Oppsummering av saken
Denne saken kan oppsummeres som følger. Trude Lobben fødte 25. september 2008 sin sønn. Deretter bodde hun hos ham på et familiesenter. Den 17. oktober 2008 bestemte myndighetene seg for å plassere babyen i fosterhjem i nødstilfelle, slik at moren kunne besøke sønnen sin i opptil halvannen time per uke. Ved vedtak i fylkesnemnda av 2. mars 2009 ble han tatt i ordinært fosterhjem, og varigheten av morens samvær ble satt til to timer, seks ganger i året. Denne avgjørelsen ble opphevet av tingretten, men lagmannsretten stadfestet i dom 22. april 2010 nemndas vedtak om tvungen omsorg og reduserte morens samværsrett til fire totimers besøk per år. Barnet ble værende i fosterhjem inntil fylkesnemndavedtok den 8. desember 2011 å fjerne mors foreldremyndighet og gi fosterforeldrene fullmakt til å adoptere ham. Etter anke fra den Trude Lobben, stadfestet tingretten den 22. februar 2012 denne avgjørelsen, som ble rettskraftig ved Høyesteretts klagenemnds avgjørelse av 15. oktober 2012.
Påstanden
Trude Lobben og sønnen påstod brudd på artikkel 8.
De klaget over at avslaget på å avbryte den offentlige omsorgen for sønne og fratakelsen av Trude Lobbens foreldreansvar for ham og autorisasjonen som ble gitt fosterforeldrene hans til å adoptere ham, hadde krenket deres rett til respekt for familielivet som garantert i artikkel 8 i konvensjonen, som lyder:
«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke være noen innblanding fra en offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettigheten unntatt det som er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet, offentlig sikkerhet eller økonomisk velvære til land, for forebygging av uorden eller kriminalitet, for beskyttelse av helse eller moral, eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.»
Dommen
13 av 17 dommere dømte Norge for å ha brutt EMK artikkel 8 både mot Trude Lobben og hennes sønn.
Norge ble dømt til å betale Trude Lobben 25000 Euro pluss skatt (hvis noe) for ikke-økonomisk skade og 9350 euro pluss tax (hvis noe) for kostnader og utgifter.
Under punkt 5 i dommen, skriver EMD: «Avviser enstemmig resten av Trude Lobbens krav for rettferdig tilfredsstillelse.» Det betyr at hun ikke fikk medhold i noe annet enn at det var brudd på artikkel 8 som ble kompensert med tilsammen 34350 euro + eventuell skatt fra den Norske stat. Det var ikke noe i dommen om reversering av fratakelsen av foreldreretten eller adopsjonen.
SAMTYKKENDE MENING FRA DOMMER RANZONI, SAMLET AV DOMMERENE YUDKIVSKA, KŪRIS, HARUTYUNYAN, PACZOLAY OG CHANTURIA
Det er interessant å lese hva dommer Ranzoni og noen av meddommerene mente om saken og dommen:
Introduksjon
1. Jeg har stemt med flertallet for å finne et brudd på artikkel 8 i konvensjonen. Jeg er imidlertid delvis uenig i begrunnelsen som etter min mening ikke i tilstrekkelig grad tar opp hovedspørsmålene som førte til at saken ble henvist til Storkammeret. I så henseende valgte flertallet en altfor snever tilnærming, som innebar en svært begrenset «prosessuelle» overtredelse.
2. Den foreliggende sak kan oppsummeres som følger. Den første søkeren fødte 25. september 2008 sin sønn, den andre søkeren. Deretter bodde hun hos ham på et familiesenter. Den 17. oktober 2008 bestemte myndighetene seg for å plassere babyen i fosterhjem i nødstilfelle, slik at moren kunne besøke sønnen sin i opptil halvannen time per uke. Ved vedtak i fylkesnemnda av 2. mars 2009 ble han tatt i ordinært fosterhjem, og varigheten av morens samvær ble satt til to timer, seks ganger i året. Denne avgjørelsen ble opphevet av byretten, men lagmannsretten stadfestet i dom 22. april 2010 nemndas vedtak om tvungen omsorg og reduserte morens samværsrett til fire totimers besøk per år. Barnet ble værende i fosterhjem inntil styret 8. desember 2011 vedtok å fjerne mors foreldremyndighet og gi fosterforeldrene fullmakt til å adoptere ham. Etter anke fra den første søkeren stadfestet byretten 22. februar 2012 denne avgjørelsen, som ble rettskraftig ved Høyesteretts klagenemnds avgjørelse av 15. oktober 2012.
3. Mens flertallets begrunnelse fokuserte på saksbehandlingen rundt styrets vedtak av 8. desember 2011 og særlig byrettens dom av 22. februar 2012, var etter mitt syn de «reelle» spørsmålene som skulle behandles knyttet til saksbehandlingen før disse. vedtak og til den konkrete rettstilstanden i Norge.
II. Mangler i perioden før desember 2011
4. Ifølge domstolens rettspraksis skal en omsorgspålegg betraktes som et midlertidig tiltak og i prinsippet være i samsvar med det endelige målet om å gjenforene de naturlige foreldrene og barnet (se punkt 207-208 i dommen). I det foreliggende tilfelle var imidlertid dette endelige målet fraværende fra begynnelsen av den innenlandske saken. 21. november 2008 – to måneder etter barnets fødsel og én måned etter utstedelse av omsorgspålegget – uttalte Barne-, ungdoms- og familiekontoret at gutten ville trenge «stabile voksne som kan gi ham god omsorg» (se avsnitt 30). . Syv dager senere la Sosialnemnda i søknaden om omsorgspålegg til grunn «at det ville være snakk om en langtidsplassering og at X trolig ville vokse opp i fosterhjem» og at søkerens kapasitet som mor ville være «begrenset» (se avsnitt 31).
5. Selv på dette tidlige stadiet forfulgte ikke styret målet om å gjenforene barnet med moren. I vedtak 2. mars 2009 – fire og en halv måned etter omsorgspålegget – så nemnda igjen for seg at barnet skulle vokse opp i fosterhjemmet. Den understreket at dette ville innebære «at fosterforeldrene ville bli Xs psykologiske foreldre, og at omfanget av samvær måtte fastsettes på en slik måte at det sikres at tilknytningsprosessen [mellom fosterforeldrene og barnet], som var allerede godt i gang, ble ikke forstyrret» (se avsnitt 43). 22. april 2010 – 18 måneder etter omsorgskjennelsen – bekreftet lagmannsrettens flertall at formålet med samværet ikke var å etablere et forhold med sikte på barnets fremtidige tilbakeføring til omsorgen til sin biologiske mor (se pkt. 75).
6. Videre la myndighetene på ingen måte til rette for utviklingen av et godt forhold mellom moren og hennes sønn. Tvert imot var kontaktøktene svært begrensede – to timer, henholdsvis fire og seks ganger i året – og måtte foregå under tilsyn og i nærvær av fostermor, noen ganger også i fosterhjemmet. Under slike omstendigheter var disse øktene åpenbart ikke i stand til å skape en positiv atmosfære og tilrettelegge for noen tilnærming mellom mor og barn. Myndighetenes argument om at barnets reaksjoner ville avta og graden av kontakt kunne forbedres dersom øktene ble mindre hyppige (se avsnitt 75), kan ikke anses som noe annet enn kynisk.
7. De hjemlige myndighetene anså aldri fosteromsorgen for barnet som et midlertidig tiltak med det ytterste mål å gjenforene moren og hennes barn, og de engasjerte seg ikke seriøst i å støtte moren med sikte på å forbedre hennes evne som mor. I denne forbindelse ignorerte de domstolens rettspraksis og deres respektive forpliktelser.
