Karakterdrap og justismord i norske barnevernsaker

av Kathrine Haugen

Professor dr. philos. Arild Linneberg er en av få akademikere i Norge som jobber med justismord – om falske fortellinger i retten.

Jeg gjengir her utdrag fra et intervju han ga i Brønnøysund sommeren 2014.

Det professor Linneberg sier i dette intervjuet er kjernen i dokumentarfilmen «Norsk Standard». De familiene som er med i filmen får sine saker prøvd mot det man anser som tegn på justismord.

I så måte er dokumentarfilmen en slags rettsak hvor den norske stats metodebruk blir gjenstand for undersøkelser, og rettens behandling av barnevernssakene blir satt på tiltalebenken og bedømt ut fra gitte kriterier som professor Linneberg, og andre forskere på området anser som viktige for å identifisere feil i avgjørelser tatt i retten – altså hva det er som kjennetegner et justismord.

Den kunnskapen professor Linneberg deler her er ikke ekslusivt rettet mot barnevernssaker – det han formidler er anvendbart på alle typer konstruksjon av fortelling i retten. Det som er viktig er at professor Linneberg åpner opp for en måte å tenke om rett og retorikk som tydeliggjør viktige strukturer, og gjør det enklere å forstå hvordan noen kan bli dømt på feil grunnlag. Altså hva det er som går galt når retten begår et justismord.

Som jeg sa et annet sted så er det ikke vanlig å tenke på domstolen som en type fabrikk som produserer fortellinger – dette var i alle fall for meg en ny måte å tenke på om domstolen og hva det er som faktisk skjer når en dommer skal skrive en domstekst. Jeg hadde en forestilling om at når retten kom med en dom eller kjennelse så var dette en objektiv sannhet. Ikke et diktet eventyr eller en novelle.

Nyere språkfilosofi anser all tekst som konstruksjon hvor alle tekster har en skriver – det er én eller i noen tilfeller flere skrivere – som velger ordene som skal stå på papiret og som forsøker å fastlåse et ords betydning. At en domstekst er en egen form for konstruksjon som i enkelte tilfeller ikke har så mye med virkeligheten å gjøre, det er for meg en radikal tanke. Men noe faller på plass når man inntar denne posisjonen – det er mennesker som dømmer andre mennesker – og det er egentlig selvfølgelig at dommere, i likhet med oss vanlige mennesker også lar seg styre av følelser og fordommer – og at de har brist i sin kunnskap om språk og konstruksjon av fortellinger.

Når jeg skal konstruere denne filmen – hvor filmen er en helhet som er bygd opp av elementer, ord, tegn, bilder, lyd, musikk – så er jeg en skriver. Jeg kan velge å gjemme min stemme i selve filmen – og det kan hende jeg gjør – eller jeg kan velge å være synlig ved for eksempel å bruke en voice-over som guider publikum inn i et univers som jeg har skapt. Om jeg velger det ene eller det andre så vil dette ha noe å si for hvordan innholdet i filmen blir oppfattet av publikum. Slik er det også når dommere skriver en dom. Hvem som velger ut tegnene som skal utgjøre en helhet og også hvorfor man velger noen tegn fremfor andre – det er viktig å ha bevissthet om.

Med professor Arild Linnebergs uttalelser og intervjuer så er det jeg som filmskaper som velger ut de utsagnene og bildene jeg mener underbygger filmens premiss på best mulig måte. Skulle Linneberg selv laget filmen er det tenkelig at han ville valgt andre tegn enn meg. Denne filmen er derfor ikke en sannhet, men den er min sannhet ut fra hvordan jeg tolker virkeligheten.

Jeg vil etterhvert legge ut filmklipp av intervjuet, men nå nøyer jeg meg med å gjengi deler av intervjuet som skrevet tekst og med bilder tatt fra filmen.

Betydninger av fortellinger i retten

«Det vi har jobbet mest med er betydninger av fortellinger i retten. Hvis du skal felle en dom, og det er det som gjøres i retten, så må du fortelle en fortelling. Og det faktisk enten du forteller en fortelling eller ikke, så ligger det en fortelling til grunn for hver dom. Og den fortellingen baserer seg på de enkle spørsmålene: Hvem gjorde hva, når, hvor, hvordan og hvorfor.

