Av Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter (1)
Om Kari Killén, sosionom og dr.philos
Mange av fagfolkene i profesjoner knyttet til det norske barnevernssystemet uttaler seg fra tid til annen på måter som belyser deres ståsted og virke.
I Killéns kjente lærebok Sveket – Omsorgssvikt er alles ansvar, Kommuneforlaget, 2. utgave 1994, finner man mange uttalelser som viser klart feilaktig tro om menneskelige egenskaper og reaksjoner hos foreldre og barn, og manglende innsikt i hva barnevernet og barnevernsarbeideres opptreden og tiltak forårsaker av reaksjoner. Gjennomgående hos henne er fiendtlige og nedvurderende beskrivelser av foreldre. Viktigheten av, og det verdifulle i, å bevare kjærlighetsbåndene mellom barn og foreldre og la dem være sammen og høre sammen, selv hvis de er skrøpelige som mennesker, nevnes vanligvis ikke. Noen eksempler:
Side 176:
«Foreldre i omsorgssviktsituasjoner vil som oftest forsøke å ta vare på seg selv, blant annet ved bagatellisering, benekting og projisering. De etablerer strategier rettet mot å opprettholde autonomi (Christiansen 1993).»
Killén har gjerne og ofte omtalt egoisme og ‘bagatellisering’ som hun mener foreldre gjør av egne feil, men aldri hvordan barnevernsfolk og myndigheter kontinuerlig bagatelliserer sin egen handlemåte, i barnevernssaker der resultatene er blitt eksponert som katastrofale. De nøyer seg gjerne med generelle uttalelser: «Alle kan gjøre feil, men …», «Det er tankevekkende», «Vi vil bruke erfaringene til å lære, så vi kan bli bedre».
Fremgangsmåten er gjenkjennelig fra Killéns bøker.
Side 306:
«Det kan ofte være nødvendig for oss bevisst å frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne meget vesentlige funksjonen. Hvis foreldre viser meget begrenset frustrasjonstoleranse ved vår tilstedeværelse, må vi undre oss over hvordan den kan være i en situasjon uten sosial kontroll, der ingen andre er til stede enn foreldrene og barnet.»
Unødvendig med særlig kommentar om denne ‘metoden’, som norske myndigheter forlengst burde blitt urolige over i relasjon til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjons Artikkel 3, som forbyr tortur.
Side 577-78:
«Fosterforeldre kan, som alle oss andre, bedre se vanskelighetene når de hjelpes til å holde fast i det positive de representerer.
Grupper av fosterforeldre kan være en god støtte. Deltakerne er i samme båt; de kan støtte hverandre, føle seg forstått og lære av hverandre. De er ressursrike mennesker.»
«Eksempel: ….. Fosterforeldrene selv følte seg etter hvert «desperate av angst». De kom med i en nyetablert gruppe for fosterforeldre. «Hadde det ikke vært for gruppen, hadde vi gitt opp og sendt henne tilbake.» Barnet er i dag adoptert av fosterforeldrene. Hun er blitt 10 år og har en trygg tilknytning til fosterforeldrene.»
Det er ikke tvilsomt hva barnevernet, som benytter Killéns meninger om mangt, ville konkludert om biologiske foreldre hvis disse fortalte tilsvarende: at det var blitt desperate av angst over sitt barns adferd, og hadde vært på randen av å sende barnet vekk til bortadoptering.
«Tilbakeføring har vist seg å være svært uheldig (Daro 1988, Veland 1993). …
Dette er ikke til å undre seg over. Vi venter svært lenge med å plassere barn i fosterhjem. Det har som oftest vært investert gjennom flere år på omfattende vis i «forebyggende» tiltak. Når barnet endelig plasseres, er omsorgssituasjonen meget dårlig og foreldrenes utviklingsmuligheter svært begrensede.
Barnet vil dessuten ha etablert en tilknytning til fosterforeldrene og ha utviklet noen forventninger til voksne om å bli tatt godt vare på. Dette, og sorgen over å skulle forlate fosterforeldrene, vil uunngåelig skape problemer i forhold til foreldrene. Foreldrene på sin side, som har opplevd nederlaget over å ha blitt fratatt barnet, vil være sensitive overfor å bli avvist, og vil sannsynligvis ha mye aggresjon i seg som barnet kan stå i fare for å utløse.»
Forskjellen i syn på fosterforeldre og hva som bør gjøres for dem, og virkelige foreldre og den behandling og vurdering de skal få, er påfallende. Det samme synes å være tankegangen i det følgende:
Side 497:
«Foreldrene bør engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre belastninger, for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse problemene er dårlig omsorg.»
Man kan merke seg at fosterforeldre ganske ofte får betydelige økonomiske ytelser til å ‘løse’ spesielle problemer. Det finnes eksempler på at de har fått midler til å bygge ekstra værelser på huset sitt for å romme fosterbarn, og innkjøp av en ekstra bil for å bringe flere fosterbarn til hver sin barnehage.
