Både etter barneloven og barnevernloven er det fastslått som ett overordnet prinsipp at alle avgjørelser skal være i samsvar med barnets beste og en garanti for at de avgjørelser som blir truffet virkelig er det beste for barna på kort og lang sikt. Det er absolutt nødvendig at de forskjellige aktørene , f.eks psykologer, fylkesnemndsledere , dommere og barnevernansatte har en rimelig god oversikt over hva som er barnets beste.
Det viktige området der rådgivere og beslutningstakere mangler kunnskap , er hvilke skadevirkninger tidlig adskillelse fra foreldre har på barna.
Hverken politiske vedtak, forvaltningsvedtak eller dommer som omhandler adskillelsessituasjonen , har som premiss at adskillelse er skadelig , det er nemlig slik at det er påvist signifikant sammenheng mellom adskillelse og senere skadelig for barnet , både somatisk og psykisk ,
Denne mangelen på kunnskap fører til at altfor mange barn begynner for tidlig i barnehage og tilbringer altfor mange timer der , videre er det skadelig at når foreldre gå fra hverandre , får barnet for dårlig kontakt med den foreldre som barnet ikke bor fast hos.
Ikke minst fører det til at mange barn som barnevernet har flyttet til helge hjem og etter omsorgsovertakelse beredskapshjem , fosterhjem, barnehjem og barneinstitusjoner , blir mer skadet som følge av adskillelsen enn av den påståtte omsorgssvikten .
Det bør vurderes grundig om det ikke er bedre for barnet om man hjelper familien og barnet å unngå adskillelse, dette vil utvilsomt gi barnet en bedre barndom og ett bedre voksenliv, både psykisk og somatisk og vil også bidra til ett bedre samfunn .
I de tilfelle der omsorgsovertakelsen er nødvendig , må adskillelsen gjøres enklere for barnet , ved å gjøre den så lett som mulig.
I barnevernsammenheng betyr dette at omsorgsovertakelse kun bør skje i helt ekstreme tilfelle og at samværsomfang og samværshyppighet med andre slektninger må vurderes positivt om hva som er mulig å få til og ikke ut fra en holdning at det skal være minst mulig samvær.
Temmelig overraskende for mange er det at psykologer som opptrer som sakkyndige i barnevernssaker ikke har de nødvendige kunnskaper om skadevirkninger ved adskillelse mellom foreldre og barn , verre er det at de heller ikke er interessert i å skaffe seg slik kunnskap , derimot påståes det at de har mye større kunnskap om omsorgssvikt hos «foreldre»
Leave a Reply