 

 

«Og det er de gamle spørsmålene i det vi kaller for retorikken – talekunsten. Og hvis du svarer på de sprøsmålene, så får du en fortelling. Og den fortellingen er grunnlaget for enhver dom.

Det vi har jobbet med er justismord.

Hvis det besvares feil på noen av de spørsmålene, så blir fortellingen feil, eller falsk. Og en feil fortelling kan altså føre til justismord.

Feilene kan jo ligge i alle de svarene. Hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Vi har kommet til at en hovedårsak til justismord ligger i det som vi kaller konstruksjonen av fortellinger i retten.

Konstruksjon er nøytralt ment. Det er hvordan fortellingen er oppbygd, med hvilke aktører. Og da er vi også inne i tolkningsproblematikken. Hvordan blir for eksempel hvem og hva tolket. Og hvor og når faktisk også. Til grunn for enhver fortelling igjen, så ligger det fortolkninger. Og i retten, som i livet ellers, så ligger det mange fordommer til grunn for fortolkningene. Vi tror at ting er sånn og sånn, vi tror at personene er sånn og sånn og at saksforholdene forholder seg på den og den måten, og da tar vi ofte feil fordi vi har forutinntatte meninger både om folk og fe.

Fordommene er det som i grunnen ligger i bunn av falske fortellinger som igjen kan føre til helt feilaktige beslutninger i retten.

Vi snakker om justismord, men vi kan like gjerne kalle det for rettsfeil. Hvis vi har alvorlige rettsfeil da kan vi kalle det et justismord. Rettsfeil er sekkebetegnelsen og det kan jo være alt fra at du ikke får den trygden som du har krav på, at det begås en feil i byråkratiet, til at du blir dømt for et mord. Begge deler er alvorlige rettsfeil og i den forstand justismord».

 

Professor Arild Linneberg – London 2015.

«Justismord er egentlig et godt norsk ord. Det stammer fra Tyskland – Justizmord – fra 1700-tallet, men i engelskspråklige land er det vanlig å snakke om «miscarriage of justice», altså justis-abort, men det synes ikke vi er riktig – det er ikke noe godt uttrykk – for da er det noe riktig som er på vei, men som går feil, men justismord det kan du si er et mord på selve retten også, og på rettsprinsippene, og det kan begynne lenge før unnfangelsen fordi det er innebygd i systemet.

Dette er ikke noe som vi har funnet på – det er for eksempel en kjent og god dansk høyesterettsadvokat og professor – Ole Krarup som skriver at justismord viser oss grunntrekk med rettsvesenet som sådan. For når vi analyserer disse feilene så ser vi også på hvilken måte rettsvesenet fungerer også når det liksom «fungerer» normalt».

 

Det jeg oppdaget da jeg ble involvert i barnevernssaker var påfallende mange feil i svarene som ble gitt da retten skulle besvare spørsmålene: Hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Det var faktiske feil som navn på foreldre og barn, feil fødselsdato, feil i forhold til hvor familien hadde bodd, hva foreldrene jobbet med, hvilken barnehage barna hadde gått i, når barna ble tatt i akuttvedtak, hvor de ble flyttet, hvor lenge de hadde vært internert i beredskapshjem etc. I noen av sakspapirene som kommunen leverte til retten var det begått feil i kopieringen og utdrag fra andre saker dukket plutselig opp i sakens dokumenter.

Dette overrasket meg fordi jeg hadde trodd at man ville gjøre seg flid med å sørge for at alle opplysninger var korrekte. Barnevernssaker er svært alvorlige, og feil opplysninger – som igjen kan føre til en feil avgjørelse – har enorme konsekvenser for barna og deres familier.

Når barnevernet og kommunen ikke sørger for at de opplysningene som er grunnlaget for saken er riktige – så er dette å anse som løgn og dokumentfalsk. Og det man skulle tro var at slike feil ville skape reaksjoner i domstolen. At dommeren ville be kommunen rette opp de faktiske feilene, men her ble jeg igjen svært overrasket. At dokumentene dommerne baserer sin avgjørelse på beviselig inneholder feilaktige opplysninger – det anses ikke som viktig. Det er ikke et problem for norske dommere.

