Kritikkverdig journalistikk

«Biologisk mor vant mot Norge i Strasbourg. Nå hetses adoptivforeldrene i sosiale medier.» Overskriften preget forsiden på Aftenposten, mandag 21. okt. 2019.

Under «Nyheter», på side 6, var eneste tekst:

«Adoptivforeldrene hetses i sosiale medier. Nå er de bekymret for gutten sin».

Det er skrevet med store hvite bokstaver på et helsidebilde, av en høstfarget gren fra et tre, i bildets nedre kant, og ellers grå asfalt med skyggen av to personer. Stemningen er satt. Så er da også tematikken dyster og uhyggelig.

Selve teksten, signert journalist Lene Skogstrøm, er relativt kort, og fordelt på på to halve og en kvart side. Resten er bilder, hvorav kopier av 22 anonymiserte meldinger til og om adoptivforeldrene til gutten som vant over Norge i EMD, uten å selv være klar over at han var tvangsadoptert. Jeg synes det er forbløffende lite som minner om balansert, grundig og gravende journalistikk i denne reportasjen. Det ligner mer på en bestilling fra myndighetene, eller i beste fall en ukebladversjon av en hverdagslig sak, presentert fra én vinkel.

Den som blar videre i avisen, finner en generell oppfølger på side 28 og 29, dvs. en kronikk signert barne- og ungdomspsykiater, BUP Follo, Akershus universitetssykehus, Henriette K. Sandven: «Barnevernet kritiseres, men vi er flere som bærer ansvar for barnevernsbarna». (Se kort omtale nedenfor.)

I dag, tirsdag 22. okt. 2019, er Aftenpostens lissepasning mottatt av jusprofessor Elisabeth Gording Stang og barneminister Kjell Ingolf Ropstad, som repeterer hovedartikkelens budskap. (Se lenke nederst)

Virkemidlene er overtydelige, og leseren levnes ingen tvil om hva leseren SKAL mene. «Dette er forferdelig!» Og det er det jo.

For at det ikke skal være tvil; jeg tar også skarp avstand fra innholdet i SMSene og meldingene som er referert i Aftenposten. De fleste av dem er totalt uakseptable, og hvis de hadde stått på mine FB-sider, ville jeg slettet dem.

Jeg har imidlertid ett forbehold mht å kunne ha en viss «forståelse», og det er avsenderen. Hvem har skrevet det? Det HAR nemlig relevans om det er skrevet av «tilfeldige synsere» som troller nærmest for moro skyld, eller om det er skrevet av personer som selv er blitt rammet av barnevernet, enten det er objektivt sett forståelig, eller ei. For hva gjør egentlig tap av barn til det offentlige, med de som opplever det? Hvordan var de som mennesker, før det «utenkelige» skjedde dem? Dét er også en ganske «tøff» tematikk, synes jeg. (Kanskje ikke her og nå, men senere.)

Jeg sier ikke at foreldre som er blitt fratatt barna sine kan tillate seg å ytre hva de vil til hvem de vil, pr. SMS/Messenger/Epost, eller offentlig. Nedenfor er et eksempel på en som blant annet publiserte et bilde av barnevernlederen på Lørenskog, sammen med konen og barna, og skrev teksten «Warning!!! this man is seen in the same area that children have been disappearing», og «Selv er jeg heldigvis vokst fra å bruke vold som en kommunikasjonsform, men at finlandshette og balltre snart kommer på mote er ikke en umulighet vel» og «vi er nok mange fedre og mødre som er fullt kapable til å rydde et helt kontor».
https://www.nrk.no/ostlandssendingen/i-retten-for-a-ha-krenket-barnevernssjef-1.12959735

—

Aftenpostens sak dreier seg altså om hets mot adoptivforeldrene til den nå 11 år gamle gutten, som vant mot Norge i EMD, etter ha blitt tatt fra mammaen sin, på Vilde mødrehjem i Horten, da han var 3 uker. Babyen ble tatt mot morens vilje og på tross av kraftige protester fra faglig medisinsk hold.

Det er INGEN tvil om at formålet var en varig omsorgsovertakelse, hvilket er direkte i strid med norsk lov og Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen. Aftenposten legger i realiteten argumenter i hendene på den biologiske morens prosessfullmektig, når Lene Skogstrøm skriver:

«SLAPP ALT HUN HADDE I HENDENE
Hun husker tilbake til fredag 17. oktober 2008.