8. Myndighetenes holdning er i tråd med nasjonal lovgivning, som setter en svært lav terskel for å ta et barn i offentlig omsorg, men en ekstremt høy terskel for å avbryte denne offentlige omsorgen (se spesielt barnevernloven § 4-21 , referert til i avsnitt 122). For at fosterhjemspålegget skal oppheves, må foreldrene vise at det er «svært sannsynlig» at de ville være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. Et slikt krav er problematisk i lys av domstolens praksis og statens plikt til å treffe tiltak for å legge til rette for familiegjenforening så snart det er rimelig mulig (se avsnitt 208). Barnevernloven ser også ut til å gi myndighetene uhindret skjønn. Dessuten, selv om foreldrene i en konkret sak lyktes i denne forbindelse, ville deres forsøk være nytteløse hvis «barnet har blitt så knyttet til personer og miljøet der det bor at … fjerning av barnet kan føre til alvorlig problemer for ham eller henne» (se igjen loven § 4-21). Det enkle tidsforløpet gjør det med andre ord høyst usannsynlig at et omsorgsordre noen gang vil bli opphevet.
III. Flertallets tilnærming og mitt eget syn på saken
9. Fokuset i flertallets begrunnelse lå i vurderingen av saksbehandlingen i 2011-12, som innebar tilbaketrekking av den første søkerens foreldreansvar for sønnen og samtykket til hans adopsjon. Mer presist konsentrerte flertallet sin undersøkelse om byrettens vurdering, slik den gjenspeiles i dens avgjørelse av 22. februar 2012 (se avsnitt 215). Dommen omhandler imidlertid ikke som sådan manglene i perioden fra utstedelse av omsorgspålegget i oktober 2008 og frem til nemndas vedtak i november 2011. Disse mangler er kort omtalt i avsnitt 220 og 221, men utelukkende for å forklare manglene som oppsto i saksbehandlingen for byretten i 2012, særlig det forhold at den sparsomme kontakten som oppsto mellom søkerne kun i begrenset grad hadde gitt klare konklusjoner med hensyn til mors omsorgsevne. Dette aspektet, sammen med mangelen på oppdaterte ekspertrapporter, førte til at flertallet konkluderte med at beslutningsprosessen som førte til byrettens avgjørelse av 22. februar 2012 var mangelfull og i «prosessuelle» brudd på artikkel 8 i konvensjonen.
10. Jeg er av den oppfatning at konstateringen av et brudd på artikkel 8 ikke er lett forenelig med en så snever tilnærming, og jeg ville ha foretrukket å vurdere saken bredere og se på det «fulle bildet».
11. Dommen behandler kun avgjørelsesprosessen for byretten, som 22. februar 2012 stadfestet nemndas vedtak om å trekke tilbake søkerens foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Men selv om det kan ha oppstått noen mangler i denne avgjørelsesprosessen for byretten, bør det også erkjennes at på det tidspunktet – da barnet allerede hadde bodd i tre år og fire måneder hos fosterforeldrene – retten hadde til en viss grad hendene bundet, på grunn av de tidligere hendelsene og prosedyrene samt den enkle tidens gang. Den ble konfrontert med et slags fullført faktum. På det stadiet ville balanseøvelsen mellom interessene til barnet og interessene til dets biologiske familie nesten uunngåelig ha ført til resultatet av at barnet ble igjen hos fosterfamilien. Som bekreftet av de sakkyndige og akseptert av retten, hadde barnet utviklet en slik tilknytning til sine fosterforeldre, sin fosterbror og det generelle fosterhjemsmiljøet at det ville medføre alvorlige problemer om det måtte flytte, siden hans primære trygghet og sans. av tilhørighet var i fosterhjemmet og han oppfattet fosterforeldrene som sine psykologiske foreldre (se spesielt punkt 106 i dommen).
12. Retten bør ikke se bort fra livets virkelighet, og den bør ikke foreta en formalistisk vurdering av byrettens avgjørelse av 22. februar 2012 og særlig vektlegge mangelen på oppdaterte sakkyndige rapporter. Det virker mer enn tvilsomt om en ny rapport om mors evner på det tidspunktet kunne ha tilsidesatt barnets beste i å bo hos fosterforeldrene. De viktigste manglene, som myndighetene var ansvarlige for, oppsto ikke i saksbehandlingen i 2011-12, men hadde snarere oppstått på tidligere stadier.
