Effektiv målstyring i skolen kan gjøre oss i stand til å få bedre resultater på internasjonale tester, men dette vil hjelpe fint lite i morgendagens samfunn

På 90-tallet pågikk det en kamp i kulissene. Kampen foregikk både på styrerommene og i politisk ledelse. Kampen ble dessverre tapt, og målstyring gikk av med seieren. Det var synd, for utfallet var ikke gitt. Motstanderen, moderne kvalitetsledelse, hadde egentlig alle forutsetninger for å vinne. Etter mitt syn samsvarer kvalitetsledelse bedre med grunnleggende norske verdier og væremåte, men dette styringsprinsippet tapte kampen mot drømmer om storhet og fasade.

 

Hovedforskjellen mellom målstyring og kvalitetsledelse er at kvalitetsledelse ikke rangerer ansatte. Det er helheten som skaper resultatene, og individet kan utmerke seg bare fordi laget gjør det mulig. Med en slik tankegang blir alle deler av organisasjonen like viktige. Da er det heller ikke naturlig å dele ut millionbonuser til ledelsen.

Bildet er ikke bare svart/hvitt. I mange sammenhenger fungerer målstyring aldeles utmerket. En god porsjon sunt bondevett mikset med godt hjertelag kan viske ut forskjellen mellom målstyring og kvalitetsledelse. Det norske samfunnet er tuftet på tillit mellom medmennesker, og her ligger kimen til vårt kanskje største konkurransefortrinn. Selv om målstyring bygger ut fra mistillit, kan systemet overstyres av tillit mellom de ulike leddene i organisasjonen.

Uverdig utgangspunkt

William Edwards Deming var hovedarkitekten bak moderne kvalitetsledelse. Han hatet målstyring dypt og inderlig, og mente det var et uverdig utgangspunkt for samhandling. Nå lurer sikkert noen på hvorfor en matematiker skal mene noe om dette, men Deming var statistiker, og det å forstå tilfeldig variasjon var et bærende prinsipp i Demings tankegods.

Deming innså tidlig at hyppig rapportering og testing ofte leder til feilslutninger. Tilfeldig variasjon blir systematisk feiltolket som årsakssammenhenger. Insentiver som bygger på resultatoppnåelse tar i mange tilfeller form av et rent lotteri der tilfeldigheter avgjør hvem som blir vinnere. Hovedproblemet er at de som premieres ikke svarer med økt kvalitet, mens alle andre blir demotiverte. Netto effekt blir dermed negativ. Noen av Demings hovedprinsipper kan oppsummeres slik:

• Unngå alle former for rangering av ansatte.
• Bryt ned alle barrierer mellom avdelingene.
• Fjern frykt fra organisasjonen.
• Sett aldri resultatmål, men arbeid for kontinuerlig forbedring.

Perfekt arena for psykopater

Målstyring er et hierarki der en belønner på toppen og straffer nedover i systemet. Stadig oftere leser vi om ledere som oppfører seg som småkonger og krever absolutt lydighet nedover i rekkene. Frykten for gjengjeldelse og straff er høyst reell.

Et av de største problemene med målstyring er at systemet fremelsker psykopatiske trekk. Med sine hersketeknikker kombinert med skuespill og manipulering har psykopatene en perfekt arena. Siden vi ikke kan fjerne lederne, må vi i stedet beskytte oss ved å gjeninnføre en flatere lederstruktur. Det siste vi trenger i skole og høyere utdanning er flere ledere av denne typen.

Ute i Europa er nå en motstandsbevegelse på fremmarsj, spesielt i Tyskland der sosiologen Richard Münch har stått frem som en av de sterkeste kritikerne. Nylig har 83 internasjonale professorer og skoleledere skrevet under et brev til PISA for å få dem til å endre testregimet som de mener fører helt galt av sted.

Danmark har hatt en bedre og mer balansert diskusjon om testing i skolen enn den vi har sett i Norge. Statistikkforskeren Svend Kreiner uttrykker det fint i sin kronikk i Jyllands-Posten: «Den mest slående effekt som Pisa har haft, er, at det systematisk er lykkedes for politikerne og Pisa-forskerne at nedbryde respekten for folkeskolen og lærerne i Danmark.» Danske politikere ser ut til å ha tatt hintet.

Mange ute i Europa begynner å forstå at prosesser som PISA og Bologna fremmer konformitet og former en lydig befolkning. Lydighet er kanskje vel og bra, men lydighet fremmer ikke innovasjon. Ungdommens manglende disiplin er en kilde til fortvilelse, men den er samtidig også kilden til innovasjon og nytenkning. De som mener Norge er i ferd med å gå under som følge av dårlige resultater på Pisa, synes helt å glemme at det knapt finnes et eneste A4-menneske blant enerne i norsk næringsliv.

Må satse på innovasjon

Kinesiske forskere flommer som en flodbølge inn over internasjonal forskning. De er velskolerte med et kunnskapsnivå verden ikke har sett før. Industrien vil komme etter, så en trussel mot norsk konkurranseevne er absolutt til stede. Skal vi konkurrere med kineserne på deres premisser, vil vi gå under som samfunn. Vi må i stedet satse på våre komparative fortrinn, som er innovasjon og samhandling. I en slik situasjon er det livsfarlig å satse på styringsprinsipper fra moderne steinalder.

Vi trenger et skolesystem som fremmer innovasjon, og som er fleksibelt nok til å snu seg rundt over natten. Det er krefter i emning som antyder en revolusjon i høyere utdanning. Internasjonalt blir det nå satset enorme beløp på MOOC (Massive Open Online Courses), e-læringssystemer som gjør at studenter fra alle verdenshjørner kan ta eksamen ved prestisjetunge universiteter. Det er fullt mulig at vi om 15- 20 år kan ha et utdanningssystem som er svært ulikt det vi har i dag. For å ta høyde for det trenger vi rammeplaner åpne som låvedører. Det siste vi trenger er å skru tommeskruene til.

Effektiv målstyring i skolen kan gjøre oss i stand til å få bedre resultater på nasjonale og internasjonale tester, men dette tror jeg vil hjelpe fint lite i morgendagens samfunn. Målstyring vil ikke hjelpe oss å finne nye produkter, ny teknologi eller smarte løsninger. Vi trenger ikke en bedriftsledelse som holder lærerne på plass i skolebygningen. Vi trenger ikke lærere som går fra jobben klokken 16 og tror at jobben er slutt. Jeg hadde uvanlig fremsynte lærere på Fagerborg Gymnas i Oslo. De mente realistene måtte studere dans og drama, og elevene var i deres bevissthet døgnet rundt. Slike lærere er det vi trenger mest av alt.

Slutt med målstyring i dag. Det vil gjøre Norge til et rikere og mer produktivt land.

Jan Ubøe professor i matematikk, Norges Handelshøyskole