Jeg var 2 år da jeg ble satt under statlig “omsorg” Begrunnelsen har jeg fått vite nå, mine foreldre kranglet og noen hadde sendt en bekymrigsmelding til barnevernet.
I dag har jeg ikke kontakt med mor og far, det skyldes at jeg i 16 år bare kunne brevveksle med dem. Det er veldig sårt for meg, jeg husker godt den dagen jeg ble 18 år og banket på min mors dør.
Hun kjente meg ikke igjen med en gang, det gjorde ikke jeg heller. Husker veldig godt at min mor falt sammen i gråt og etter en stund begynte å si sannheten. Nok om det akkurat det samme skjedde da jeg oppsøkte min far, han var sønderknust og sa det samme som min mor.
Jeg ble sjokkert over hva han sa til meg. Det burde ikke være mulig å ta meg pga en krangel, men det er sannheten. Jeg kommer tilbake til mor og far litt senere.
Som sagt var jeg 2 år da jeg havnet på min første bv-instutisjon, jeg hadde da ikke begrep om hva som skjedde.
Årene gikk, jeg var 11 da jeg ble flyttet til en annen instutisjon, jeg forsto mer, men ikke hvorfor jeg ikke fikk besøk av mor og far.
Vi var ca 15 stk der og alle på min alder da, 11 år, jeg kan huske gråt, bønn om hjelp osv men vi fikk beskjed om at nå skulle det være stille.
Under dette oppholdet fikk jeg min første anelse om at vi jenter var bedre enn guttene. Jeg ble stolt helt til jeg fant ut hvorfor. Jeg kommer ikke til å legge noe imellom nå, men fitta mi var mer verdt enn meg.
Jeg ble syk og havnet på min tredje instutisjon 14 år gammel. Da begynte hælvetet.
Fitte var tingen til de ansatte og de visste hvordan ei fitte skulle utnyttes jeg kan love dere alle at vi lå i frykt hver kveld.
Dette skjedde regelmessig, det minste brudd på ordensreglene betydde et knull. Jeg vet ikke hvordan vi klarte dette, men i dag kan jeg si med hånden på hjertet at jeg kan telle de jeg vokste opp med på en hånd.
I dag har jeg ikke kontakt med mor eller far, de kjenner meg ikke. Ikke deres feil, de prøvde og prøvde har de sagt uten at jeg kan dokumentere det.
I 1989 ble jeg myndig og valgte å gå på folkehøyskole, det var en fryd for meg. Der traff jeg også en som skulle være med på å hjelpe meg ut av traumene, Han har nokså samme erfaring som meg med tanke på instutisjoner .
Det jeg ser i dag er at jeg har mistet all kontakt med slekten min og at den ballasten jeg fikk fra det offentlige ikke har hjulpet et grann.
Det er veldig trist nå å tenke på de fine jentene og guttene jeg møtte på livets vei, jeg skjønner dere veldig godt når dere valgte denne utveien, å jeg har vært inne på tanken selv mange ganger
Hilsen meg.
Jeg syns det er en tragedie. Skal dette gå an godt inn i år 2000? Er vi ikke kommet lenger ? Alle må da forstå at barn har det best hos sine foreldre. Det må være fare og unntak dersom barn tas ut av hjemmet. Har lest så mange historier nå at jeg blir fullstendig lamslått. Kan virkelig noen mennesker ha rett til å ødelegge andres liv? Så mye penger som brukes på fosterforeldre kunne vært brukt til hjelp i hjemmet der det evt trengtes. Tror da barnevernet kunne spart mye penger, og mange mennesker kunne hatt det mye bedre… Det er nå ikke for ingen ting barnevernsbarn skriver disse historiene. Det er veldig lett å komme med ei bekymringsmelding, det kan også være hevnlystne mennesker og det skulle ikke vært mulig…. Terskelen er visst veldig lav. Det må være lavtstående mennesker som holder på på denne måten. Har ikke ord…
Helt utrolig. Noen norske familier lider mer enn familiene på Gasa på grunn av barnevernet i Norge.
Det verste, etter alt vi har måtte tåle, er at vi skal stå til ansvar for den omsorgssvikten vi ble utsatt for da vi var barn. Jeg kunne ikke noe for det den gangen og kan iallefall ikke svare for det i dag. Føler meg mobbet fremdeles – og forfulgt – og at de prøver å gjøre meg verdiløs som menneske – og at jeg pga omsorgsvikt er en dårlig person som ikke kan gi mine barn omsorg. Men da lurer jeg på hvem som er ansvarlig for at mine 6 barn har utviklet seg som de har gjort, blitt kjekke oppegående mennesker med egen bolig trygg økonomi osv. Jeg var alenemor i alle år for fedrene var alkoholisert. Så da er det vel shybert som har oppdratt mine barn da? Og jeg synes det er fryktelig å få ikke diagnostiserte diagnoser slengt i hytt og vær. Hva feiler det disse menneskene som skal representere godhet og trygghet i samfunnet? Etter hva jeg forstår er dette en krenkelse av oss som mennesker og en krenkelse av våre privatliv, og at de kan skrive en masse løgner som ikke har rot i virkeligheten. Det jeg vet, av en dårlig oppvekst uten mor og far, er at vi er ikke overfladiske – vi vet hva behov er de fleste av oss vet det og blir gode foreldre og vi er vel mer tilstede, oppmerksomme, konsekvente osv. Jeg skammer meg ikke på vegne av alle de som svek i min barndom. Jeg unnskylder meg slett ikke. Det ansvaret får de ta de som skulle hatt det den gangen. Vi har tross alt kommet oss videre de fleste av oss. Men det høres ut som om vi ikke hadde livets rett pga en fortid vi ikke valgte selv. Så til dere i barnevernet: slutt å heng etter oss – dere vet nemlig ikke alt – dere mangler faktisk den kompetansen vi ofre sitter på. Hadde dere hatt en promille av den hadde dere og kanskje gjort en bedre jobb enn dere faktisk gjør i dag. For å si det kort; dere strør bare salt i sårene, og det er ikke nestekjærlighet, men fandenskap og uvitenhet satt i system. Måtte bare lette på trykket……
Hadde jeg bare funnet et svar på den holdningen de utøver, så hadde mye vært vunnet. Jeg hadde en venninne for en gods stund siden med utdannelse som barnevernspedagog men som ville være hjemme til barna begynte på skolen. Hun er ett fantastisk menneske som ville jobbe for at ingen barn ble fjernet fra sin familie men hun ble så mobbet på jobben fordi hun ikke fulgte ideologien de andre hadde så det endte med at hun følte seg tvunget til å jobbe et annet sted. Da jeg bodde i Moss stod jeg en gang i uken på ett varemagasin og delte ut løpesedler mot barnevernet og jeg møtte flere pedagoger som rett og slett byttet jobb fordi de følte at dette var for grusomt å være vitne til. Så dessverre blir de verste igjen – de som vil klatre på andres tragedier og ikke bryr seg om hvenm de tråkker på.