13. Dommen tar ikke direkte opp disse hovedmanglene, på grunn av manglende jurisdiksjon (se avsnitt 147). Selv om det strengt tatt er riktig at domstolen ikke har kompetanse til å overprøve forenligheten av avgjørelsene som var før eller ble overprøvd av Høyesteretts dom av 22. april 2010 med artikkel 8 i konvensjonen, utelukker ikke dette at muligheten for at de tidligere feilene likevel kan løses direkte.
14. Flertallet (under henvisning til Jovanovic mot Sverige, nr. 10592/12, § 73, 22. oktober 2015, og Mohamed Hasan mot Norge, nr. 27496/15, § 121, 26. april 2018) innrømmet i paragraf 148 at , i sin gjennomgang av saksbehandlingen knyttet til avgjørelsene som ble tatt i 2011-12, ble domstolen pålagt å sette disse saksbehandlingene og avgjørelsene i sammenheng, noe som uunngåelig medførte at den til en viss grad måtte ta hensyn til de tidligere saksbehandlingene og avgjørelsene. Selv om jeg aksepterer denne uttalelsen som sådan, er jeg uenig i flertallets snevre forståelse av den «relaterte» saksgangen, så vel som i deres begrensede tolkning av «graden» av hensyn.
15. Dommen undersøker kun beslutningsprosessen direkte rundt byrettens avgjørelse av 22. februar 2012. Etter min mening burde retten ha vurdert hele den sammenkoblede prosessen som til slutt førte til den påklagede avgjørelsen. Denne «prosessen» bør, spesielt i en sak som den aktuelle, forstås i en bredere sammenheng. Det gjelder ikke bare den endelige behandlingen for domstolene, men strekker seg til den tidligere behandlingen for forvaltningsmyndighetene, som var iboende knyttet til den senere saksbehandlingen som resulterte i den påklagede avgjørelsen. Derfor bør «relaterte prosedyrer» omfatte alle relevante handlinger, unnlatelser og avgjørelser fra myndighetene som banet vei for de endelige rettsavgjørelsene, bygget deres uatskillelige faktiske og/eller rettslige grunnlag og i stor grad forhåndsbestemte utfallet.
16. I denne forbindelse har domstolen uttalt i tidligere saker at nødvendigheten av inngrepet må vurderes i lys av saken som helhet (se for eksempel Paradiso og Campanelli [GC], nr. 25358/12 , § 179, 24. januar 2017). Domstolen kan ikke begrense seg til å vurdere de påklagede avgjørelsene isolert (se Olsson mot Sverige (nr. 1), dom av 24. mars 1988, serie A nr. 130, § 68). Avgjørelsene knyttet til tilbaketrekking av den første søkerens foreldreansvar og godkjenning av adopsjonen må derfor settes i sammenheng, noe som etter min forståelse betyr å settes i direkte sammenheng med den foregående saksbehandlingen og de respektive fakta. Det ser ut til at begrepet «sak som helhet» i det minste under de nåværende omstendigheter bør forstås i denne bredere forstand, det vil si ikke begrenset til den endelige rettsbehandlingen, men utvidet til hele prosessen rundt en gitt sak og de faktiske konsekvensene av beslutningene som er tatt i denne prosessen.
17. En slik tilnærming finner en viss støtte i domstolens rettspraksis. La oss derfor undersøke i hvilken grad domstolen i andre saker tok hensyn til den «relaterte saksgangen».
18. I Gnahoré mot Frankrike (nr. 40031/98, EMK 2000-IX) ble søknaden fremmet i 1997 og gjaldt blant annet en fars klage på en avgjørelse fattet i 1996 som avviste hans anmodning om å få opphevet omsorgspålegg. Domstolens vurdering var imidlertid ikke begrenset til disse prosedyrene, men inkluderte også eksplisitt den opprinnelige omsorgskjennelsen fra 1992, de påfølgende tiltakene og de flere fornyelsene av omsorgsordren (ibid., §§ 56-58).
