Kritikk av barnevernet

Lars Smith omtaler i Morgenbladet 19. juni den bekymringen en rekke fagfolk har ytret vedrørende barnevernet. Det heter at initiativtakerne mener at «etaten er for inngripende» og at «barnevernet har for stor makt». Dette er ikke riktig. Som en av de 150 underskriverne siterer jeg fra dokumentet som er overlevert Solveig Horne:

«På den ene siden ser vi tilfeller der barneverntjenesten overser alvorlig omsorgssvikt og overgrep i familier og således unnlater å gripe inn med de nødvendige tiltak for å redde barn ut av en totalt uakseptabel livssituasjon. På den andre siden ser vi tilfeller der barn fjernes fra hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag preget av spekulative fortolkninger, mangel på samsvar mellom observasjon og vurdering/konklusjoner, samt manglende kvalitet på tiltak som kunne medført endring».

Nå hevder Smith at etaten trenger en gjennomgripende kvalitetsreform, noe det ikke er vanskelig å være enig i. Men når kronikkforfatteren uttaler at kritikken har form av hets, har vi problemer med å følge ham. Heller ikke kan kritikken vår sies å overbetone foreldres interesser på bekostning av barns rettigheter. Som det fremgår av bekymringsmeldingen, er vårt hovedfokus at barn lider under den mangel på kompetanse og tvilsomme beslutninger vi ser i alt for mange saker.

Det gir også liten mening når Smith sier at vi «aldri vil oppnå feilfrihet».

Forholdet er at en offentlig etat er gjenstand for kritikk, dette er en helt normal foreteelse, og det hele står og faller med den konkrete kritikken vi vil fremføre overfor myndighetene og offentligheten.

Smith avslutter med å si at «det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at et lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep». Hvorfor sette disse tilfellene opp mot hverandre? Poenget må jo være mulighetene for å oppnå et bedre barnevern der man hverken har barn som vokser opp med omsorgssvikt eller foreldre som uriktig fratas sine barn.

Ragnar Næss
Filosof

Comments

comments