Hun er på jobb da en kvinne fra Barne- ungdoms- og familieetaten ringer og sier de har en tre uker gammel gutt som trenger akuttplassering i beredskapshjem. Hun og Aksel [fiktivt navn på adoptivfar] har lenge prøvd å bli gravide, uten hell. De har et sterkt ønske om å få barn, og vil hjelpe barn som trenger det. Derfor har de meldt seg som fosterforeldre og gått på kurs. Mannen hennes er på reise men hun slipper alt hun har i hendene.

-Jeg sa til sjefen: «Ha det bra, ses om ett år!» Vi kastet oss i bilen og dro til senteret der gutten og moren bodde rett etter fødselen, forteller Bente [fiktivt navn på adoptivmor].

Hun finner ham liggende i en bag, med altfor store babyklær.

-Han slukte maten de første dagene, og sov på brystet mitt. Først etter et par dager fikk vi ordentlig kontakt.»

Dette er etter mitt skjønn sosialpornografi. Begynnelsen viser med all tydelighet at beredskapsforeldrene skulle få et barn som skulle bli deres eget. Sannsynligvis fikk de opplyst av barnevernet at moren var totalt uegnet, og at de gjorde en god gjerning.

Det er ikke mulig å etterprøve avslutningen som gir inntrykk av en «slaskete og uinteressert mor» som slenger barnet i en «bag», uten engang å ha orden i babyklærne, men det er ganske uforståelig at en presumptivt seriøs journalist får seg til å skrive noe sånt.

Dersom det er sant, er hun i så fall ute av stand til å forestille seg morens situasjon? Mener hun at moren burde brukt barseltiden på dette «senteret» og dratt til «Polarn O Pyret» og dessuten spandert en ordentlig luksusvogn, før hun la babyen sin oppi, og kysset ham farvel? Fatter hun ikke at det er barnevernets strategi og ansvar, å kle opp babyen styggest mulig, og helst sulten, slik at adoptivforeldrene kan innbille seg at de er ekstra «flinke»? Har Lene Skogstrøm noen gang gått inn i en enkeltsak av typen «svikt i alle ledd»?

Det har jeg. Jeg har dessuten vært på Vilde Mødresenter. Det er som et fengsel, der vinduene ikke kan åpnes og de ansatte låser dørene fra innsiden. Aftenposten burde snakket med noen som har vært der. Da ville de ikke publisert dette. I alle fall ikke hvis de har fnugg av interesse for å skrive ordentlig og etterrettelig.

Dagbladets Asle Hansen avslørte dessuten, før høringen i Storkammeret 17. okt. 2019, at den private barnevernkonsulenten og adoptivmoren var venninner, på «klemmer»-nivå. Her er utdrag fra chat mellom de to:

13. april 2010 «Bente»
«🙂)) Deilig med sol om dagen! Ha en god natt.»

Kl. 22:48 Barnevernkonsulent
«Ja det er deilig, men jeg har jo ikke tid til å nyte den… ☹️ellers er alt bra 🙂) God natt til dere også. klemmer

«Bente»
«Laaaange dager:) men vi nyter solen oppi oppussing av stua:)

18. april 2010
Kl. 22:43 Barnevernkonsulent
«Jeg har stort sett bare slappet av i hele helgen. Spennende med «ny» stue. Den blir fint tenker jeg… spent på andre ting også tenker jeg 😉 det må bare bli bra det også. 🙂)

Kl. 22:45 «Bente»
«helt klart 🙂 satser på det!»

Kl. 22:46 Barnevernkonsulent
«Jeg ringer selvsagt med en gang jeg hører noe…»

https://www.dagbladet.no/nyheter/barnevernet-hevdet-det-sto-om-babyens-liv-papirene-viser-noe-annet

—

Lene Skogstrøm stiller følgende spørsmål til den biologiske familiens norske jurist og prosessfullmektig, Marius Reikerås,: «Hva tenker du om at det er lagt ut mange trakasserende kommentarer om adoptivfamilien på din egen Facebook-side?»

Han svarer: «Det har jeg ingen mening om, det er mange som ytrer seg der. Jeg har ansvar for hva jeg selv legger ut, ikke for hva andre gjør.»

Jeg er uenig. Jeg ville hatt en mening om dette, og er dessuten uenig i det siste. Alle har «redaktøransvar» på egne Facebook-sider. Hvis f.eks. noen publiserer rasistiske ytringer, oppfordrer til vold el., på mine FB-sider, så er jeg faktisk ansvarlig for å slette dem, så snart jeg blir oppmerksom på dem. Noen vil muligens mene det høres tåpelig ut, men jeg _ønsker_ dessuten at mine FB-sider skal være «rene», og synes at pressens Vær Varsom-Plakat er en fornuftig rettesnor.