19. I K. og T. mot Finland ([GC], nr. 25702/94, EMK 2001-VII) ble to barn tatt i akuttmottak i juni 1993 og en måned senere plassert i «normal» offentlig omsorg. Mens de sistnevnte avgjørelsene ble opprettholdt i rettsforhandlingene, ble de førstnevnte avgjørelsene ikke anket. Retten godtok at ratifiseringen av nødhjelpsordrene «i kraft» var blitt bekreftet av de vanlige omsorgsordrene og hadde fritatt søkerne fra å inngi en separat anke (ibid., § 145). Den vurderte derfor også nødhjelpskjennelsene, selv om søknaden var inngitt til domstolen mer enn ett år etter at disse kjennelsene ble gitt, og selv om domstolen fant at det forelå materielle og prosessuelle forskjeller mellom de to saksbehandlingene og at de respektive avgjørelsene var av ulik art.
20. I Zhou mot Italia (nr. 33773/11, 21. januar 2014) klaget søkeren over adopsjonen av hennes barn, avgjort ved rettsavgjørelser i 2010. Retten mente imidlertid at det avgjørende var å fastslå om den hjemlige myndighetene, før de slokkede rettsforholdet mellom mor og barn, hadde truffet alle nødvendige og tilstrekkelige tiltak som med rimelighet kunne kreves for at barnet skulle leve et normalt familieliv i sin egen familie (ibid., § 49). Den vurderte derfor alle myndighetenes tidligere vedtak om plassering av barnet i fosterfamilie og mors samværsrett.
21. I Jovanovic (sitert ovenfor) erklærte domstolen først klagene angående beslutningen om å ta barnet i offentlig omsorg for uakseptable. I sin vurdering av klagene angående den påfølgende avgjørelsen om ikke å avslutte den offentlige omsorgen, undersøkte imidlertid domstolen i noen detalj saksbehandlingen som hadde resultert i den første omsorgsordren og fant at de nasjonale myndighetenes beslutning om å sette barnet i tvang. offentlig omsorg var «klart begrunnet» (ibid., § 78). Derfor begrenset domstolen seg ikke til å plassere de senere avgjørelsene i den enkle konteksten av disse foregående saksbehandlingene, men tok et eksplisitt standpunkt til begrunnelsen for de tidligere avgjørelsene, selv om den hadde erklært de respektive klagene for uakseptable.
22. Til slutt, i den nylige saken om Mohamed Hasan (sitert ovenfor), begynte domstolen med å begrense sin undersøkelse til saksbehandlingen om fjerning av foreldreansvar og adopsjon, og erklærte den tidligere prosedyren om plassering i omsorgen for å være relevant bare så langt som det var nødvendig for domstolen å ta hensyn til når den foretok sin undersøkelse av den senere saksbehandlingen. Imidlertid uttalte domstolen i en slags obiter dictum at det ikke var grunnlag for å anta at de prosessuelle spørsmålene i den tidligere omsorgssaken hadde konsekvenser for den senere adopsjonsbehandlingen «eller [for] saken generelt på en slik måte at de krever ytterligere prøving av domstolen ved vurdering av søkerens klager over fjerning av foreldremyndighet og adopsjon» (ibid., § 151).
23. I motsetning til dette er disse kravene oppfylt i denne saken. Den foregående omsorgssaken mellom 2008 og 2011 hadde faktisk avgjørende konsekvenser for avgjørelsene som ble fattet i den påfølgende saksbehandlingen i 2011-12, og krevde derfor en slik nærmere vurdering av domstolen ved vurderingen av søkernes klager på fjerning av foreldreansvar og adopsjon.
24. I en slik situasjon er domstolen tvunget til å undersøke, som beskrevet blant annet i den ovennevnte Zhou-saken, om de innenlandske myndighetene, før de avsluttet rettsforholdet mellom foreldre og barn, hadde tatt alle nødvendige og tilstrekkelige tiltak som med rimelighet kan kreves for at barnet skal kunne leve et normalt familieliv i sin egen familie. Ved å gjøre dette, må den ta hensyn til alle tidligere saksbehandlinger som var iboende knyttet til denne endelige avgjørelsen, uavhengig av om de tidligere avgjørelsene offisielt ble tatt innenfor den samme formelle rammen av adopsjonssaker eller i separate prosedyrer før adopsjonssaken.