Side 557:
(Når barn skal plasseres vekk fra hjemmet):
«Det vil ofte være nødvendig å bruke faglig autoritet for å engasjere foreldrene i sorgarbeid. Det er en smertefull prosess som mange vil vegre seg mot. Hvis vi følger foreldrenes forsvar, enten det fremtrer som benekting, bagatellisering eller distansering, hjelper vi dem bare på kort sikt.
……
De foreldre som ikke er i stand til å gi sine barn en god nok omsorgssituasjon, er sjelden i stand til å sørge sammenhengende gjennom noen tid.»
Side 118:
(Om barns reaksjoner når de tas bort fra foreldrene):
«Hvor ille hjemmesituasjonen enn er, har barnet en form for tilknytning der, og en eventuell separasjon fra den vil være ambivalent. Behovet for å sørge er der, men ofte er barnet ikke i stand til å sørge før senere. Ofte kompliseres sorgprosessen for barnet ved idealiseringen av de tapte foreldrene. De er ikke i stand til å hanskes med sin skuffelse og aggresjon overfor foreldrene, og idealiserer dem isteden. På lengre sikt dreier det seg heller ikke nødvendigvis kun om sorgen over det tapte, men sorgen over at det ikke var noe der å tape.»
En ganske klar mekanisk-deterministisk ‘forklaring’, som forklarer lite og snarere forvrenger mye. Killén fremstår generelt som en ganske klart behaviorisk sosialviter av materialistisk kaliber: Kun ytre miljø og forhold betyr noe; dype, biologisk funderte bånd som er uavhengige av om ytre faktorer og hendelser er ’tilfredsstillende’, er uten betydning eller eksisterer ikke.
Kari Killén er medlem av KIB – Kompetansenettverket Kvalitet i Barnevern.
I 2016 uttalte hun riktignok i et program i nrk at barnevernet hadde feilet, men dette lot hun til å mene besto i at barnevernet ikke hadde klart å avhjelpe de psykiske problemene som diverse undersøkelser og statistikker gir uttrykk for at svært mange barnevernsbarn har. Killén mente at barnevernet må tilføres mer psykiatri. Hun synes ikke å ha vært inne på tanken at det kan være barnevernet som muligens, gjennom å tvangsoppløse barns familie ved å skille barna fra foreldrene, har forårsaket den sterke overhyppigheten av psykiske problemer.
Senere har hun uttalt at barnevernet har for lite faglighet.
Hun har ikke uttalt noe som tyder på et endret syn på foreldre, på at fosterhjem og fosterforeldre er godt for barn, på belastningsfaktorer, eller annet.
Den faglighet hun ønsker, later til å være akkurat den samme som hun har argumentert for før. Hun er nå en populær foreleser for forskjellige faggrupper.
‘Frustrasjonsteknikken’ som barnevernsarbeidere anbefales å bruke overfor foreldre, samt avvisningen av å gi hjelp til å løse økonomiske problemer, er kommentert her:
Marianne Haslev Skånland:
Barnevernets bedømmelser
Killéns ‘belastningsfaktorer’, som blir videreført i ‘Kvello-modellen’, og er en metode i utbredt bruk på 2000-tallet inklusive i dag, gir en type automatikk som er typisk deterministisk (jf Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd).
Anvendelsen av slike kriterier er beskrevet i kapittel 4: «Barnevernets behandling og vurderinger», i Åge SimonsensHåndbok for klientutvalg og barnevernsofre fra 1996, 2. utgave 2003.
Fra kapittel 4, sitert fra Anne Aarskog:
«I barnevernsdokumenter og sakkyndige uttalelser møter man en begrepsverden som viser seg hovedsakelig å stamme fra Kari Killén.»
«Metoden Killén utvikler består i å beskrive foreldrenes bakgrunn, personlighet og deres forhold til barna ved hjelp av en rekke egenskaper kalt belastningsfaktorer. De brukes, skriver Killén, “i analysen av kasus til å betegne faktorer som kan ha vært disponerende, bidragende, forsterkende og/eller utløsende».
I sin bestrebelse etter å skape et forfinet prediksjonsinstrument vurderes egenskapene enkeltvis etter en nærmere angitt poengskala. Visse belastningsfaktorer anses å ha større prediksjonsverdi enn andre, men totalsummen som en person oppnår vil være med på å avgjøre om barnevernsarbeideren anser at barnet bør tas under omsorg. Som Killén skriver: “Jo flere belastningsfaktorer jo dårligere foreldrefunksjoner”. »
Om Killéns doktoravhandling:
«Killéns avhandling grunner seg på en undersøkelse av 19 barn som ble innlagt på Barneavdelingen ved Ullevål Sykehus året 1978/79 med spørsmål om de led under vanskjøtsel og/eller var blitt påført fysisk skade. I to tilfeller kunne man utelukke en slik form for omsorgssvikt. Disse to tilfellene fungerer som kontrollgruppe i undersøkelsen.»
Kort oppsummering om belastningsfaktorer (‘risk indicators’) finnes her:
Åge Simonsen:
Norwegian child protection hits immigrants hard
På nettstedet BarnasRett.no fins det en fyldig mappe med flere artikler om Kari Killén:
Dr. philos Kari Killén
– sentral leverandør av lærebøker og foredrag til de barne»faglige» profesjonene
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply