AV: PER THIME i Øyposten 1.11.2013
Stine Gulbrandsen har fire barn, to av dem er i skolealder og bor på Østlandet. De to yngste barna hennes er henholdsvis ett og fem år gamle. Begge var med på flyttelasset da hun og nå, eks-kjæresten, flyttet til Finnøy i mars i år. Nå er hun alene. Barnevernet har plassert barna i beredskapshjem. Nå ønsker barnevernet i Finnøy å finne fosterhjem til begge hennes barn. Hun skjønner ikke hvorfor.
– Kort tid etter vi flyttet til kommunen ble det slutt mellom barnefaren til den minste jenta og meg. Han ønsket at jeg og eldstedatteren skulle flytte, så han kjørte oss til busstasjonen fordi han ønsket at jeg og datteren skulle reise tilbake til Østlandet til min familie. Han holdt da vår seks måneder gamle datter tilbake, mot min vilje. Jeg kunne aller nødigst få samvær med min minste datter en time i uka, under tilsyn. Nå ønsker kommunen å ta barna fra meg for godt og sette dem i fosterhjem. Min datter på fem år var ikke engang registrert på boligadresse i Finnøy, men registrert med bosted hos nær familie i Telemark.
Hun tar så kontakt med barnevernet og forteller sin historie om hva som har skjedd. Der blir hun i første omgang, i følge henne selv, fortalt at dette er en sak for mekling mellom henne og eks-kjæresten.
– Barnevernet i Finnøy sa til meg at hvis ikke jeg og eks-kjæresten ble enige om samvær, så kommer barnevernet også til å ta min datter på fem år fra meg. Jeg svarte at mitt ønske var å se datteren min, og at det faktisk var jeg som forsøkte å få mer samvær, men at jeg ble nektet dette. Før dette hadde vi også vært på mekling, hvor vi ikke ble enige. Han godtok bare én time i uka.
– FØLER IKKE JEG FÅR HJELP
I saken hennes er det fattet akuttvedtak om omsorgsovertagelse. Hennes to unge barn er i beredskapshjem utenfor kommunen, men innenfor reiseavstand. I følge barnemoren ble dette gjort fordi barnevernet mente konflikten mellom mor og det ene barnets far var for stor.
– Jeg var i Fylkesnemnda med saken, og barnevernet i kommunen sa at det var for stor konflikt rundt barna, og at jeg ikke kunne skjerme dem. Jeg tror barnevernet i kommunen var redd for at jeg skulle reise fra kommunen, og dermed hadde de fattet et akuttvedtak om omsorgsovertagelse, forteller hun.
– Hvilken hjelp føler du barnevernet i Finnøy bidrar med?
– Jeg får ikke hjelp fra barnevernet, slik som jeg ser det. Jeg har forsøkt å få snakke med dem, men jeg får ikke engang det. Døra er låst hos barnevernet, og derfor føler jeg meg også maktesløs. To av barna mine er plassert i beredskapshjem, og jeg får se dem fire ganger til før jul, men alltid under tilsyn fra barnevernet, som skriver ned alt jeg sier til dem. Det er ikke en bra situasjon i det hele tatt, sier hun med tårer i øyekroken. Da jeg var i retten hvor akuttvedtaket fra barnevernet skulle prøves, fikk jeg høre at det ikke var noe håp for meg. Det var tungt, forteller hun mens tårene renner nedover kinnet.
– JEG HAR EN HISTORIE – JEG ER IKKE FEILFRI
I alle saker som handler om barnas beste er det en grunn til at det fattes vedtak. Det gjelder i Finnøy, og det gjelder i alle andre kommuner. I denne saken handlet det blant annet om konfliktnivå mellom foreldre. Gulbrandsen innrømmer at det naturligvis har tatt på.
– Barnevernet i kommunen mener jeg er meget psykisk ustabil, men det er jeg ikke.
– Har du en historie som handler om ustabilitet og sykdom, som faktisk har noe å si i denne saken?
– Ja, jeg har litt, men det mener jeg er fordi jeg har vært bekymret for mine barn.
– Har du vært innlagt?
– Jeg var lagt inn en kortere periode etter at jeg flyttet til Finnøy. Det er riktig, men jeg ble med frivillig da ambulansen kom. Dette var i mine øyne en sorgreaksjon jeg fikk på grunn av barna mine. Da jeg ankom psykiatrisk fylte jeg ut noen papirer som fortalte at jeg var mer sliten enn psykisk syk. Jeg trengte rett og slett ro og hvile etter en tøff og vanskelig periode. Jeg var på sykehuset noen dager for å hente meg inn igjen. I mine øyne må det være lov å bli sliten, og ikke bli fratatt barna sine av den grunn.
TILSYN MED BARNEVERNET I 2012
Det har de siste årene vært flere saker innen Barnevernet i Finnøy. I 2012 var Fylkeslegen inne i kommunen med tilsyn i tjenesten. Det ble gjort funn som gav grunnlag for avvik. Blant annet sto det i rapporten som ble laget at Finnøy kommune ikke sikrer at det blir gjennomført tilstrekkelig undersøkelse, og at det ikke blir foretatt forsvarlige vurderinger som grunnlag for konklusjon i alle saker. Kommunen sikrer heller ikke at barna sin rett til medvirkning blir ivaretatt. I avvik to het det at Finnøy kommune ikke sikrer at hjelpetiltak til hjemmeboende barn blir evaluert. Barnas rett til medvirkning blir dermed heller ikke ivaretatt. Barnevernet har også hatt problemer med både bemanning og kompetanse, heter det i rapporten.
Hvorfor vil du stå frem med din historie?
– Jeg synes det er veldig viktig å stå frem, og kanskje også hjelpe andre i samme situasjon. Når vi prøver å få hjelp, blir vi bare motarbeidet. For meg virker det som at barnevernet ser etter feil, og ikke løsninger.
Øyposten skriver noe om denne saken, men ikke alle ting som er involvert.
– Det kan sikkert være ubehagelig å lese deler av dette, men jeg velger å gjøre dette for barna mine. De er det mest kjære jeg har. Fra barnevernet hører jeg at den ene av mine døtre ikke kan vise følelser. Det sårer meg å høre, for det er feil. Det kan hun.
VANT FREM I ANKESAK
I forrige måned var saken hennes oppe igjen i Fylkesnemda for barnevern og sosiale saker. Da det første akuttvedtaket ble fattet var ikke barnemoren der, men var representert i retten.
– Det ble også sagt fra barnevernet i Finnøy at jeg hadde rømt med den yngste jenta vår. Det er ikke riktig. Jeg har store deler av familien på Østlandet, og jeg hadde reist og besøkt dem, noe jeg gjør ganske ofte.
I saken som var oppe, som handlet om det ene barnet, har fylkesnemnda funnet at det blant annet er saksbehandlingsfeil. Feil har blitt gjort, og dette har hatt innvirkning på vedtaket som først ble fattet. Blant annet hadde ikke barnevernet fremskaffet opplysninger om hvordan forholdene på adressen på Østlandet var da akuttvedtaket ble fattet. Blant annet på den bakgrunn ble vedtaket opphevet.
– Datteren min kom likevel ikke hjem, for kommunen sendte inn et nytt akuttvedtak, og derfor er hun ikke hos meg. Dette er en fryktelig bruk av makt, som jeg ser det. Jeg var først overlykkelig, men så plutselig føler jeg meg helt hjelpeløs når jeg får en ny smell. Det er fryktelig å oppleve slike ting som dette.
Øyposten har sett flere dokumenter i saken, både fra kommunen, advokater, Fylkesnemnda og fra andre som har uttalt seg om saken. I et av brevene fra kommunen skriver kommunen at hun var på flukt.
– Jeg har aldri vært på flukt, men jeg reiste til min mor for å hente det eldste barnet. Det er riktig. Planen var å komme tilbake til Finnøy med henne. Da hadde barnevernet vært på let etter oss. Jeg fryktet at politiet ville komme. Men; jeg tok med datteren min, og reiste videre til noen venner jeg hadde i Skien. Der var jeg i en uke, men der fikk jeg en reaksjon og ble lagt inn på sykehus, med det legene trodde var hjerteproblemer. Det var det heldigvis ikke, men jeg var rett og slett sliten, og redd for å miste barna. Da fikk jeg en reaksjon som viste for høye pulsverdier.
Mens hun var i Skien var hun i kontakt med barnevernet og sa hun kunne komme med datteren og levere henne fra seg i Stavanger, men at hun ville forberede barnet på dette.
– Jeg var borte i en uke, og reiste tilbake. Det var den lengste turen i mitt liv da jeg skulle levere henne fra meg. Den dagen jeg skulle gi barnet fra meg var planen å levere henne om morgenen, og gå rett inn i retten og forsøke å oppheve akuttvedtaket for min andre datter, men jeg klarte det ikke. Da kom barnevernet hjem til meg og hentet datteren. Der sitter jeg i sofaen og gråter fordi de har tatt den andre datteren fra meg. Fra barnevernet fikk jeg høre at det var dårlig at jeg ikke var tilstede i Fylkesnemda for min andre datter. Jeg hadde representant for meg i retten, etter råd fra advokaten min.
– HÅPER DET LØSER SEG
Firebarnsmoren har på ingen måte gitt opp at sakene løser seg. Hun har en advokat som jobber for henne.
– Advokaten tror at dette løser seg, men at det kan ta tid. Jeg kommer i hvert fall ikke til å gi meg i denne saken. Etter behandlingen jeg mener å ha fått, var jeg ikke overrasket at kommunen anket. Nå håper jeg at veien videre kan bli bedre. Nå er det snart jul, men jeg frykter jo at jeg bare får se dem på de tilmålte timene under tilsyn fire ganger før jul.
PS! Det siste nye i saken er at Finnøy kommune, ved barnevernet ønsker å plassere begge hennes barn i fosterhjem. I forslaget til vedtak blir det foreslått at barnemoren får se sine to barn fire ganger i året, à to timer, og med mulighet for at dette er under tilsyn.
– Jeg har ikke ord for hvor grusomt jeg synes dette er. Jeg føler meg maktesløs og fullstendig overkjørt, men jeg skal ikke gi meg, avslutter hun.
Leave a Reply