25. Som allerede nevnt ovenfor, unnlot myndighetene i denne saken fra første stund å forfølge målet om å gjenforene barnet med moren, men så snarere umiddelbart for seg at han skulle vokse opp i fosterhjemmet. Denne underliggende antagelsen går som en tråd gjennom alle stadier av saksbehandlingen, og starter med omsorgsordren. Byrettens avgjørelse av 22. februar 2012 – truffet da barnet allerede hadde bodd hos fosterforeldrene i tre år og fire måneder – synes kun å ha vært den «automatiske» og «uunngåelige» konsekvensen av alle tidligere hendelser og avgjørelser. Manglene fra oktober 2008 og utover førte med andre ord til at det i 2011-12 de facto ble fastslått at forholdet mellom søkerne var brutt.
26. Dette aspektet utgjorde også et vesentlig element i den avvikende oppfatningen til kammerdommen. Mindretallet understreket at beslutningene om å plassere barnet i omsorgen «ubønnhørlig ble matet inn i beslutningene som førte til adopsjon, skapte tiden som var så skadelig for gjenforeningen av en familieenhet, påvirket vurderingen over tid av barnets beste og, avgjørende , plasserte den første søkeren i en stilling som uunngåelig var i strid med myndighetene som hadde beordret og opprettholdt plasseringen og med fosterforeldrene, hvis interesse lå i å fremme forholdet til barnet med sikte på å adoptere det til slutt.» Selv om mindretallet ikke satte spørsmålstegn ved avgjørelsene fra de innenlandske myndighetene om plassering, mente mindretallet at det «ikke var mulig å ignorere hendelsesforløpet som gikk forut for og førte til adopsjonen» (se punkt 18 i den separate uttalelsen). Jeg er helt enig i disse betraktningene.
27. Videre må det understrekes at vurderingen av «prosessen» på nasjonalt nivå og begrunnelsene gitt av innenlandske myndigheter ikke betyr, slik kammerflertallet gjorde, og til en viss grad også storkammerflertallet har gjort, utelukkende å fokusere om de prosedyremessige skritt som er tatt. Prosedyrekrav har ikke noe mål i seg selv, men de gir snarere et middel for å beskytte et individ mot vilkårlig handling fra offentlige myndigheter. Derfor må man se utover og bak formalitetene ved en prosedyre. Også myndighetenes holdninger og mål må undersøkes. Saksbehandlingsmessig vurdering kan ikke utelukkende reduseres til en vurdering av formen de endelige vedtak har. Dersom myndighetene på nasjonalt nivå, som i denne saken, fra første stund kun foretok en «formalistisk» vurdering, uten et reelt og reelt engasjement for å ta hensyn til alle involverte interesser og uten å avveie disse interessene i lys av domstolens sak- loven om konvensjonens artikkel 8, ble saksbehandlingen sett «som en helhet», inkludert de relevante tidligere avgjørelsene og handlingene, ikke utført på en tilfredsstillende måte og ble ikke ledsaget av sikkerhetstiltak som stod i forhold til alvorligheten av inngrepene og alvorligheten av interesser på spill.
IV. Konklusjon
28. Jeg ville veldig ha nølt med å stemme for å finne et brudd på artikkel 8 i konvensjonen hvis jeg hadde vært pålagt å følge flertallets tilnærming og formelt bare vurdere overprøvingsbehandlingen som førte til byrettens avgjørelse av 22. februar 2012 – på et tidspunkt da barnet allerede hadde bodd hos fosterforeldrene i tre år og fire måneder. Ved å undersøke saken slik den ble brakt inn for domstolen på en bredere måte og behandle de «virkelige» spørsmålene knyttet til saksbehandlingen før nevnte avgjørelse, som var selve kilden til problemet, hadde jeg ingen problemer med å slutte meg til flertallet med hensyn til utfallet av denne søknaden og til å finne at det har vært et brudd på artikkel 8 med hensyn til begge søkerne.
Her kan du lese på engelsk den opprinnelige storkammerdommen i Menneskerettighetsdomstolen (EMD) den 10 september 2019 i saken mellom Trude Lobben, sønnen hennes og den Norske stat.
Leave a Reply