopp fordi de anså oss for å være et overkommelig bytte, slik hyener ser seg ut sine bytter etter svakhet. Jeg skjønner ikke annet enn at det må ha ligget vikarierende motiver bak, kanskje en ærgjerrighet på vegne av Familia AS, f.eks. et ønske om å fremstå som en bedrift som kompromissløst tenker på barna, og som således kan motta mange oppdrag fra barnevernet rundt omkring i kommunene.
Familia og familieveilederen fortalte oss aldri underveis i tiltaket at de som enden på det hele kunne tenkes å ville ta barna fra oss. Familia sa de ville hjelpe oss, men det de gjorde var å dolke oss i ryggen. Det er så rart det hele, for alle jeg ellers snakket med sa de hadde inntrykk av at barna hadde det bra og at familien vår var en god familie for barna å være i. Det sa barnehagen og det sa skolen. Så jeg forstår rett og slett ikke.
Men igjen: Jeg nekter ikke for at vi hadde problemer, uten at jeg vil komme inn på hva disse problemene bestod i. Og problemer har vi fortsatt, det er ikke det.
Vel, jeg har imidlertid fortsatt barna, og Familia AS har ikke lykkes i å ta barna fra meg. De har nok fått seg en lærepenge når det gjelder kvalitetssikring av påstander som kastes frem om en familie.
Jeg må dessverre også si at jeg synes barnevernet brukte unødvendig lang tid på å få parkert spørsmålet om omsorgsovertakelse. Mitt inntrykk er at kollegial lojalitet fikk forrang fremfor familiens (og barnas) beste, så de nølte i det lengste med å gå imot Familia AS.
Paradoksalt nok var det jeg som måtte ta barnevernet i hånden og guide dem skritt for skritt gjennom jungelen av uklarheter, halvkvedede viser, halvsannheter, forutinntatt heter, og forplikte dem på å ta tak i en ende og begynne å nøste opp, meter for meter.
Så er da luften gått ut av ballongen, heldigvis. Det hele var et luftslott der noen satt på en luft-trone og var luft-kloke og barnas-beste-kloke. Nå er de ikke like bråkjekke.
Men skrekk og gru! Hadde jeg vært litt mindre ressurssterk – ville barna…
oj, oj.
En hører så ofte at barnevernet først og fremst er til for å hjelpe, og at det ikke er en instans man behøver å være redd for. Det sies at alle stener blir snudd og alle tiltak blir prøvd før man går til det skritt å ta barna fra foreldrene. Ut fra den erfaring jeg har fått, imidlertid, vil jeg spørre om ikke dette er en myte snarere enn virkeligheten.
Leave a Reply