Men det er et stort problem for de menneskene som mot sin vilje er underlagt undersøkelser og som under tvang står i et rituale med livsendrende konsekvenser. For meg var det skremmende å oppleve at nivået i domstolen er så lavt. For foreldrene og barna er det mer enn skremmende – det kan kanskje ikke forklares hvordan det oppleves å skulle komme inn i retten i den tro at her vil man bli hørt og her vil de feilene som er gjort av barnevernet og i byråkratiet bli rettet opp – bare for å oppleve at domstolen ikke anser faktiske feil av betydning. Troverdigheten til domstolen blir selvfølgelig svekket av at det tillates grove faktiske feil i grunnlaget for forhandlingene, og for foreldrene som må sitte og høre på disse faktiske feilene, så blir rettsaken til et skuespill som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Da Arild Linneberg for første gang snakket om etos – om hvordan folks karakter blir fremstilt i retten – så var det en brikke som falt på plass for meg. For i tillegg til at saksdokumentene er så fulle av feil at de i en rett med respekt for seg selv ville blitt avvist – så er fremstillingen av foreldre og barn i disse sakene så alvorlig feil at begrepet «karakterdrap» er det eneste dekkende.

Første gang jeg leste en såkalt sakkyndig rapport i en barnevernssak ble jeg slått av likheten denne teksten hadde med det vi manusforfattere kaller for en «karakterbibel«. En karakterbibel er en beskrivelse av en karakters fysiologiske, psykologiske og sosiologiske trekk. Som fiksjonsforfatter vet du at om du ønsker å konstruere en karakter som blir oppfattet som realistisk – altså troverdig – så må man gi karakteren både det vi anser som dårlige og det vi anser som gode egenskaper.

Det er et utsagn som sier at om du ønsker å konstruere en karakter som alle hater – så lag det perfekte menneske. Å være perfekt er ikke attratktivt fordi alle mennesker har feil, og om vi skal kunne kjenne oss igjen i andre, så må disse også ha karatkerbrister.

Som forfatter vet du også at du kan ikke gi en karakter kun negative karaktertrekk – fordi ikke noe menneske er bare ond.

Dette er et poeng de sakkyndige psykologene som konstruerer sine tekster – sine såkalte sakkyndige rapporter –  i barnevernssaker ikke har oppfattet. Og dette er en av mine hovedinnvendinger mot disse rapportene – de er alt for ensidig og entydig negative. Det er lite troverdig og jeg mener disse rapportene ikke har noe å gjøre i verken barnevernssaker eller i domstolen. I mine øyne er de ikke bevis for noe annet enn at det finnes en mengde sakkyndige psykologer i Norge som holder et svært lavt faglig og etisk nivå.

Innen retorikken kalles karakter for etos. Professor Arild Linneberg snakker om hvilken rolle karakter/etos har i fortellingene som blir konstruert i retten:

 

Ethos

«Vi er igjen inne i det vi kaller retorikken – i talekunsten, i språket. Alt dette dreier seg jo om språk og fortellinger. På den ene siden har vi det som dreier seg om saksforholdene – de saklige svarene på alt dette. Og det heter i retorikken logos.

Men så har vi det neste trinnet som er etos. Og etos betyr egentlig karakter.

Og det er et helt avgjørende punkt og som ofte også er helt avgjørende for at det begås feil. Fordi man forsøker  enten å styrke eller å svekke en persons etos – det vil si karakter.

Og i retten begås det veldig ofte karakterdrap. For at man skal sannsynliggjøre at en person har gjort en ugjerning, så må man sannsynliggjøre at han har en dårlig karakter. Og det er de verste karakteristikker som har blitt felt over personer som senere har vist seg å være uskyldige – og da har de altså ikke hatt disse karakterbristene likevel. Det kan være alt fra psykopat, iskald gjerningsmann, ufølsom, alvorlig karakterbrist, varig svekkede sjelsevner, som de sa om Hamsun.

