Angående rapporten fra Europarådets sosialkomite – «Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep the families together»
KIB Norge («Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern»), Psykologspesialist Einar Salvesen og Spesialpsykolog Trude Hoff
Denne rapporten fremstår som grundig og poengterer svært viktige dysfunksjonelle sider ved deler av norsk barnevern, forhold som det er på høy tid å endre. Rapportens vurderinger og konklusjoner er i tråd med de forhold i barnevernsystemet som beskrives i «Den nasjonale bekymringsmeldingen» (som BLD ministeren kalte den) i 2015, undertegnet pr. i dag av 268 fagfolk. Rapporten er også helt i tråd med KIB Norge (organisasjon for å skape et bedre barnevern bestående av fagfolk med detaljkunnskap om det norske barnevernet og dets håndtering av enkeltsaker).
Representanter for KIB har gjennom de siste to årene hatt flere møter og diverse korrespondanse med Eu parlamentarikere og Europaråds medlemmer for å orientere dem om alvorlige dysfunksjonelle sider ved vårt barnevernsystem både på generell basis og med eksempler fra enkeltsaker. Det er derfor med stor glede vi nå ser at Europarådet har godkjent denne rapporten (Ved avstemning i Europarådet var det stort flertall for at rapporten skulle godkjennes, to stemte mot, antageligvis representanter for norske myndigheter, og en del stemte blankt, mens ca. 70 prosent stemte for godkjennelse).
Rapporten vil få følger når det gjelder håndteringen av barnevernsaker som fremmes for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Selv om vedtaket er formulert med mange av de samme ord og vendinger som vi ser i det norske lovverket – og som vi har sett ikke har vært tilstrekkelig for å legge til rette fornuftige rammebetingelser for en god og ansvarlig praksis, får vi håpe at vurderingene som fremkommer i rapporten fra Europarådet vil kunne innskjerpe nødvendigheten av å ta loven til følge (dvs. at det blir gitt mindre rom for misbruk- og forenkling av psykologisk teori og metode med hensyn til hvordan loven skal anvendes e.g. at man ikke kan gå inn å hente ut barn fra familier med politi på det lavterskelnivået man ofte er vitne til pr. i dag. Skadevirkningene av en akuttplassering på for tynt grunnlag er langt større enn en avventende fremgangsmåte der dialog om hva barnet har uttalt kan synes mer hensiktsmessig).
Videre poengteres i rapporten at man ikke snakker om et enten eller, men et både og – at menneskerettighetsmessig skal man på alle nivåer i arbeidet med barn og familier hensynsta barnets beste- og nødvendigheten av å holde familiene sammen gjennom den hjelp og bistand som ytes. Videre at det ved en eventuell nødvendighet av å flytte barn ut av familien skal gjøres en grundig innsats for tilbakeføring til foreldrene snarest mulig- og uten unødvendig opphold etter plassering, og der tilknytningsteori ikke kan benyttes ensidig som argument for ikke å tilbakeføre barnet. Dette tydeliggjør også behovet for å tilrettelegge for- og å øke hyppigheten på kontaktmuligheter (samvær) mellom barn og biologiske foreldre.
For at norsk praksis skal være i tråd med standardene og kravene i rapporten mener KIB det trengs en skjerping av skjønnsutøvelsen i norske barnevernssaker, som igjen fører til heving av terskelen for inngrep fra det offentlige i familie- og privatlivet til borgerne. Rapporten er egnet til også å skjerpe konsekvenser dersom kommuner ikke overholder loven og god praksis som er i tråd med barns interesser og medbestemmelse.
Mye tyder på at diplomatiet, i tillegg til departement og direktorat i Norge, vil ha stor interesse av å modere kritikken av norsk barnevern og det norske rettssystem slik dette fremstår i rapporten. Derfor er dialog om innhold og vurderinger i rapporten nødvendig. Media er viktige bidragsytere til å muliggjøre dette.
Leave a Reply