Treningsfamile var den andre plassen jeg ble kastet til av barnevernet. I en treningsfamile ville jeg tro at jeg skulle leve normalt sammen med den familien, og at den burde vert bedre enn den jeg ble fjernet fra.
Det var det ikke for meg. Jeg ble hentet fra en akuttinstutisjon, der kunne jeg ikke være mer en 3 mnd hvis jeg ikke husker helt feil. Uansett jeg følte meg aldri som en del av den familien. De var en familie, jeg var bare i veien.
De bodde litt ute på landet, men fortsatt bodde jeg i byen med kjæresten min og alle andre som bedtydde noe for meg. Jeg hadde det ikke bra. Jeg så hvor annerledes jeg var iforhold til de to barna de hadde fra før. Jeg snakket ikke mye med dem, ikke de med meg heller. Jeg fikk ikke lov til å være med kjæresten min, det hadde jeg fått total forbud mot.
Jeg var 15 år gammel, akkurat som om jeg brydde meg om noe av det jeg fikk beskjed om. Det var ingen som brydde seg om det jeg sa eller ville. Jeg husker svært lite fra dette oppholdet. Det er overhodet ikke en av de verste stedene jeg bodde, det var faktisk en av de bedre. De tok ikke telefonen min, jeg hadde ett fint rom, jeg ble kjørt til bussen så jeg kunne dra på skolen.
Jeg husker bare at jeg ikke følte noe tilhørighet. Jeg var 15 år og dyttet inn i en familie som allerede hadde fullt opp med ting de selv drev med og de barna de hadde fra før som var de sine hadde ting de gjorde. Jeg hadde ikke noe.
Jeg stakk ofte av derifra, jeg kom ikke hjem etter skolen. Jeg husker bare at jeg fikk meldinger om at hvis jeg ikke kom tilbake så ringte de til politiet. Jeg viste godt at det tok 24 timer før de faktisk begynte å lete. 24 timer var nok for meg.
Selvom de menneskene jeg bodde med ikke var kjempe ille, så var hele situasjonen helt rar. Jeg følte meg så påtvungen. Jeg ville ikke være der. Jeg kunne ønske idag at det hadde fugert for meg å bo der. Så hadde jeg kansje unngått alle disse instutisjonene.
Ehh, men det fungerte ikke for meg! Det fungerte så dårlig at jeg tok overdose engang, fordi de skulle ha med meg på hyttetur, de hadde hytte på fjellet en plass. Jeg prøvde å rope jeg trives ikke, jeg vil ikke dra på hyttetur. De pakket inn i bilen, jeg låste meg inn på badet, jeg hadde mange esker med forskjellige piller. Jeg husker ikke hvor mange jeg tok, 300 kansje. Jeg gikk og la meg i sengen. Så kom moren i familien inn, og bokstavligtalt DRO meg ned trappa og kastet meg inn i bilen. Så husker jeg ikke noe mer, før jeg våknet opp på ett sykehus. Der var jeg helt alene. Jeg våknet av at jeg spydde, det kjentes ut som om jeg skulle dø. Hvor ble det av familien? Jo de dro virdre på hyttetur. Jeg var vel alene på ett sykehus i en by jeg ikke hadde noen jeg kjente i. De hadde bare kastet meg av på vegen til hytta. Så kom de og hentet meg når jeg var frisk nok til å dra fra sykehuset. Jeg var super redusert. Jeg var helt tom. De tok mobilen min fra meg da. Vi skulle jo bare være på en hytte langt oppe i skogen. Jeg hadde akkurat tatt overdose. Jeg kan ikke huske om jeg fikk ringe mamma og pappa eller ikke, men jeg tror det var på denne turen jeg fikk beskjed om at det fikk jeg ikke lov til på leeeeenge. Husker bare det ble sagt engang på den hytta.
Det endte ihvretfall med at familien ikke ville ha meg der mer. Så magefølelsen min hadde rett. Jeg passet ikke inn. Jeg var bare i veien. Jeg forsto det når de dropper meg av på ett sykehus og drar igjen. Det hadde de ikke gjort med sine egne barn. Barnevernet sto uten tiltak, og det var ikke noe mer de kunne hjelpe meg med. Jeg fikk gjøre som jeg ville i noen mnd. Jeg fikk bo der jeg ville, snakke med hvem jeg ville. Helt til de kom med ett nytt tilbud. Det kan jeg fortelle om en annen gang.
Er ikke noe poeng jeg skulle frem til, jeg ville bare dele hvordan MIN opplevelse var i en treningsfamilie.
PEACE!
Leave a Reply