Kathrine Haugen

I juni 2011 var jeg på Kypros en uke for å planlegge innspillingen av spillefilmen «Skvis». Jeg var på hotellrommet da en av mine beste venninner ringte meg og fortalte at barnevernet og politiet hadde vært hos dem og hentet barna.

Jeg forsto selvfølgelig ingenting av det venninnen min fortalte – dette måtte være en slags misforståelse. Jeg nektet å innse at det min venninne fortalte hadde funnet sted i Norge. Grunnen under føttene forsvant og faktisk så føler jeg meg forsatt ikke trygg på norsk jord. Beklageligvis tror jeg aldri at jeg vil følge meg trygg i Norge igjen – ikke så lenge det er barn i livet mitt som jeg bryr meg om.

Det jeg etterhvert forsto var at jeg kunne bruke mine kunnskaper og erfaring som filmskaper til å lage en film som viste frem dette skjulte universet som barnevernet er. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, men jeg visste at det min venninne og hennes barn var utsatt for måtte gjøres kjent. Jeg var ikke på det tidspunkt klar over hvor mange mennesker i Norge som er rammet av dette systemet, men sakte og sikkert gikk det opp for meg hvor omfattende «barneredningen» den norske stat driver med faktisk er. Jeg forsto relativt tidlig i prosessen at denne filmen kom til å ta mange år av mitt liv. Desverre.

Min første idé var å lage en fiksjonsfilm med en liten jente i hovedrollen. Men etterhvert som jeg begynte å jobbe med research – hvor jeg filmet de jeg intervjuet – ble det klart at en dokumentar ville være mest hensiktsmessig.

Jeg bestemte meg da for å ta en master ved NTNU – dette for å forsikre meg om at jeg kunne motta hjelp fra de beste folkene i landet. Noe jeg også har fått.

Jeg begynte å filme i november 2011 og jeg har fulgt noen familier siden da. Andre har jeg møtt underveis i prosessen. Fordi møtet med barnevernet gjør en så grunnleggende inngripen i menneskers liv var det viktig for meg å gjøre en grundig jobb. Jeg ønsket å forklare hvordan og hvorfor systemet fungerer slik det gjør i dag. Og da måtte jeg gå helt tilbake til utgangspunktet som er i tiden før den første barnevernloven trådte i kraft i 1900.

«If you are going through hell, keep on walking» sier et ordtak og dette ordtaket beskriver de siste fire årene i livet mitt. Og det er ikke så mye trøst å finne i at de familiene som blir utsatt for barnevernet har det langt verre enn meg. Det gjør bare jobben enda tyngre. Det er ikke noe med dette systemet jeg finner attraktivt. Det er ikke noe mening med det. Det er bare destruktivt.

Når det er sagt så er jeg veldig glad for alle de menneskene jeg har blitt venner med gjennom arbeidet med denne filmen. Jeg er også glad for at jeg har kunnet forandre meg som person. Jeg tror alle mennesker på ett eller annet tidspunkt i livet tvinges av den brede vei og inn i skogen hvor åpningen til underverdenen befinner seg. Å gå ned i mørket og se hva som rører seg der hvor dagslyset ikke når frem, for så å komme ut på andre siden, det kalles å bli voksen. Å se verden gjennom et slør av naivitet er komfortalbelt så lenge man får leve i fred, men når man plutselig står i en konflikt med et massivt maktapparat som den norske stat er, så er det ønskelig at man så raskt som mulig forstår og erkjenner realitetene. Jeg tror det er viktig å gjøre kjent ideologien og metodebruken staten Norge anvender mot familier og barn. Da kan man være på vakt og man kan kanskje også ta noen forhåndsregler. Uheldigvis for mange av de familiene jeg har blitt kjent med, så har de i likhet med meg hatt for stor tillit til systemet, og de var derfor ikke forberedt på hva som kom den dagen samfunnet snudde seg mot dem.

Som Dante så slapp jeg å gå ned i mørket alene. Jeg ble tidlig kjent med e  advokat som i over 20 år har jobbet med barnevernssaker. Hun har vært nede i mørket før og kunne fortelle meg det meste om det som foregikk både innenfor og utenfor rettsvesenet i disse sakene. Erfaringer jeg har fått bekreftet gjennom en grundig gjennomgang av mange saker. Gjennom denne advokaten ble jeg også kjent med en gruppe forskere ved Universitetet i Bergen som undersøker justismord ut fra et litterært ståsted. Ved å være observatør i gruppen til professor Arild Linneberg har innholdet i denne filmen blitt langt bedre enn jeg håpet på da jeg startet for litt over fire år siden.

Jeg ser nå enden på denne ferden og forventer at filmen blir ferdig i løpet av våren 2016.

KILDE

Comments

comments