Saklig uenighet er naturligvis kurant, og sågar ønskelig for å unngå ekkokamre, kunne påvirke og bli påvirket. Skrivefeil er irrelevant på sosiale medier, (selv om jeg irriterer meg mye over egne feil), men uetiske og sågar straffbare ytringer, «skal» slettes. Jeg skjønner at det er en stor jobb for Marius Reikerås som har mange tusen «venner» og følgere, der svært mange skriver mye, hver eneste dag, men en viss kontroll mener jeg han også «må» ha. Det betyr selvsagt ikke at han er ansvarlig for alt som ytres, altså bortsett fra plikten til å slette straffbare ytringer. (Anonyme som planter uakseptable kommentarer bevisst, for å kunne angripe i ettertid, er for øvrig en annen problemstilling.)

For øvrig er «Guilt By Association» en polariserende taktikk som #Trollfabrikken har som grunnpilar. Det bør også omtales i tradisjonelle medier. Jeg utsettes selv for mye av dette, fra blant annet Ken Joar Olsen, Staale Trevland (i merkelige private meldinger), Tor Jørgen Næss, Hans Petter Nenseth, Didrik Søderlind, Øivind Bergh, Marius Fynboe m.fl. dvs. miljøet rundt #Forulempingstilsynet, #Frognerfruersforening, #AFR og andre sjikanesider. Jeg gjør Reikerås’ ord til mine med en liten omskrivning:

Jeg står for og har ansvar for hva jeg selv gjør, sier og skriver. Jeg har INTET ansvar for hva andre har i sin historikk, hva de gjør eller publiserer, og jeg er ikke i symbiose med noen.

—

Vel. Skogstrøm stiller ikke ETT kritisk spørsmål til adoptivforeldrene, som uriktig fremstilles som om de «reddet» barnet. Det er altså ettertrykkelig konstatert at det gjorde de simpelthen ikke. Det var et uetisk akuttvedtak og en like uetisk og ulovlig tvangsadopsjon.

Uthevet i stor font, gjentas og fremheves likevel følgende i Aftenposten:
«Vi er bare mennesker som har tatt imot et barn som vi lenget etter, og som trengte oss. Først som beredskaps- og fosterforeldre. Senere sa vi ja da vi ble spurt om å adoptere ham. Det er altså det gale vi har gjort.»

Det henger ikke på greip.
-Har Lene Skogstrøm i det hele tatt gjort research?
-Lest dommen fra EMD?
-Vet hun ingenting om det offentlig beryktede Vilde Mødrehjem og metodene som benyttes der for å skille barn fra foreldrene sine?
-Vet hun ikke at den private barnevernkonsulenten som besluttet å ta barnet fra moren sin, ga babyen til en venninne?
-Vet hun ikke at babyen ble tatt på grunn av løgn?
-Har hun ikke fått med seg at ikke bare morens, søsknenes og besteforeldrenes, men også barnets menneskerettigheter ble krenket, og at gutten kunne hatt en trygg og god oppvekst hos sin biologiske mamma, sammen med en stefar, to søsken og sin mormor og morfar?

Jeg synes det er underlig journalistikk.

Lene Skogstrøm spør heller ikke fagfolk, og evnt. noen voksne som selv er adoptert mot foreldrenes vilje, om hvordan det kan være. Det er ganske stor forskjell mellom frivillig og tvangsadopsjon, og det finnes kompetente folk som kan si noe fornuftig om dette. Hun spør heller ikke «Bente» og «Aksel» om de reflekterer over hva de tror gutten innerst inne ønsker, og hva han vil tenke, når han får vite at hun som fødte ham, har kjempet for ham hele livet. Avisen er bare et ukritisk mikrofonstativ for den ene siden.

Adoptivmoren er langt unna psykolog, pedagog eller en psykiatrisk utdannelse, uten at det er nødvendig for å ha mentaliseringsevne og forstå barnets perspektiv, men journalisten burde forsøkt, synes jeg.

Jeg tilhører for øvrig ikke dem som mener at barnet burde tilbakeføres fra adoptivforeldre til biologisk mor, stefar og søsken, fra den ene dagen til den andre. Det vil heller ikke være å ta «barnets perspektiv», og her må man bruke både tid og kløkt. Jeg har dessuten forståelse for at det er noen ekstra juridiske utfordringer knyttet til at barnet de facto er adoptert.