Det karakterdrapet det er veldig ofte årsak til en feil bedømmelse.

Man tillegger folk slette karakteregenskaper som de ikke har. Og da igjen ut fra en fordom eller det kan også være en veldig overfladisk vurdering av vedkommende. Og dette er vel en av de hovedfeilene som sakkyndige gjør i retten. De nedvurderer en person og feilbedømmer en person. De begår altså en fullstendig feil i bedømmelsen av personens karakteregenskaper – altså av etos.

I verste fall så fører mistenkeliggjøringen av tiltalte – mistenkeliggjøringen av folk – til en umenneskeliggjøring av vedkommende.

Først sier man at han eller hun ikke er normal. Hun har psykiske problemer som er så alvorlig at hun ikke kan ha ansvaret for barnet sitt. Denne umenneskeliggjøringen av tiltalte, eller da av for eksempel en forelder som man har fått en bekymringsmeldingen om, den begynner med at vedkommende ikke er helt normal, så at vedkommende er vanvittig, så at vedkommende er et u-menneske. Og derfor må han eller hun altså være skyldig. Men det burde være motsatt. Man må først påvise hva som er feilen og ikke trekke inn for mye etos og patos. Patos er da det tredje elementet, og patos er det som har med følelser å gjøre».

 

 

Det lille utdraget jeg har gjort her kan gi noen begreper og kanskje også forklare for foreldre og barn som er utsatt for justismord hva det er som skjer når retten kommer frem til en feil avgjørelse. Og det er viktig å påpeke at de feilene, de finnes uavhengig av folks sanne karakter, av det som faktisk har skjedd i familiene før barnevernet rettet sitt diagnostiske blikk på familien. Dette er feil som er innbakt i systemet. Feilene starter, som professor Linneberg sier, lenge før saken kommer inn i retten.

Fordi jeg vet at det er mange som opplever selve rettsprosessen som svært belastende – ikke minst fordi man har en tro på at Norge er en rettsstat som er forpliktet til å sikre individets rettigheter, så er noe av det viktigste med dette prosjektet å forsikre folk utsatt for dette repressive systemet at det barnevernet gjør, det har ikke noe med sannheten å gjøre. Barna og foreldrene blir utsatt for justismord. Og selv om majoriteten – de som selv ikke har inngående kjennskap til systemet – nekter å tro at dette går an i Norge – så er det dette som er sannheten.

Da min venninne skulle inn i sin siste rettsak hvor man skulle forhandle om retten familien hadde til å selv ha omsorg for barna – så sa hun til meg at hun endelig hadde skjønt at det som foregikk inne i rettsalen, det hadde ingenting med henne eller barna å gjøre. Det var et skuespill hvor manuset var konstruert lenge før barnevernet tok barna. Det lå et ferdig skrevet manus og ventet på at hun og hennes familie, mer eller mindre tilfeldig, en dag skulle bli tvunget inn i rollene som «den dårlige mor» og «som de vanskelige barna». Saken og manuset hadde ingenting med hvem hun var å gjøre – det var forestllingen og for-dommene alt handlet om.

Jeg tror en forutsetning for å forstå hvorfor den norske stat anvender tvang og politimakt mot barn og familier i så stor skala som vi er vitne til i dag, så må man forstå den store feilen i den nasjonale fortellingen om barnevernet. Man må forstå hvorfor Norge har utviklet en ideologi som baserer seg på at norske foreldre er skadelige for sine barn – og at staten er den som kan redde disse barna. For dette er en konstruksjon, som i likhet med de «skuespillene» som oppføres i norske rettsaler hver dag, ikke baserer seg på korrekte og faktiske opplysninger. Og for å få til endring så må det konstrueres en mot-fortelling. Noen må fortelle verden hvem det er som gjør hva, hvor, når, hvordan og hvorfor i barnevernet og i domstolen. Og denne versjonen av virkeligheten bør konstrueres ut fra premisset om at norske foreldre er fullt ut i stand til å ivareta sine barn – og at statens apparat er destruktivt.

KILDE

Comments

comments