Slik forholdene er i dag, kan barnevernet slippe unna med ikke å opptre til barnets beste.
«Fylker bryter loven» var den talende overskriften i Vårt Land 30. juni da avisen omtalte Riksrevisjonens rapport om fylkesnemndene, som behandler tvangssaker i barnevern. Omtalen begrenset seg imidlertid stort sett til den lange tiden det tar før sakene blir behandlet.
Riksrevisjonens rapport tar for seg en begrenset del av fylkesnemndenes virksomhet. Likevel avsløres det i rapporten at «departementet innhenter ikke styringsinformasjon som kan belyse om kvaliteten i saksbehandlingen i fylkesnemndene er betryggende og tillitsskapende slik barnevernloven stiller krav om». Litt av en salve når barnevernloven § 7-3 nettopp fastslår at fylkesnemndas saksbehandling skal være betryggende, rask og tillitsskapende.
Oxford Research har nylig gjennomført en analyse av fylkesnemndene. Som vedlegg til rapporten er informanthistorier fra 12 foreldre, som forteller om sine erfaringer fra fylkesnemnda. Det er ikke oppløftende lesing av hvordan de har opplevd den faktiske rettssikkerheten i fylkesnemnda. Og tillit skaper det ikke.
Dessverre stemmer bildet med mine erfaringer etter at jeg arbeidet 10 år i barnevernet og etter det har vært rådgiver i enkelte barnevernssaker.
Det gjøres mye bra arbeid i barnevernet, men dessverre er for mye arbeid preget av synsing og svak faglighet. Når barnevernet mener at det kan være grunnlag for å vurdere å ta omsorg, og ofte før det stadiet, er det vanlig at barnevernet systematisk utelater vesentlig av de positive sidene fra sine dokumenter, men fordreier virkeligheten ved i størst grad å ta med det negative.
Dermed bygges opp et ufullstendig og systematisk skjevt bevisbilde. Fylkesnemnda får seg forelagt det skjeve skriftlige materialet. Formelt sett er fylkesnemnda et domstolsliknende organ. Men stort sett er det ingen bevisprøving for å finne sannheten bak det som kan framstå som systematisk manipulering. I all hovedsak er det nok med bevisframlegging. Dermed svikter Fylkesnemnda fundamentalt i rettssikkerheten. Den er formell, nesten uten realitet.
Dette forsterkes av at barnevernet kjøper inn psykolograpporter fra sakkyndige, som får et økonomisk avhengighetsforhold til barnevernet. Mange av dem fordreier slik de tror at kjøperen barnevernet vil ha det for presentasjon i fylkesnemnda.
Fylkesnemndas bidrag er at den svært sjelden og i liten grad går inn i dybden med avdekking av de systematiske manipuleringene og fordreiningene. Det er for øvrig en omfattende og ressurskrevende prosess. Barnevernet ser ofte hen til hva de kan få gjennom i fylkesnemnda når de vurderer hva de skal gjøre i andre saker. Når barnevernet ikke får den nødvendige korreksjon, er en av konsekvensene at de ikke skjerper seg i andre saker, men fortsetter.
Slik forholdene er i dag, kan barnevernet slippe unna med ikke å opptre til barnets beste. Barnevernet slipper også unna når de velger å ikke bruke linkarbeidere og kulturelle brobyggere og dempe konflikt og få til reelt og godt samarbeid til beste for mor og barn. I stedet velger barnevernet i for stor utstrekning å legge opp til å bryte biologiske bånd mellom mor og barn, og får gjennomslag i fylkesnemnda for å ta omsorg.
151 fagfolk har sendt en samlet bekymringsmelding over barnevernet til statsråd Solveig Horne. Det har de god grunn til. Det er imidlertid et lyspunkt: Statsråden har tatt kritikken alvorlig, og det skal framover pågå et arbeid med å se på mange sider av barnevernet, også rettssikkerheten.
Bjørn Bjøro,
Konsulent, tidligere ansatt i barnevern
Leave a Reply