—

Skogstrøm omtaler Marius Reikerås som «eksadvokat og den biologiske morens rådgiver og talsperson».

Hun kunne fått frem at han faktisk er en av svært få jurister som har fått to saker inn i EMD, og at han er den som fikk denne historiske saken inn i «Grand Chamber», der Norge tapte fullstendig.

Hun kunne dessuten forsøkt å klargjøre for leserne hva som er korrekt, mht forskjellen mellom adoptivforeldrenes advokat, Mette Yvonne Larsen og Marius Reikerås’ ulike fremstillinger om veien videre.

Sist, men ikke minst burde hun funnet én som kunne si noe fornuftig og realistisk om hvordan det er å bli fratatt babyen sin, uten faglig forsvarlig grunn, mot sin vilje og mens man ammer et barn på tre uker. Det er nesten verre enn verst å la adoptivmoren, av alle, være den som uttaler seg om dette.

«Har dere tenkt på å få til et møte mellom henne og gutten, sånn at de kan bli kjent?

-Nei. Slik forholdet har vært mellom oss helt fra starten av, vil ikke det bli positivt for ham, sier Aksel.

Adoptivforeldrene sier de har full forståelse for den biologiske moren og hennes kamp, men de setter spørsmålstegn ved metodene hun bruker og hennes oppførsel.»

Det er liten grunn til å ha tillit til den psykologiske innsikten til «Bente», «Aksel» og deres rådgiver, Mette Yvonne Larsen. Her bør det komme inn snille, etisk bevisste og kompetente fagfolk det er grunn for alle, ikke minst for biologisk familie, å ha tillit til.
Av hensyn til barnets beste.

Min oppfatning er at dette er manipulativ og kritikkverdig journalistikk fra Aftenposten, men jeg tar gjerne imot saklige motargumenter.

—
Aftenposten, mandag 21. okt. 2019. Kronikk av barne- og ungdomspsykiater, BUP Follo, Akershus universitetssykehus, Henriette K. Sandven: «Barnevernet kritiseres, men vi er flere som bærer ansvar for barnevernsbarna».

Det meste er generell synsing og useriøs svada, som Sandven oppsummerer i de to siste setningene: «Barnevernet gjør faktisk så godt de kan med de ressursene de har, men bærer ikke ansvaret alene. Politikere, myndigheter og helsevesen må komme på banen, og det haster.»

Ikke ett ord om hvordan barn traumatiseres som følge av brutal gjennomføring av akuttvedtak. Ingenting om skadene som oppstår i kjølvannet av anonyme bekymringsmeldinger. Ingenting om foreldrene, som barna ofte lengter seg syke etter. Ingenting om seksuelle overgrep mot barn i beredskapshjem, fosterhjem og på institusjoner. Ingenting om alle barnevernsbarna som dør hvert år, etter å ha vært under såkalt offentlig «omsorg».

Vet hun ingenting om det?

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Op07lb/barnevernet-kritiseres-men-vi-er-flere-som-baerer-ansvar-for-barnevernsbarna-henriette-k-sandven

———-

Tirsdag 22. okt. 2019, Aftenposten opplegg til jusprofessor Elisabeth Gording Stang og barneminister Kjell Ingolf Ropstad.

Førstnevnte, som er professor innen barnerett, barnevern og menneskerettigheter, er ørlite grann på glid, avslutningsvis.

«For fremtiden bør nok norske myndigheter ha en mer åpen tilnærming til samværets omfang, slik at «toget ikke er gått» dersom forholdene som førte til omsorgsovertagelsen endrer seg, og det er muligheter for å gjenforene barnet med biologiske foreldre, mener hun.»

Det er ganske utrolig at ikke en jusprofessor med barn som fagområde er sikrere og tydeligere enn dette, men det er jo noe.

Ropstad kommenterer sjelden eller aldri, bortsett fra når han får anledning til å angripe saklig kritikk av barnevernet, så dette må ha vært en enkel og god stund på jobben.

Men… evner ikke barneministeren å ta barnets perspektiv?
Får vi høre noe av betydning fra ham, snart?

https://www.aftenposten.no/norge/i/JoG9xJ/professor-om-hetsen-mot-adoptivforeldre-vi-risikerer-at-folk-ikke-vil-gjoere-en-jobb-for-barnevernet-i-fremtiden